Bakgrunn

Forslagsstillerne er sterkt bekymret for den voksende ledigheten. Ved utgangen av oktober 2002 var det registrert 76 800 helt ledige, mens det ved utgangen av februar 2003 var 92 500 helt arbeidsledige, ifølge Aetat. Dette tilsvarer 3,9 pst. av arbeidsstyrken. Sammenlignet med februar 2002 har den registrerte ledigheten økt med 20 600 personer eller 29 pst. Arbeidsledigheten i industrien øker, og Aetat anslår at ledigheten i industrien vil fortsette å stige de neste månedene. Ifølge Aetat har nedgangen i stillingstilgangen vært størst innen bygg og anlegg, merkantile yrker og industriarbeid. Aetats statistikk viser også at ledighetsveksten har vært tiltakende innen byggearbeid de siste månedene, særlig blant tømrere og snekkere og ufaglært arbeidskraft. Aetat forventer relativt lav aktivitet i byggesektoren de nærmeste månedene, og at ledigheten i denne sektoren dermed vil fortsette å øke.

I den muntlige spørretimen i Stortinget 16. oktober 2002 sa finansminister Per-Kristian Foss følgende:

"Regjeringen er selvfølgelig bekymret for enhver tendens til økning i arbeidsledigheten. Men det er grunn til å ikke overdrive de prognoser som legges frem. Vi venter en viss økning i ledigheten i 2003, og prognosene tilsier en nedgang igjen i 2004 og 2005. Så det er ikke et varig høyere nivå av vesentlig art som prognosene tilsier. Alle tiltak som ligger i budsjettet, er rettet inn mot nettopp å bekjempe ledigheten."

I Nasjonalbudsjettet for 2003 anslo Regjeringen ledigheten i 2003 til om lag 100 000 personer. Alt tyder nå på at dette er altfor optimistisk.

Norsk økonomi er inne i en dyster utvikling. Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) er svært lav, og lavere enn lagt til grunn i både langtidsprogrammet og budsjettet for 2003. Arbeidsledigheten stiger sterkt, bl.a. på grunn av en rask og uheldig nedbygging og utflagging av norske industriarbeidsplasser. Lønnsomheten i næringslivet svikter og statens skatteinntekter svikter.

Situasjonen roper på alt annet enn et strammere budsjett. Signaler fra finansministeren, senest i Aftenposten 7. mars 2003, om at det ikke vil "være rom" for de skattelettelser Regjeringen selv har nedfelt løfter om i Sem-erklæringen, er i denne sammenheng ganske uforståelige. Det er nettopp i en situasjon med lav vekst, ledig kapasitet som bl.a. illustreres av den økende ledigheten, at skatte- og avgiftslettelser vil være et effektivt og nødvendig bidrag til å gi de nødvendige tilbudssidestimulanser som kan gi ny vekst i BNP og dermed redusert ledighet, økt lønnsomhet og dermed også økte skatteinntekter på sikt.

Hovedfokus i den økonomiske politikken bør være økt vekst i BNP, som betyr økt vekst i innenlandsk produksjon og inntekt på kort og lang sikt. Økt vekst i nasjonens inntekt er viktig for å opprettholde veksten i privat inntekt. Det er også viktig for å kunne opprettholde veksten i det offentlige tjenestetilbudet.

Forslagsstillerne mener det er galt å påstå at en såkalt stram finanspolitikk er nødvendig for å få lavere renter og kronekurs.

Den såkalte handlingsregelen er også svært skadelig for norsk økonomi, både på kort og lang sikt. Den medfører en overfokusering på statsbudsjettets løpende overskudd og bidrar til å opprettholde et altfor høyt skatte- og avgiftstrykk, som legger en kraftig demper på den økonomiske veksten.

Den statlige sparingen i Statens petroleumsfond er enorm. Forslagsstillerne vil redusere sparingen i Petroleumsfondet for å kunne senke skatte- og avgiftsnivået. Dette vil ikke redusere statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner, da statens inntekter på sikt i mye større grad avhenger av veksten i innenlandsk produksjon og inntekt enn nivået på statlig sparing i Petroleumsfondet. En reduksjon i skatter og avgifter vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt, og dermed utvide skatte- og avgiftsgrunnlaget.

Regjeringen tar ikke inn over seg at norsk økonomi vokser svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv også er lave. Etter forslagsstillernes mening er det nødvendig med større ambisjoner om vekst i BNP, og dette fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.

Det er nå viktig å unngå at en midlertidig resesjon avløses av en langvarig stagnasjon. En langvarig stagnasjon kan i denne forbindelse defineres som en periode med en BNP-vekst under 1,5 pst.

Generelle og vedvarende lettelser i beskatningen av arbeidsinntekter er helt nødvendige for å få til betydelige tilbudssideeffekter i norsk økonomi. Det vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og vil også medføre mer moderate lønnsoppgjør, sysselsettingen vil øke og produksjonen vil øke. Samtidig vil privat sparing øke, og det vil bli lettere for næringslivet å få tilgang på ulike former for privat kapital.

Forslagene som fremlegges, er tiltak som supplerer de nødvendige skatte- og avgiftslettelser som må komme fra Regjeringens side, minst i den takt og det omfang som er varslet i Sem-erklæringen. Forslagene er til dels kortsiktige virkemidler og til dels langsiktige virkemidler. Forslagene er i det alt vesentligste samfunnsøkonomisk lønnsomme og politisk nødvendige, også uavhengig av konjunktursituasjonen.

Bedre kapitaltilgangen til risikoprosjekter samt stimulere til fornuftig strukturutvikling og utvikling av kapitalmiljøer

Kapitaltilgangen til risikoprosjekter er for tiden svært lav. Etablerte bedrifter sliter med finansiering av prosjekter, og spesielt gründermiljøene mangler risikokapital.

Et av hovedproblemene i Norge er at det i all hovedsak er staten som har betydelig formue, mens det i mindre grad er formue av betydning på private hender.

Situasjonen er skapt bl.a. ved at det gjennom lang tid er bygget opp statlig kapital, spesielt ved beskatning av petroleumsinntekter, samtidig som privat sektor er gjort kapitalfattig gjennom et høyt skatte- og avgiftstrykk. Det eneste som hjelper på lang sikt, er å senke skatte- og avgiftstrykket slik at bedrifter og husholdninger får beholde mer av den verdiskapningen de leverer, slik at privat sparing kan øke. Dermed vil privat kapital kanaliseres inn i kapitalmarkedet på en naturlig måte og bidra til en dynamisk utvikling av næringslivet, samtidig som det gir grunnlag for en vekstkraftig privat finansnæring.

Olje- og gassindustrien ble bygget opp som følge av en aktiv petroleumspolitikk som forutsatte baser i Norge, og at utenlandske selskaper måtte etablere virksomhet i Norge og samarbeide med norske bedrifter basert på teknologioverføring. Denne politikk var meget vellykket, og norsk olje- og gassindustri inkludert leverandørindustrien er blant de mest teknologisk avanserte i hele verden. Råvarene olje og gass ble benyttet som grunnlag for en ny næring, og dette bør nå vurderes når det gjelder den nye råvaren kapital. Slik det nå er lagt opp, er vilkårene for å delta i forvaltningen av Petroleumsfondet slik at det i praksis ekskluderer det norske kapitalforvaltningssystemet. Dette bør utredes/endres slik at fondet kan benyttes som virkemiddel til å styrke den norske kapitalforvaltningsnæringen ved at det stilles objektive krav til forvalterne på en slik måte at den norske kapitalforvaltningsnæring kan styrkes og bygges opp.

Avvikling av formuesskatten, og et generelt lavere skatte- og avgiftstrykk, er selvsagt derfor et viktig og helt nødvendig virkemiddel for over tid å legge forholdene til rette for kapitaloppbygging på private hender, men forslagsstillerne vil understreke at dette vil ta lang tid og at man i mellomtiden bør legge til rette for at statlig kapital kan fylle denne rollen. For at dette skal kunne fungere optimalt er det viktig å etablere uavhengige fond med uavhengige styrer som hindrer at Storting og regjering kan blande seg bort i de investeringsvalg som gjøres av fondene i det daglige.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om:

• Utvidelse av Argentum-modellen både i form av flere fond og til å omfatte både venture- og private equity-fasen. Det bør vurderes å etablere 3 nye fond.

• Utrede opprettelsen av et statlig strukturfond som skal kunne være co-investor for norske private interesser i forbindelse med utenlandske oppkjøp eller forretningsmessige og næringsmessige begrunnede nødvendige restruktureringstiltak av norsk konkurranseutsatt næringsliv.

• Iverksetting av et utredningsarbeid i samarbeid mellom staten og private kapitalmiljøer med sikte på å bygge opp en norskbasert internasjonal konkurransedyktig kapitalforvalternæring.

• Legge frem forslag om etablering av en ny landsdekkende såkornordning underlagt Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

Byggenæringen

Byggenæringen i Norge sysselsetter i alt ca. 320 000 personer. Dette tallet inkluderer ansatte i byggevareproduksjon, handel, eiendomsforvaltning og ansatte i den såkalte utførende delen. Sistnevnte som består av håndverkere og ansatte i entreprenør- og anleggsvirksomhet samt rådgivere, ingeniører og arkitekter, sysselsetter totalt ca. 170 000 personer.

