Forslagsstillerne mener det er viktig å verne om miljøet, og holder fast på prinsippet om "forurenseren skal betale". Samtidig må dette skje gjennom internasjonalt samarbeid, og ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Det er til liten glede for det globale miljøet om en forurensningskilde flytter fra Norge til utlandet. Spesielt med bakgrunn i at norsk næringsliv allerede er blant de mest miljøvennlige i verden.

Gasskraftsaken illustrerer at norsk industris mange miljøkrav er særnorsk. Gasskraftverk med CO2-håndtering er i svært liten grad et tema i energipolitikken i Europa, til tross for at gasskraftverk er utbredt og at Europa har et stort kraftoverskudd. I Norge, derimot, med underskudd i kraftbalansen, kreves det CO2-håndtering for å gi konsesjoner til nye gasskraftverk. Teknologien er fortsatt ekstremt kostbar og lite realistisk å gjennomføre. Dette forverrer dermed konkurranseforholdene for norsk bruk av gass. Resultatet for norsk næringsliv blir både høye energipriser og manglende mulighet til å utnytte gassen industrielt.

Et annet eksempel er tiltakene for å redusere utslipp av klimagasser fra industrien. I et forsøk på å være best i klimaklassen skal Norge innføre et nasjonalt kvotesystem mange år før Kyotoplanen krever det. Dette vil medføre at norsk næringsliv får kostnader for CO2-rensing som konkurrerende industri slipper.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn derfor be Stortinget anmode Regjeringen om å sikre at norske miljøkrav for næringslivet tilpasses samme rammebetingelser som i EU og andre konkurrentland.