Byggenæringen er konjunkturfølsom, og spesielt de ansatte i den utførende delen blir hardt rammet ved store svingninger i aktivitetsnivået i næringen. I perioden 1989-1993 ble ansatte i den utførende delen redusert med hele 50 000. Det betydde at over 1 000 mennesker ble arbeidsledige pr. måned i 4-årsperioden. Legger man til de anslagsvise 5-10 000 personene som ble rammet av konjunkturnedgangen i de øvrige delene av byggenæringen, samt de konsekvenser reduksjonen i byggeaktiviteten fikk for andre næringer, kan det fastslås at store deler av den arbeidsløsheten som man opplevde på starten av 1990-tallet, hadde sitt utspring i det kraftige fallet i aktiviteten innen byggenæringen.

I de senere år har aktiviteten innen næringen vært høy, og det har til tider vært problemer med å skaffe tilstrekkelig og kompetent arbeidskraft. Dette har bl.a. medført at det er blitt tatt inn arbeidskraft fra utlandet. Næringen opplevde en kraftig økning i aktivitetsnivået i årene fra 1993 til 1998, da flere store offentlige prosjekter ble igangsatt på samme tid. Det offentlige kjøper nærmere 40 pst. av næringens produkter. Innenfor anleggssektoren står det offentliges innkjøp for over 70 pst. av den totale produksjonen. Offentlig anleggs- og byggevirksomhet har derfor avgjørende betydning for næringens aktivitetsnivå og evne til å levere kostnadseffektive produkter til rett tid.

Myndighetene har til tider brukt næringen i konjunkturreguleringsøyemed ved at man, f.eks. i en situasjon hvor man ønsker å dempe presset i økonomien, har redusert den offentlige bygge- og anleggsvirksomheten, mens man i nedgangskonjunkturer har stimulert aktiviteten, og da spesielt anleggsvirksomheten gjennom økte bevilgninger til veier. Problemet er imidlertid at disse tiltakene ofte har kommet på feil tidspunkt. Konjunkturavgiften på næringsbygg er et slikt eksempel. Aktiviteten i næringsbyggmarkedet var allerede nedadgående, og en ekstra avgift i en slik situasjon ville fått svært uheldige konsekvenser for næringen.

Byggenæringen er spesiell på den måte at det ofte kan ta 1-2 år fra en beslutning tas om igangsetting av et byggeprosjekt til det kan realiseres. Næringen er derfor avhengig av at byggherrene har langsiktige planer for sin virksomhet. For å unngå at både offentlige og private byggherrer igangsetter store prosjekter som faller samtidig i tid, har næringens organisasjoner ved flere anledninger påpekt behovet for bedre offentlig planlegging av investeringsprosjektene. Dette for å bidra til at næringen får et mest mulig stabilt aktivitetsnivå, men også at man gjennom bedre planlegging kan få bedre pris og kvalitet på de produkter som det offentlige kjøper fra næringen.

Dagens situasjon

Da byggenæringens største utfordringer de siste årene har vært å skaffe seg nok kompetent arbeidskraft, har det vært nedlagt et betydelig arbeid i å rekruttere ungdom til næringen. Dette har gitt positive resultater, og søkningen til byggfag både i 2001 og i 2002 økte med 20 pst. hvert år.

De internasjonale konjunkturene og usikkerheten rundt økende arbeidsledighet i norsk industri, har medført at det nå er klare signaler om at aktivitetsnivået i næringen vil falle til dels kraftig i flere områder av landet utover i 2003, og da særlig i Oslo-området.

Situasjonen er spesielt bekymringsfull innenfor næringsbyggsektoren, men også boligbyggingen forventes å falle. Dette vil innebære at mange av næringens bedrifter vil måtte ty til permitteringer, og i verste fall oppsigelser. Dette er svært beklagelig, for det kan se ut som om 2003 blir et ekstraordinært år med hensyn til lav aktivitet i næringen. Det offentlige har nemlig svært mange store prosjekter som vil bli satt i gang i 2004 og 2005. For Oslo-området, som vil bli hardest rammet av nedgangen i 2003, er det f.eks. en rekke store prosjekter som skal igangsettes i 2004 og 2005. Her kan nevnes bl.a. prosjekter som Sentralsykehuset i Akershus, Den Norske Opera, Radiumhospitalet, Vestbanetomten og Bærum Sykehus. I tillegg kommer de store behovene som ligger innenfor rehabilitering av offentlige bygg, som f.eks. skoler og kirker.

Man kan dermed komme i den situasjon at nok en gang medfører dårlig eller ingen offentlig koordinering av offentlig byggevirksomhet at byggenæringen blir utsatt for kraftige svingninger i aktivitetsnivået, med de store konsekvenser det har for hele samfunnet. Fra en situasjon med permitteringer og oppsigelser i 2003 og ut i 2004, kan det bli en situasjon med press på kapasiteten i næringen mot slutten av 2004 og ut i 2005. Dette vil medføre at vi nok en gang går inn i en tid hvor en får betydelig økt kostnadspress, krav om kortere byggetider, redusert produktivitet pga. nødvendig bruk av importert arbeidskraft, og dårligere kvalitet på produktene.

Et midlertidig fall i aktiviteten i 2003 og 2004 vil også kunne medføre at et betydelig antall bygglærlinger kan få problemer på arbeidsmarkedet ved at bedriftene ikke er i stand til å ta disse inn når de er i en situasjon hvor de må gå til permitteringer av deler av den faste arbeidsstokken. De skader som dermed kan påføres næringens omdømme overfor ungdommen, kan bli uopprettelige.

I denne situasjonen burde det være store samfunnsmessige gevinster å hente ved at det offentlige i 2003 fremskynder igangsettingen av allerede besluttede og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon ser er nødvendig å realisere.

Statistikk fra Aetat over helt ledige eller permitterte viser f.eks. for Akershus at det er nærmere en dobling fra januar 2002 til januar 2003. Selv om tallene ikke i seg selv er alarmerende høye, så sier de klart ifra at man er inne i en svært negativ trend.

Utviklingen bekreftes også av arkitektenes organisasjoner som ligger langt fremme med hensyn til å ta temperaturen på markedet. De rapporterer nå om en dramatisk fall i etterspørselen etter nye prosjekter, og det er derfor allerede igangsatt omfattende permitteringer på flere arkitektkontorer.

Det er nå viktig at det offentlige tar signalene fra næringen på alvor, og istedenfor å avvente situasjonen til ledighetstallene har nådd helt uakseptable høyder, så burde man utnytte situasjonen ved både å fremskynde allerede besluttede prosjekter og igangsette nye. Dette vil spare det offentlige for store beløp både ved at kostnadene på bygg- og anleggsprosjektene blir lavere, og at man i tillegg sparer store beløp i forbindelse med utbetaling av ledighetstrygd.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen om å utnytte fall i aktivitetsnivået i byggenæringen ved å fremskynde allerede vedtatte og nødvendige offentlige prosjekter. Stortinget ber Regjeringen foreslå tiltak og eventuelle tilleggsbevilgninger allerede i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003.

Skolesektoren

Nedgangskonjunkturene i økonomien har medført at en rekke bygningsarbeidere venter på oppdrag. Stortinget har vedtatt en rekke byggeprosjekter innenfor ulike sektorer i forbindelse med behandlingen av landets statsbudsjett. Når det nå er ledig kapasitet i byggebransjen, vil det slik forslagsstillerne ser det, være naturlig å fremskynde en del av de prosjektene som er klare til byggestart. I tillegg til nye byggeprosjekter har det norske samfunnet en betydelig oppgave i å oppruste eksisterende bygninger i kommunesektoren. Nedslitte skoler og kirkebygg er et vanlig syn rundt omkring i landet. Forslagsstillerne mener det er fornuftig å sysselsette disse menneskene med fornuftige oppgaver som vil komme det norske samfunnet til gode, istedenfor at de går på trygd.

Kommunene har ansvaret for den offentlige skolen i Norge. Skolenes bygningsmasse er preget av et omfattende forfall mange steder. Vedlikehold og oppussing av den kommunale bygningsmassen har ikke blitt prioritert på de kommunale budsjettene i tilstrekkelig grad. Staten har stilt til disposisjon to mrd. kroner til gunstige lån som kommunene kan benytte seg av for å pusse opp skolebygningene, men dette tilbudet er det ikke alle kommuner som har råd til å benytte seg av. Mange skoler oppfyller ikke eksisterende lov og forskrift om inneklima. Stortinget har lovfestet elevers rett til arbeidsmiljø i opplæringsloven, og dette må følges opp. Beregninger viser at det vil koste ca. 40 mrd. kroner å sette landets skolebygninger i tilfredsstillende stand. Mange kommuner har vist at de ikke greier å gi elevene en skoleramme som innbyr til læring. Fremskrittspartiet har tidligere foreslått en midlertidig statlig overtakelse av skolebygg, men ble stående alene om dette forslaget. Forslagsstillerne mener fortsatt at staten må ta over ansvaret for å få satt i stand de bygningene som trenger rehabilitering gjennom en midlertidig statlig overtakelse, dersom man skal greie å intensivere dette arbeidet. Med dagens system skylder kommunene på staten fordi de mangler penger og staten på kommunene fordi de ikke prioriterer rett. Det viktigste må være å gi barn og unge en god skole som innbyr til læring. Når det er ledige hender i byggebransjen, bør noen av disse kunne brukes til å gi de unge en skole som de fortjener.

Universitets- og høyskolesektoren har en rekke byggeprosjekter som står klar til å gjennomføres, bare pengene mangler. Kvalitetsreformen stiller store krav til de høyere utdanningsinstitusjonene, og det er viktig at de har tilfredsstillende rammer rundt undervisningen. En rekke høyskoler og universiteter har byggeprosjekter som er klar for oppstart, men mang­ler midler som gjør at de kan begynne utbyggingen. Forslagsstillerne mener det kan være fornuftig å forsere noen av de prosjektene som er klar til å realiseres.

Norge er på jumboplass når det gjelder forskning. Det ser ikke ut til at vi har noen mulighet til å nå målet om å komme opp på gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. OECD-gjennomsnittet var 2,24 pst. av BNP i 2000. Norge brukte 1,62 pst. av BNP i 2001. Sverige, derimot, brukte hele 4,3 pst. av BNP på forsk­ning i 2001. Forslagsstillerne mener at det er fornuftig å bruke mer ressurser på forskning, selvsagt forutsatt at midlene brukes i sektorer hvor forskningen er av høy internasjonal kvalitet. Forslagsstillerne mener at det er hensiktsmessig å øremerke midler til forskning i universitetssektoren. Dette vil bringe Norge nærmere OECD-målet innen 2005, sikre forskningsstillinger, avlaste budsjettene ved universitetene da en frigjør midler til å dekke etterslep for lønns- og priskompensasjon som følge av inneværende års budsjett og innføringen av kvalitetsreformen. I tillegg vil dette være en svært fremtidsrettet satsing som vil komme det norske samfunn og næringsliv til gode på sikt.

En rekke av de som i dag er arbeidsledige har høyere utdanning, og særlig IKT-sektoren har blitt rammet av nedgangskonjunkturene i økonomien. Forslagsstillerne mener det er hensiktsmessig å bruke de som er arbeidsledige og jobbsøkere med IKT-kompetanse i skolen. Skolen har et stort behov for å bedre undervisningen knyttet til bruk av IKT. Arbeidsledige med god kompetanse innenfor IKT kan slik forslagsstillerne ser det, benyttes som assistenter i skolen i det tidsrommet hvor de går på dagpenger, og inntil de har funnet seg en ny jobb som står til deres utdanningsmessige kvalifikasjoner. På denne måten kan en få nytte de ressursene som denne gruppen besitter i det tidsrommet hvor de søker på andre jobber.

Kirken sliter med økonomien i en rekke kommuner. Kirkebyggene har i likhet med annen bygningsmasse som kommunene har ansvaret for, vært gjenstand for et stort forfall. Vedlikehold av kirkebygningene har heller ikke blitt prioritert i de kommunale budsjettene. Staten bør ta ansvar for å vedlikeholde de mest verneverdige bygningene, som det er naturlig å ta vare på for kommende generasjoner.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen

• overføre ansvaret for grunnskolens skolebygninger fra kommunene til staten. I den forbindelse bes Regjeringen sette av midler for opprustning av skolebygg og kanalisere disse til områder i landet der det finnes ledig kapasitet i byggebransjen,

• fremskynde byggestart på byggeprosjekter i universitets- og høyskolesektoren som er ferdig prosjektert og klar for igangsetting. I tillegg må Regjeringen bevilge nødvendige midler for å ferdigstille påbegynte prosjekter,

• øremerke midler til forskning i universitetssektoren som er av høy internasjonal kvalitet,

• arbeide for at arbeidsledige med IKT-utdanning som går på dagpenger, går inn i skolen som assistenter i den tiden de søker ny jobb innenfor sin utdanning og mottar stønad fra det offentlige. Som assistenter i skolen skal de bidra i IKT-opplæringen, og

• bevilge ekstra midler for å ruste opp verneverdige kirkebygninger.

Samferdselssektoren

Fra bransjehold opplyses det at situasjonen innen anleggssektoren igjen er blitt svært vanskelig. Antallet ledige anleggsarbeidere øker, og det er lite som tyder på noe oppsving før i 2004. Store arbeider på Oslo Havn og utbyggingen av Bjørvika vil etter all sannsynlighet ta til om ca. ett år, men i mellomtiden er det lite å gjøre i anleggsbransjen.

Dette har flere uheldige konsekvenser. For det første er dette svært uheldig for de menneskene det gjelder. Selv en relativt kort periode med lediggang oppleves som vanskelig for dem det gjelder. For det annet er det ugunstig med perioder med lav aktivitet fordi dette hindrer god lønnsomhet i de bedriftene som hovedsakelig driver med anlegg. Videre er det grunn til å frykte tap av viktig kompetanse innen fagene bygg og anlegg fordi arbeidskraften søker utenlands. Sist men ikke minst er det lite heldig at staten betaler anleggsarbeidere for å sitte uvirksomme i stedet for at de kan være i arbeid med nyttige prosjekter som er viktige for å utvikle god infrastruktur i Norge.

Staten er en stor kunde på anleggsmarkedet. Staten har god økonomi og har store uløste oppgaver, spesielt på veisiden. Å tilleggsbevilge for inneværende år vil gi stabilitet på arbeidsmarkedet og i bransjen for øvrig, og det vil sikre sysselsetting og utvikling av viktig kompetanse blant de ansatte.

Investeringsprogrammet for stamvegruter i perioden 2002-2005 består av i alt 18 ruter over hele landet. Alle er vedtatt iverksatt og er ferdig planlagt og til dels påbegynt. Forsering av utbygging av noen av disse prosjektene vil både bidra til hurtigere bedret infrastruktur, som bedrer økonomiens virkemåte, samt utnytte kompetansen og kapasiteten i anleggssektoren.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn anmode Stortinget om å be Regjeringen legge frem et forslag til forsering av allerede igangsatte veibyggingsprosjekter, og igangsetting av nye. Det fremmes samtidig et forslag om tilleggsbevilgning.

Styrke den internasjonale satsingen av Norge som turistland

Det er mye å vinne av verdiskapning innenfor turist- og reiselivsbransjen gjennom en internasjonal satsing og merkevarebygging. Aggressiv markedsføring i konkurrentland finansiert av myndigheter i andre land, har bidratt til tap av markedsandeler hjemme og mye ledig kapasitet. Arbeidsledigheten og reduksjon i kapasitetsutnyttelse er nå mer og mer fremtredende og rammer både by-Norge og distrikts-Norge. En mengde små og mellomstore reiselivsbedrifter opplever redusert etterspørsel. Behovet for å måtte bruke statlige midler for å stimulere egen turistnæring hviler på to forhold. For det første har skatte- og avgiftsnivået, og dermed kostnadsnivået, vedvarende over tid sørget for en generelt kapitalfattig privat sektor, inkludert turistnæringen. For det annet bruker andre land store statlige ressurser på markedsføring av turisme.

Det foreslås derfor å avsette 300 mill. kroner til markedsføring i utlandet av Norge som turistland. Det sier seg selv at beløpet ikke fornuftsmessig kan regnes med i budsjettbalansen. For det første brukes pengene i utlandet, for det annet vil innsatsen generere eksportinntekter og utnyttelse av ledig kapasitet.

Forslagsstillerne vil foreslå at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å bevilge 300 mill. kroner til markedsføring i utlandet av Norge som turistland i 2003 og en tilsagnsfullmakt om samme beløp for 2004.

Økt satsing på forskning og utvikling

Forskning er en investering i fremtidig livskvalitet og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske utviklingen, og er derfor viktig for fremtidige generasjoner. Fremtidig vekst vil henge sammen med at eksisterende næringer blir mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter.

I 2001 ble det i Norge brukt 1,62 pst. av BNP til FoU mens Sverige brukte 4,3 pst. av BNP til det samme. Det er en vedtatt målsetting å nå opp til OECD-gjennomsnittet innen 2005 i Norge. Forslagsstillerne mener dette er lite offensivt og anbefaler en raskere opptrapping.

Centres of Excellence (Senter for fremragende forskning) er etablert av Norges forskningsråd for å stimulere norske forskningsmiljøer til å vie seg til langsiktig grunnleggende forskning på høyt internasjonalt nivå. Sentrene blir tildelt et årlig budsjett på 10-20 mill. kroner og en finansieringstid på 10 år. Av opprinnelig 40 søkende forskningsmiljøer er bare 10 plukket til å være Centres of Excellence. Forslagsstillerne mener det må være god grunn til opprette flere slike sentre innen prioriterte områder.

Universitets- og høyskolemiljøene i Norge er generelt faglig sterke, og kan bl.a. vise til forskningsresultater i internasjonal toppklasse. Hovedproblemet i Norge er kommersialisering av forskningsresultater.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn anmode Stortinget om å be Regjeringen fremme forslag om:

• a) Oppretting av fire nye Centres of Excellence innen prioriterte områder (biomarin, energi, offshore, marin).

• b) Gjennomføring av en kraftig opptrapping av antall toppforskningsgrupper etter prinsippene i Toppforskningsprogrammet som omfatter områdene biologi, medisin, kjemi, fysikk.

• c) At staten bruker av sin kapitalstyrke til å utvikle ordninger som kan tiltrekke den private kompetente kapitalen som er nødvendig for å kommersialisere de gode forskningsresultatene.

• d) Etablering av "scanning-mekanismer" for å få frem de gode forskningsideene og styrke evnen til kommersialisering av forskning, bestående av grupper på 3-5 personer med kompetanse innen satsningsområdene. I den forbindelse bør det etableres nye læringsarenaer hvor gründere, forskere og investorer kan møtes.

• e) Iverksettelse av et norsk rammeprogram på det biomarine området i et samarbeid med forsk­ningsmiljøene og den biomarine næringen med sikte på å legge grunnlaget for en biomarin kunnskapsindustri i Norge av internasjonalt format.

Styrke den internasjonale eksportinnsatsen

I en bebudet virkemiddelproposisjon som oversendes Stortinget i mars 2003, skal utenlandshjelp til norske bedrifter samles hos ambassadene i samarbeid med Utenriksdepartementet. Det er viktig å styrke norske bedrifters konkurranseevne i internasjonale markeder. Forslagsstillerne ønsker å styrke dette arbeid.

Begrunnelsen for å styrke denne innsatsen hviler også i hovedsak på to konkrete forhold. Norsk eksportnæring er relativt sett kapitalfattig grunnet vedvarende høyt skatte- og avgiftstrykk. For det annet vil innsatsen som foreslås, bidra til økte eksportinntekter fra annet enn petroleumsinntekter. For at arbeidet kan styrkes vesentlig meget raskt kan det ikke vente til virkemiddelproposisjonen er ferdigbehandlet senere i år. Det nåværende Norges Eksportråd bør derfor styrkes vesentlig og særlig viktig med hjelp til små og mellomstore bedrifter som vil satse på eksport.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn anmode Stortinget om å be Regjeringen fremme forslag om å bevilge 200 mill. kroner til styrking av norske bedrifters markedsføring i internasjonale markeder.

Innføre en ordning med statlige utviklingskontrakter

Forslagsstillerne mener det kan være behov for en videreutvikling av IFU- og OFU-ordningene som administreres av SND. Det tenkes her på utvikling av "Statlige utviklingskontrakter".

Statlige utviklingskontrakter er avtaler mellom en statlig virksomhet og en norsk bedrift som påtar seg å utvikle og levere et nytt, avansert produkt eller tjeneste til den statlige virksomheten.

Resultatet av OFU-kontrakten skal gi etaten grunnlag for å foreta senere anskaffelser. Formålet er både bedre og mer effektiv offentlig virksomhet ved bruk av nye løsninger, og å styrke nyskaping og konkurranseevne i bedriftene.

OFU-kontrakter kan omfatte forprosjekter, spesifikasjon og utvikling av prototyp og utviklingsprosjekt som omfatter utprøving og eventuelt prøveserie.

Som regel vil avtalen bygge på kostnadsdeling mellom den statlige virksomheten og en privat bedrift, og med OFU-kontrakt vil bedriften kunne få dekket en del av sine forsknings- og utviklingskostnader.

Eksempelvis kan ett helseforetak ønske en løsning innen sykehussektoren. Foretaket tar kontakt med samarbeidspartnere, og det utvikles en løsning eller et produkt som settes ut på anbud i neste omgang i forkant av gjennomføringen.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn anmode Stortinget om å be Regjeringen fremme forslag om iverksettelse av statlige utviklingskontrakter.

Aetat

Det var en klar nedgang i sysselsettingen i 2002. Ledigheten steg gjennom hele året, og ved utgangen av 2002 endte gjennomsnittet på 75 200 ledige, en oppgang på 20 pst. fra forrige år. Den samme veksten i antall ledige må en tilbake til tidlig 1990-tall for å finne. Ved årsskiftet var det registrert 79 800 personer som arbeidsledige, en andel av arbeidsstyrken på 3,4 pst. Sammenlignet med utgangen av 2001 er dette en vekst på 22 pst.

Ved utgangen av februar i år var det registrert 92 500 ledige. Dette utgjør 3,9 pst. av Norges totale arbeidsstokk. Sesongjustert er økningen fra januar på 2 500 arbeidsledige. Økningen fra samme måned i fjor er på 29 pst.

Det er særlig i Møre og Romsdal og Akershus ledigheten øker mest, men det er Finnmark og Aust-Agder som har den høyeste ledigheten.

Det er industrisektoren som har vært hardest rammet etter årsskiftet. Sveisere, platearbeidere og fiskeriarbeidere er de som har vært hardest rammet. Ser en på økningen i antall permitterte og nedgangen i antall ledige stillinger i industrien, er det fortsatt stor grunn til å anta at ledigheten innen denne sektoren vil fortsette å øke.

I alle fylker foruten Østfold og Finnmark har det vært en nedgang i antall ledige stillinger sammenlignet med forrige år. Dette er med på å fortelle at økningen i antall arbeidsledige vil fortsette i månedene som kommer. Videre er det òg statistisk sammenheng mellom årstider og arbeidsledighet. Vanligvis skulle en ha opplevd en nedgang i antall ledige frem mot sommeren, og en økning mot høsten. Så selv om ledigheten skulle forbli på samme nivå som nå, vil vi mot høsten oppleve ledighetstall opp mot 100 000.

Det haster å fremme tiltak for å hindre økningen i arbeidsledigheten. Dette er ikke bare et spørsmål om økte utgifter, men òg et spørsmål om å begrense utgiftene som vil komme som følge av antall dagpengemottakere. I 1996, da arbeidsledigheten hadde et årsgjennomsnitt på 4,2 pst., bevilget Stortinget 9 750 mrd. kroner til dagpengeutbetalinger. For 2003 er bevilgningen 7 770 mrd. kroner. Dette betyr at Stortinget med sannsynlighet vil registrere et høyt overforbruk på denne posten bare med dagens ledighet. Om ledigheten øker enda mer i vårmånedene, vil overforbruket øke enda mer.

Kommunalkomiteen vil under behandlingen av St.prp. nr. 44 (2002-2003) øke bevilgningen til Aetat med 75 mill. kroner slik at etaten styrkes med om lag 200 ansatte. Dette for å kunne ta imot det økende antall arbeidsledige som henvender seg til etaten. Dette er imidlertid bare lindrende tiltak. I ytterste konsekvens vil disse 200 nye ansatte bare forsøke å formidle de ledige til jobber som vitterlig ikke finnes.

Ledigheten har økt for personer med utdanning ut over videregående skole. Dette er personer som i hovedsak retter seg inn mot stillinger som krever en høyere utdannelse. I en periode med høy arbeidsledighet bør den enkelte person vise stor fleksibilitet og være villig til å ta imot jobber en vanligvis ikke ville ha tatt.

Reglene for dagpenger sier som hovedregel at mottaker skal være villig til å ta ethvert arbeid over hele Norge, selv om det ikke faller innenfor ens vanlige yrke eller utdanning og er av fast karakter. Denne hovedregelen bør Aetat nå praktisere strengere enn vanlig, nettopp for å sikre at folk opprettholder sin kontakt med arbeidslivet, som viser seg å være den viktigste faktoren for å komme seg tilbake i fast arbeid.

Det innebærer i klartekst at personer må vise stor omstillingsevne, og at eksempelvis Aetat bør kunne styre personer med høy utdanning til stillinger de åpenbart er overkvalifisert til for en kortere periode, dersom annet arbeid ikke er ledig. Videre er det viktig at personers realkompetanse kommer til best mulig nytte.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn be Stortinget anmode Regjeringen om å fremme forslag om innstramninger i plikten til å motta tilvist arbeid.

Bemyndige Aetat til å inngå avtaler om bruk av private tjenesteytere, som for eksempel Manpower, for å sørge for nødvendig arbeidsformidling og eventuell avlastning med merkantile oppgaver.

Asylpolitikken

Pr. desember 2002 satt det over 16 000 asylsøkere på asylmottak i Norge som enten ventet på behandling av asylsøknad, eller på å bli sendt ut av landet. Dersom Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde hatt ekstra ressurser, kunne de fortløpende ha behandlet et større antall asylsøknader enn det de gjør i dag, dermed ville antallet asylsøkere i mottak sunket.

Hoveddelen av UDIs saksbehandlere har enten cand.mag./høyskolegrad eller embetseksamen fra universitetet. Selv om andelen langtidsledige tradisjonelt er høyest blant personer med lav utdanning, opplever en nå en økende andel langtidsledige med utdanning utover videregående skole. Dermed ville det være et målrettet tiltak å sørge for ekstrabevilgninger til UDI slik at de midlertidig kan ansette et større antall saksbehandlere for å minske restansene i asylsaksbehandlingen. Dette ville både ha sørget for å øke sysselsettingen, gitt personer viktig og avgjørende kontakt med arbeidslivet, minsket utgiftene til driften av asylmottak samt avklart en rekke asylsøkeres status.

Som en nødvendig konsekvens av dette vil det bli et større antall asylsøkere som må uttransporteres fra Norge, all den tid vi erfaringsmessig vet at størsteparten av asylsøkerne som kommer er grunnløse. For å uttransportere avviste asylsøkere har kommunalkomiteen tidligere gitt anledning til å benytte alternative metoder for uttransport.

Derfor bør det henstilles til Kommunaldepartementet å eksempelvis bruke privat sikkerhetspersonell i de tilfeller der politiets kapasitet er utnyttet fullt ut, og ikke kan løses midlertidig med ekstrabevilgninger.

Dette er også tiltak som på kort og mellomlang sikt kan sørge for at sysselsettingen økes. Dessuten har det klare samfunnsmessige og individuelle positive effekter ved at det reduserer den belastende behandlingstiden i asylsaker, samt at det reduserer risikoen for såkalte asylrømminger fra norske mottak, da de sendes ut umiddelbart etter at vedtak om avslag er truffet.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn anmode Stortinget om å be Regjeringen fremme følgende forslag om

• ekstrabevilgninger til UDI slik at de midlertidig kan ansette et større antall saksbehandlere for å minske restansene i asylsaksbehandlingen,

• å sørge for at privat sikkerhetspersonell benyttes for uttransportering av avviste asylsøkere i de tilfeller der politiets kapasitet er utnyttet fullt ut.

Heve pleiefaktoren i syke­hjemmene, øke bemanningen og sørge for at omsorgsarbeidere får anledning til å arbeide i hele eller tilnærmet hele stillinger der dette er mulig

Handlingsplanen for eldreomsorgen som gjennomføres i perioden 1998 til 2005 har medført en betydelig utbygging av omsorgstilbudet i Norge. Antallet sykehjemsplasser er beregnet å skulle øke med 8 000 plasser frem mot avslutningen av handlingsplanen i 2005. Antallet omsorgsboliger med ca. 20 000 i perioden. I forbindelse med behandlingen av handlingsplanen i Stortinget i 1997 ble det planlagt en økning av antall omsorgsarbeidere med ca. 12 000 i perioden. Etter at handlingsplanen ble innført er det blitt en betydelig økning i antall omsorgsplasser, og tidsrammen for gjennomføringen og avslutning av planen er utvidet fra år 2001 til år 2005. Bemanningsplanene er ikke fulgt opp i takt med utvidelsen av antallet boliger og plasser i eldreomsorgen.

Forslagsstillerne har gjennom mange år pekt på den lave bemanningsfaktoren i eldreomsorgen, særlig i sykehjemmene. I St.meld. nr. 31 (2001-2002) hevdes det at kommunale plantall viser at bemanningsfaktoren pr. 100 innbyggere over 80 år i 2005 vil være 46,7 årsverk mot 43,1 årsverk i 1997 på landsbasis.

Ifølge St.meld. nr. 31 (2001-2002) planlegger kommunene til sammen 5 800 nye årsverk mens behovsanslaget ifølge departementet er på ca. 5 500 frem til 2007.

Etter forslagsstillernes mening vil pleiefaktoren fremdeles være for lav fordi økningen i bemanningen kun tar hensyn til økningen i antall plasser i omsorgen, ikke i det faktum at pleiefaktoren er for lav i utgangspunktet, og at pleietyngden har økt betydelig de siste 5 årene.

Forslagsstillerne mener det vil være et nyttig hjelpemiddel å få utarbeidet minstenormer for pleiefaktorer i sykehjem basert på brukernes pleiebehov.

I Innst. S. nr. 263 (2001-2002) påpeker Fremskrittspartiets medlemmer i en merknad at den lave bemanningsfaktoren fører til for stor belastning på dem som arbeider i omsorgsyrkene, samtidig som det ikke blir mulig å yte tilstrekkelig omsorg og pleie - verken når det gjelder kvalitet eller kvantitet. Fremskrittspartiets medlemmer fremmet forslag om en økning med ytterligere 8 000 stillinger i tiden 2003 til 2006.

I eldreomsorgen er en stor del av stillingene deltidsstillinger - ofte med svært lave brøker. Ifølge en rapport fra Forskningsstiftelsen FAFO, FAFO-rapport nr. 395 av Leif Moland og Heidi Gautun, baserer denne sektoren seg på at hjelpepleiere og omsorgsarbeidere arbeider deltid. I den samme rapporten påpekes det at 40 pst. av hjelpepleiere og omsorgsarbeidere ønsker en annen stillingsstørrelse enn den de har. 28 pst. jobber deltid og ønsker å jobbe mer. I rapporten slås følgende fast:

"Tjueåtte prosent av hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne jobber deltid og ønsker større stilling. Dette tallet uttrykker omfanget av den reelle undersysselsettingen og omfatter om lag 11 000 av medlemmene i NHS (Norges helse- og sosialforbund - forslagsstillers tilføyelse)". Det står også: "Halvparten av alle hjelpepleiere og omsorgsarbeidere under 30 år er undersysselsatte. Med utgangspunkt i sektorens store behov for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere er dette et overraskende høyt tall. Det er faktisk så høyt at det er grunn til å etterlyse et sterkere nærvær av en strategisk arbeidsgiverpolitikk som kan realisere en plan for rekruttering av fagpersonell en vet det er økende knapphet på."

Også blant miljøarbeidere som er ansatt i gruppeboliger for psykisk utviklingshemmede, er undersysselsettingen høy, og rapporten oppgir at nesten 40 pst. oppgir at de ønsker en større stilling.

Med bakgrunn i underbemanningen, den lave pleiefaktoren og omsorgspersonells ønske om å få gjøre en økt innsats i omsorgssektoren, mener forslagsstillerne det bør settes inn tiltak for å utnytte den arbeidskraftreserven som er tydeliggjort i bl.a. rapport nr. 395 fra FAFO.

Omsorgssektoren ble, gjennom handlingsplanen for eldreomsorgen, gjort til et prioritert område. Dessverre kan det virke som om bedringen for brukerne allikevel ikke står i forhold til de svært store ressurser som er satt inn. Med det store antall deltidsansatte med små brøkstillinger og en for lav pleiefaktor, vil forslagsstillerne stille spørsmål ved om dette fører til effektive tjenester. For dårlig kjennskap til brukerne og derigjennom for liten evne til å utføre omsorgen mest mulig effektivt, konfliktsituasjoner og lite kjennskap til særegne behov gjør innsatsen mindre målrettet. I tillegg fører en slik stillingsstruktur til mer administrasjon og mer bruk av tid til informasjon og instruksjon til flere ansatte. Samlet sett vil dette kunne gi dårlig økonomisk styring og utnyttelse av midlene i omsorgssektoren.

Forslagsstillerne ønsker at staten skal overta ansvaret for omsorgssektoren slik at finansieringsansvaret tillegges folketrygden og at pengene følger pasienten til det tilbud vedkommende selv, i samråd med sin lege eller velferdskonsulent, velger å benytte seg av. Ved en samordning og samlokalisering av Aetat, trygdeetaten og sosialkontorene der hver bruker forholder seg til en velferdskonsulent som har totaloversikt over dennes situasjon og velger tiltak ut fra hva som tjener helheten, vil et system der pengene følger brukeren direkte til det tilbudet som blir gitt, bidra til å skape behovsdekning. Så lenge forslagsstilleren ikke får gjennomslag for en slik løsning, må det påses at staten tar sitt overordnede ansvar for å sørge for at alle brukere får et tilstrekkelig tilbud over hele landet.

Forslagsstillerne mener derfor at det bør opprettes flere stillinger i omsorgssektoren og at institusjonene må pålegges å gjennomføre bruk av hele stillinger/større stillingsbrøker så langt dette er mulig under hensyntagen til arbeidets art.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å sørge for en heving av pleiefaktoren i sykehjemmene, øke bemanningen og sørge for at omsorgsarbeidere får anledning til å arbeide i hele eller tilnærmet hele stillinger der dette er mulig.

Forsvaret

For å sikre en positiv utvikling for norske høyteknologibedrifter og annen industri er det viktig at Forsvarets materiellanskaffelser virker positivt for norsk industri. Igjennom gjenkjøpsregimet skal norsk industri sikres oppdrag i forbindelse med store forsvarskontrakter som går til utenlandske leverandører.

I forbindelse med den planlagte nyanskaffelsen av kampfly, er det inngått forpliktende samarbeid med Lockheed Martin/JSF om utvikling med henblikk på et eventuelt kjøp av kampflyet JSF/F-35. Dette samarbeidet koster for Norge til sammen 122 mill. US dollar over en periode på ti år.

For å sikre en reell konkurranse om leveringen av nye kampfly er det viktig at det ikke låses samarbeid av denne typen mot en spesiell leverandør.

Et samarbeid med konkurrenten Eurofighter på samme økonomiske nivå, vil sikre en reell konkurranse om leveringen av nye kampfly.

Et slikt samarbeid med Eurofighter vil også sikre norske industri- og teknologibedrifter store kontrakter, og på den måten bidra til å minske arbeidsledigheten i disse sektorene.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn anmode Stortinget om å be Regjeringen fremme forslag om å

• gi de samme økonomiske forpliktelser til Eurofighter-prosjektet som de forpliktelser som er gitt til JSF-prosjektet, slik at det er like forutsetninger for begge aktører,

• intensivere arbeidet med å få realisert gjenkjøp ovenfor norsk industri i de prosjekter som er gjennomført og i de som er under realisering.

Matvarehjelp til U-land

Norge har ratifisert Matvarehjelpkonvensjonen av 1999. Det norske bidraget kanaliseres via Verdens matvareprogram (WFP). Regjeringen har som mål å avbinde bidragene WFP, og jobber aktivt for å oppnå dette.

Ifølge "The OECD Agreement on Untying of Aid to LLDC" av 26/ 2001 fra Paris fremkommer det blant annet at matvarer er spesifikt unntatt fra avbindingen.

For å sikre en kvalitativ høy standard på de norske bidragene til WFP og å bidra til opprettholdelse av industriarbeidsplasser i Norge er det ønskelig å beholde en viss binding av bistandsmidlene. En avbinding av norsk matvarehjelp har en hypotetisk positiv effekt ved at den skal gi norsk industri frie konkurransemuligheter i forbindelse med anbud fra WFP. I praksis er det dessverre ikke slik. WFP vil i en slik situasjon motta matvareprodukter norsk industri kunne ha levert, som bundet bistand fra andre land.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn be Stortinget anmode Regjeringen om å videreføre delvis bundet matvarehjelp, og å gjøre en større del av bistandsmidlene delvis bundet

Bedre rammevilkårene for norske bedrifter - tilpasse miljøkravene

Forslagsstillerne mener det er viktig å verne om miljøet, og holder fast på prinsippet om "forurenseren skal betale". Samtidig må dette skje gjennom internasjonalt samarbeid, og ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Det er til liten glede for det globale miljøet om en forurensningskilde flytter fra Norge til utlandet. Spesielt med bakgrunn i at norsk næringsliv allerede er blant de mest miljøvennlige i verden.

Gasskraftsaken illustrerer at norsk industris mange miljøkrav er særnorsk. Gasskraftverk med CO2-håndtering er i svært liten grad et tema i energipolitikken i Europa, til tross for at gasskraftverk er utbredt og at Europa har et stort kraftoverskudd. I Norge, derimot, med underskudd i kraftbalansen, kreves det CO2-håndtering for å gi konsesjoner til nye gasskraftverk. Teknologien er fortsatt ekstremt kostbar og lite realistisk å gjennomføre. Dette forverrer dermed konkurranseforholdene for norsk bruk av gass. Resultatet for norsk næringsliv blir både høye energipriser og manglende mulighet til å utnytte gassen industrielt.

Et annet eksempel er tiltakene for å redusere utslipp av klimagasser fra industrien. I et forsøk på å være best i klimaklassen skal Norge innføre et nasjonalt kvotesystem mange år før Kyotoplanen krever det. Dette vil medføre at norsk næringsliv får kostnader for CO2-rensing som konkurrerende industri slipper.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn derfor be Stortinget anmode Regjeringen om å sikre at norske miljøkrav for næringslivet tilpasses samme rammebetingelser som i EU og andre konkurrentland.

Økt oljevernberedskap

Skipstrafikken langs norskekysten i dag er stor. Eksporten av olje fra Nordvest-Russland er ventet å øke betydelig, noe som vil medføre at skipstrafikken øker kraftig i nordområdene med hensyn til transport av olje. Dette øker risikoen for ulykker og krever styrket beredskap mot større ulykker og uhell langs kysten. Det er derfor viktig å styrke eksisterende oljevernberedskap og etablere nye oljeverndepoter der dette er nødvendig. Ved behandlingen St.meld. nr. 12 (2001-2002) om rent og rikt hav, anmodet Fremskrittspartiet om konkrete tiltak og vurderinger for å styrke slepebåtkapasiteten i nordområdene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.

Forslagsstillerne vil også jobbe for å sikre trafikkovervåkingen langs kysten. Dette vil være viktig for å hindre alvorlige ulykker etter hvert som transporten av russisk olje øker langs norskekysten. Det er viktig å få etablert denne trafikkovervåkingssentralen snarest mulig, og derfor bør det benyttes eksisterende ressurser som allerede er tilgjengelig i landsdelen. Ved å benytte eksisterende ressurser, vil etablering av en trafikksentral kunne skje raskt.

Forslagsstilleren vil derfor fremme forslag om at det i løpet av 2003 opprettes en trafikkovervåkingssentral på Reitan, som Stortinget enstemmig har uttalt skal være et senter for beredskap og overvåking. Begge disse tiltakene vil være positivt for sysselsetting samtidig som det er nødvendige oppgaver som må gjøres.

La distriktene leve - ta hele landet i bruk

Det er betenkelig at myndighetene oppfordrer mange distriktskommuner til å tenke nytt for å sikre lokalt næringsliv, men samtidig legger utallige hindringer i veien for de samme kommunene. Det gjelder for eksempel mulighetene for å drive turisme i naturskjønne omgivelser, småkraftverk i lokale elver, fiskeoppdrett i lokale fjorder og tømmerhogst i lokale skoger.

Det er positivt at Regjeringen ser ut til å følge opp Fremskrittspartiets flertallforslag om å legge til rette for økt miljøtilpasset næringsvirksomhet i naturparker og verneområder, og imøteser at dette støttes av regjeringspartiene på Stortinget når resultatene fremlegges. Dette innebærer et stort sysselsettings- og verdiskapingspotensial.

Det er bekymringsfullt at stortingsflertallet har lagt opp til en naturvernpolitikk som kan legge deler av Norge øde. I forbindelse med vern av barskog i Trillemarka-området frykter mange lokale næringsdrivende for virksomheten sin. Bærekraftig tømmerhugst har vært en hovedlevevei for mange familier, og de frykter vernet vil tvinge dem til å flytte. Tømmerindustrien er på mange måter en hjørnesteinsbedrift i disse områdene, og det er meget bekymringsfullt at denne næringen blir offer for miljøbyråkratiet.

Forslagsstillerne vil derfor fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige tiltak for å redusere konflikter i forbindelse med opprettelse av nasjonalparker, verneområder og lignende."

Bredbåndsfond for kommunene

Norge sakker kraftig akterut på internasjonale rangeringer over antall sluttbrukere med tilgang til bredbånd. Undersøkelser viser at i forhold til andre land har Norge færre husstander og bedrifter knyttet til bredbånd enn andre land. En stor andel av de som ikke er knyttet til bredbånd har allerede tilbud om ADSL ("bredbånd light"), men har ennå ikke valgt å knytte seg til. Andre former for bredbåndtilgang har liten utbredelse, noe som er spesielt tydelig for ADSL-varianter med større båndbredde eller fiber direkte til sluttbruker.

Flere statsråder har uttalt at innhold må komme før fiberutbyggingen. Forslagsstillerne mener at bredbåndsinfrastruktur må bygges ut over hele landet. En slik infrastrukturinvestering må komme samtidig med satsning på innhold. Både infrastruktur og innhold er viktig, men uten godt utbygd infrastruktur blir det heller ikke noe innhold og bredbåndsbruk.

Elementer i ordning for bredbåndsfond:

Sverige er et av de land som har bedre utbygd digital infrastruktur enn Norge. En forklaring på dette er at det i Sverige finnes et bredbåndsfond for kommuner. Et tilsvarende fond i Norge bør kunne opprettes med hovedsakelig samme struktur som det svenske.

Bredbåndsfondet bør ha som formål å gi støtte til kommuner som ønsker å satse på bredbåndsutbygging for sine innbyggere. I vårt grisgrendte land er det mange strøk som regnes som kommersielt uinteressante for private aktører. De samme private aktørene vil kunne bygge ut bredbånd med støtte fra det offentlige. Slik støtte kan gis som et kommunalt tilskudd sammen med et tilskudd fra et bredbåndsfond. Det bør finnes frem til en hensiktsmessig fordelingsnøkkel for hvor stort tilskudd som skal ytes fra fondet.

Størrelsen på tilskuddet fra fondet kan fastsettes avhengig av antall brukere som knyttes opp til bredbånd og hvor stor kapasitet de knyttes opp med. For å stimulere at flest mulig blir koblet opp med bredbånd bør det gis støtte til prosjekter avhengig av antall brukere som kan benytte tilbudet. På denne måten sørger man for at flest mulig får et tilbud. Samtidig bør bredbåndets kapasitet være utslagsgivende, og man kan tenke seg at reell overføringskapasitet blir utslagsgivende. Dette vil sikre at fondet blir en driver for stadig større kapasitet i bredbåndsnettet ved at teknologier som gir større kapasitet blir valgt.

Konklusjon

Et bredbåndsfond vil gi positive kortsiktige virkninger i norsk IKT-næring ved at ledig kapasitet i bransjen blir sysselsatt. God kapasitetsutnyttelse i IKT-næringen vil samtidig være en driver for å opprettholde og videreutvikle den kompetanse som de ansatte har. Dette er et ikke ubetydelig poeng da næringen i all hovedsak er en kompetansenæring. Samtidig vil et bredbåndsfond gi positive langsiktige virkninger for norsk næringslivs produktivitet. En satsning på fremtidsrettet digital infrastruktur vil sikre norsk sysselsetting og næringslivets konkurranseevne. En godt utbygd digital infrastruktur vil også hjelpe offentlige virksomheter med å gi innbyggerne et godt tilbud.

Størrelsen på fondet må vurderes, men det må være av betydelig størrelse. Hvis søkningen til fondet overstiger den initiale bevilgning, bør det vurderes en utvidelse og kanskje en årlig støtte. Det bør utvikles målekriterier for hvorvidt fondet oppfyller sin funksjon på en hensiktsmessig måte og bidrar til en hensiktsmessig utbygging og videreutvikling av bredbånd.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn be Stortinget anmode Regjeringen om å fremme forslag om opprettelse av et bredbåndsfond.

SkatteFUNN

SkatteFUNN-ordningen har vist seg å være en delvis suksess, og bør videreføres. En av ordningens overraskende mangler er at den ekskluderer enkeltmannsforetak. Dette har neppe vært Stortingets intensjon ved innføring av ordningen, og bør følgelig rettes opp.

Den nye ordningen er basert på en endring i skatteloven, og blir administrert av Norges forskningsråd i samarbeid med SND. Ordningen er internettbasert, og alle søknader/godkjenninger/kommunikasjon skjer elektronisk over Internett.

Oppgjør skjer over skatteseddelen i form av redusert skatt. Dersom skatterefusjonen overstiger det beløpet man eventuelt er utlignet i skatt, eller at man er i en slik situasjon at man ikke skal betale skatt, vil man få hele beløpet utbetalt. Dette står utvetydig mange steder i rettledningen til SkatteFUNN-ordningen.

I rettledningen man finner på www.skattefunn.no blir det vist til konkrete eksempler, der beløpene i de godkjente prosjektene gjør at man kan finansiere store deler av en årslønn. Slik blir det vist til at en kan bruke SkatteFUNN til å realisere egne utviklingsprosjekter.

Siden august 2002 er det ikke skrevet eller sagt en eneste gang i den omfattende internettmarkedsføringen fra SND og SkatteFUNN at ordningen ekskluderer enkeltmannsforetak. Der blir det derimot mange ganger sagt og skrevet at alle foretak som driver en eller annen form for forskning/produktutvikling/nyskaping, har rett til SkatteFUNN midler. I Norge er det i dag ca 150 000 enkeltmannsforetak, og 135 000 aksjeselskap. Den nye SkatteFUNN-ordningen utelater i praksis over halvparten av bedriftene i Norge.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen sørge for at enkeltmannsforetak snarest inkluderes i Skatte-FUNN-ordningen.

Grensehandelsavgifter

Grensehandelsutsatte næringer er nå enda mer utsatt for oppsigelser, permitteringer og nedleggelser pga. den generelle økonomiske situasjonen. En kraftig nedsettelse av avgifter på grensehandelsutsatte varer, spesielt alkohol og tobakk som må ned til svensk nivå avgiftsmessig, vil bidra til at grensehandelen avtar og at flere vil gjøre sine innkjøp i Norge og dermed bidra til å styrke norsk handelsnæring, og redde arbeidsplasser samt skape nye langs hele grensen mot Sverige.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2003 om reduksjoner i avgiftene på grensehandelsutsatte varer, spesielt alkohol og tobakk, ned til svensk nivå.

Inntektspolitisk samarbeid

Den foreliggende økonomiske situasjon kaller på moderasjon i lønnsoppgjøret. For å få dette til vil det være hensiktsmessig at staten gir sitt bidrag ved å tilby skatte- og avgiftslettelser som kompensasjon for at det ikke gis bruttolønnstillegg ved årets inntektsoppgjør.

Utgangspunktet for det nasjonale lønnsoppgjør dreier seg i stor grad om å sikre alle grupper en viss kjøpekraftsutvikling basert på en vurdering av næringslivets og i særlig grad det konkurranseutsatte næringslivs konkurranseevne. Sentrale elementer som inngår i det tekniske beregningsutvalgs grunnlagsvurderinger, er forventet prisutvikling eller inflasjon og gjeldende skattesatser som sier noe om hvor stort et bruttotillegg må være for å sikre den ønskede kjøpekraftsutvikling. Jo høyere inflasjon, desto høyere lønnskrav for å sikre kjøpekraften, og jo høyere marginalskatt desto høyere bruttolønnsøkning er nødvendig for å sikre kjøpekraftsutviklingen.

Den økonomiske situasjonen i Norge i dag er at arbeidsledigheten er over 100 000, men i en del sektorer, yrker og områder er det en viss mangel på arbeidskraft. Økonomien i de bedrifter som er utsatt for konkurranse fra bedrifter i andre land, er varierende fra god til mindre god og det er mange bedrifter som sliter med å holde sin sysselsetting og sin virksomhet i gang, samt å gi en forsvarlig avkastning av investert kapital. Mange hevder at konkurranseevnen er svekket de senere år. Det hører også med at den norske økonomi er så sterk med overskudd i statsøkonomien og i handelsbalansen, at den norske rente er så høy at det har medført en høy kronekurs som har svekket konkurranseevnen til norsk eksportindustri og til de virksomheter som konkurrerer med importerte produkter.

Den norske stats egen økonomi er verdens beste statsøkonomi med skyhøye overskudd på statsbudsjettet og en sparekapital på om lag et helt statsbudsjett eller halve BNP. Statens finansielle mulighet til å senke inflasjonen ved avgiftsnedsettelser og dempe bruttolønnskravene ved å tilby skattelettelser istedenfor bruttolønnsøkning, er således meget god. Ingen andre land har en tilsvarende mulighet til å dempe både inflasjonen ved avgiftslettelser og å sikre kjøpekraften ved skattelettelser, fordi andre land har statsgjeld og sliter med balansen i statsbudsjettene sine.

Ved et tradisjonelt lønnsoppgjør mellom arbeidsgivere og arbeidstakere øker alle bruttolønninger så mye som er nødvendig for at alle mottar en viss økning i kjøpekraften. Kostnadene ved de økte bruttolønninger medfører for en del virksomheters side en økning i prisene for å dekke inn kostnadene, og slik medfører økte bruttolønninger en økning av inflasjonen og forverring av konkurranseevnen.

En fornuftig opptreden fra fagorganisasjonene i privat konkurranseutsatt sektor ville i den foreliggende situasjon vært å kreve skatte- og avgiftslettelser av staten for å sikre medlemmenes kjøpekraftsutvikling, fremfor å forlange økte bruttolønninger fra egen arbeidsplass" side. Et tradisjonelt lønnsoppgjør hvor kostnadene veltes over på prisene vil også kunne gi en økning i inflasjonen, og når sentralbanken styrer renten etter inflasjonen risikerer en økt rente ved et for kostbart lønnsoppgjør. Det er også en god grunn til at fagbevegelsen burde forlange en lavere prisstigning gjennom nedsettelse av noen avgifter slik at sentralbanken kunne sette renten ned. Skattelettelser fremfor bruttolønnsøkning vil også dempe prisveksten og skape rom for rentenedgang.

Det hører også med i de store regnestykker at staten direkte og indirekte må dekke kostnadene for alle dem som er ansatt i stat og kommune. Kostnadene for staten ved et tradisjonelt lønnsoppgjør i form av de økte bruttolønninger og arbeidsgiveravgift, kan derfor motregnes mot kostnadene ved skatte- og avgiftslettelsene.

Staten ble en noe mer aktiv partner ved lønnsoppgjørene gjennom "Solidaritetsalternativet", men uten noen form for direkte medvirker utover rollen som arbeidsgiver i statsoppgjøret. Myndighetene skulle imidlertid arbeide for full sysselsetting og lavest mulig inflasjon og partene skulle søke moderate oppgjør. Denne hovedlinjen bør videreføres, men staten bør bli en mer aktiv deltaker i de store nasjonale oppgjør samtidig som disse begrenses i omfang. Hovedpartene i arbeidslivet og staten bør forhandle om hva den totale økonomi tillater av endring i den generelle kjøpekraftsutvikling, uavhengig av bransjer og om det er skjermede eller konkurranseutsatte næringer. Den fremforhandlede kjøpekraftsutvikling bør således gjennomføres ved bruk av skattelettelser og avgiftslettelser av en allmenn art. Deretter overlates de øvrige lønnsforhandlinger og lønnsendringer til et desentralisert system hvor det forhandles på de enkelte bedrifter og enkelte arbeidsplasser basert på forholdene på det lokale arbeidsmarked for de ulike yrkeskategorier. Da vil lønnsfastsettelsen utover den sentralt fremforhandlede kjøpekraftsutvikling for alle, være avhengig av de reelle forhold for de ulike yrkeskategorier på de lokale arbeidsmarkeder. I de strøk hvor det er mangel på arbeidstakere vil lønnstilbudet økes, og i de strøk hvor det er mangel på arbeidsplasser vil det ikke skje en økning. Et slikt lokalstyrt arbeidsmarked vil også ta hensyn til bokostnadene, slik at der hvor kostnadene er høye vil også lønnsnivået økes.

I lønnsoppgjøret for 2003 bør derfor staten ta et initiativ overfor partene i arbeidslivet for eksempel gjennom Kontaktutvalget, ved å anmode om at den generelle kjøpekraftsutvikling for alle fremforhandles av partene og staten og sikres for alle ved endringer i avgifter og skatter og at oppgjøret for øvrig gjennomføres desentralisert.

Forslagsstillerne viser for øvrig til Dokument nr. 8:88 (2001-2002), hvor tilsvarende forslag ble fremmet. Hadde Stortinget gjennomført forslaget, ville sannsynligvis kostnadsnivået og renter vært lavere i dag.

Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at staten skal tilby skatte- og avgiftslettelser for å unngå bruttolønnsøkninger som driver opp kostnader og priser og reduserer konkurranseevnen.

Justissektoren

Innen justissektoren er det en rekke uløste oppgaver hvor samfunnet har et ansvar for at de blir løst. Her er det en rekke tiltak som kan igangsettes som vil bidra til lavere arbeidsledighet. Et tiltak er forsering av utbygging av fengsel i Indre Salten. Behovet for flere soningsplasser er meget stort, og man burde parallelt se på en løsning der Rødbergodden kystfort blir midlertidig omgjort til fengsel. Dette prosjektet kan realiseres forholdsvis raskt om man får ressurser til dette. Et annet prosjekt som bør utredes raskt er en løsning med flytende fengsel av den type man har i Sør-England og hadde i New York. En slik løsning kan leveres et halvt år etter bestilling.

På driftssiden er det også stort behov for flere fengselsbetjenter. Spesielt når en utvider kapasiteten. Å omskolere personer til fengselsbetjenter ved Fengselsskolen, vil være et målrettet og kostnadseffektivt tiltak som dekker ett reelt samfunnsbehov. Dette fordrer selvsagt tilleggsbevilgninger til drift av fengsler og Kriminalomsorgens utdanningssenter.

Videre kan det for eksempel legges til rette for å la private starte opp fengselsdrift for kortere dommer på eksempelvis 60 dager. Her kan det settes av midler til en innsatsbasert finansiering, som man for eksempel har gjort med sykehusdriften. Dersom man får et slikt system som er forutsigbart, vil dette bidra til at private initiativ vil kunne gi nye gode løsninger.

Noe av det som er spesielt med dagens arbeidsmarkedssituasjon, er at det er mange høyt utdannede som ikke får relevant arbeid. Det er blant annet høy arbeidsledighet blant jurister, samtidig det er et stort behov for jurister innen politi og påtalemyndighet. Regjeringen har et mål om å få ned saksbehandlingstiden frem til pådømmelse. Dersom man får anledning til å ansette flere jurister innen politi og påtalemyndighet, vil man kunne få ned denne saksbehandlingstiden.

Politiet har også et stort behov for "sivilt ansatte" i merkantile stillinger. Her finnes det allerede mange godt utdannede personer som i dag er arbeidsledige. Dette betyr at man ikke trenger omskolering før man kan utnytte deres kompetanse og arbeidskraft. Flere sivile stillinger i politiet vil samtidig bidra til å realisere politireformenes mål om mer politi i gatene, da de som er utdannet som politi blir frigjort fra merkantile og administrative kontoroppgaver.

Det er også store muligheter til å utnytte ledig kapasitet ved å utvide og sette fart i ordningen med å la private vekterfirmaer stå for fangetransport. Man vil også med dette tiltaket kunne få umiddelbare positive effekter ved at man får frigjort utdannede politiressurser og fengselsbetjenter. Dette vil også kreve ekstra ressurser.

På denne bakgrunn vil forslagsstillerne foreslå at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om:

• a) Forsering av utbygging av fengsel i Indre Salten.

• b) Omgjøring av militæranlegg til midlertidig fengsel.

• c) Utredning av en løsning med flytende fengsler.

• d) Utdanning av flere fengselsbetjenter.

• e) Tillatelse til drift av private fengsler for kortere dommer.

• f) Ansettelse av flere jurister og merkantilt personale innen politi og påtalemyndighet.

• g) La private selskaper besørge fangetransport.

Øvrig forslag som ligger til behandling i Stortinget

Forslagsstillerne viser til at petroleumsindustrien og kraftbransjen nå trenger myndighetsstimulert positiv motivasjon i form av fremtidsrettede stabile rammebetingelser, og viser til følgende forslag som ligger til behandling i Stortinget:

Bruk av gass i Norge:

"Stortinget ber Regjeringen gjøre utbygging av hovedrørledninger for gass til et myndighetsansvar, og gjennom et statlig selskap foreta vurderinger, utredninger og finansiering av bygging av slik infrastruktur for gass."

"Stortinget ber Regjeringen snarlig fremme en sak for Stortinget med følgende:

• 1. Tiltak som sikrer at bygging av gasskraftverk for gitte konsesjoner iverksettes.

• 2. Legge forholdene til rette for å gi konsesjoner for bygging av gasskraftverk på andre steder i Norge.

• 3. Sikre at alle eksisterende konsesjoner og nye søknader om bygging av gasskraftverk ikke pålegges særnorske krav om CO2 avgift eller kostnader for bygging av CO2 håndteringsanlegg før slike krav også stilles i Europa for øvrig."

Vannkraft:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en sak for Stortinget med følgende målsettinger:

• 1. Sikre teknologinøytrale støtteordninger for økt kraftproduksjon, for eksempel gjennom skatteincentiver.

• 2. Betydelig forenkle konsesjonsreglene for bygging av små-, mini- og mikrokraftverk.

• 3. Sikre at gjennomgangen av Samlet Plan reduserer konsesjonsbehandlingstiden betraktelig for store og små utbygginger, og at man vurderer tidligere avslåtte utbyggingssaker på nytt."

Myndighetsansvar i kraftsektoren:

"Stortinget ber Regjeringen:

• 1. Ta initiativ til at energimyndighetene i de nordiske landene i fellesskap samarbeider om tiltak for å sikre den nordiske kraftbalansen og sikre at det frie kraftmarkedet fungerer bedre.

• 2. Sikre at Statnett som systemansvarlig nettselskap har virkemidler som gjør dem i stand til å sikre kraftforsyningen i spesielt kritiske perioder.

• 3. Gjøre nødvendige tiltak for å sikre Statnett mulighet til bygging av bedre kraftutvekslingsmekanismer mot utlandet."

Petroleumsbeskatning:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem en proposisjon om petroleumsbeskatningen så raskt som mulig etter at konklusjonene fra Kon-Kraft er kjent."

HFK-avgiften:

"Stortinget ber Regjeringen om å:

• 1. Gjennomgå erfaringen med dagens ordning med HFK/PFK-avgifter og fremme sak for Stortinget om nødvendige endringer for å sikre de etablerte innsamlings- og informasjonsorganene og redusere kostnadene for bransjen.

• 2. Undersøke omfanget av norske industribedrifter som ikke har anledning til å benytte seg av refusjonsordningen grunnet at HFK/PFK-gassene diffunderer i deres produksjonsprosesser, samt å inngå utfasingsavtaler med disse for å sikre at norske industriarbeidsplasser innenfor denne sektoren kan opprettholdes og at produksjonsprosessene kan gjøres mer miljøvennlige over noe tid."

Forslagsstillerne viser også til at Stortinget har stemt ned en rekke forslag som ville hatt positive sysselsettings- og verdiskapingseffekter.

Innst. S. nr. 87 (2002-2003) om olje- og gassmeldingen:

"Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg, der oljeindustrien er representert, som skal gjennomgå dagens skatteregime med tanke på å forbedre dette i tillegg til å utarbeide skatteincentiver med hensyn til nisje- og haleproduksjon."

St.meld. nr. 38 (2001-2002) om olje- og gasspolitikken:

"Stortinget ber Regjeringen åpne for at boring i allerede tildelte lisenser kan gjennomføres så snart den pågående konsekvensutredningen for Lofoten-Barentshavet er gjennomført, og dersom denne ikke påviser vesentlige og nye problemområder. Det forutsettes at dette gjennomføres senest høsten 2003."

"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre petroleumsfrie soner i Nordområdene."

I statsbudsjettet for 2003:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette et energi- og petroleumsforskningsfond på 10 mrd. kroner, hvor avkastningen benyttes til teknologisk forskning for å bedre utvinningsgraden, økonomien og sikkerheten på kontinentalsokkelen, samt andre relevante energiforskningsprosjekter."

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

I

Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for grunnskolens skolebygninger fra kommunene til staten. I den forbindelse bes Regjeringen sette av midler for opprustning av skolebygg og kanalisere disse til områder i landet der det finnes ledig kapasitet i byggebransjen.

II

Stortinget ber Regjeringen fremskynde byggestart på byggeprosjekter i universitets- og høyskolesektoren som er ferdig prosjektert og klar for igangsetting. I tillegg må Regjeringen bevilge nødvendige midler for å ferdigstille påbegynte prosjekter.

III

Stortinget ber Regjeringen øremerke midler til forskning i universitetssektoren som er av høy internasjonal kvalitet.

IV

Stortinget ber Regjeringen arbeide for at arbeidsledige med IKT-utdanning som går på dagpenger, går inn i skolen som assistenter i den tiden de søker ny jobb innenfor sin utdanning og mottar stønad fra det offentlige. Som assistenter i skolen skal de bidra i IKT-opplæringen.

V

Stortinget ber Regjeringen bevilge ekstra midler for å ruste opp verneverdige kirkebygninger.

VI

Stortinget ber Regjeringen utnytte fall i aktivitetsnivået i byggenæringen ved å fremskynde allerede vedtatte og nødvendige offentlige prosjekter. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til tiltak og eventuelle tilleggsbevilgninger allerede i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003.

VII

Stortinget ber Regjeringen legge frem et forslag til forsering av allerede igangsatte veibyggingsprosjekter, og igangsetting av nye. Det fremmes samtidig et forslag om tilleggsbevilgning.

VIII

Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om etablering av en ny landsdekkende såkornordning underlagt SND.

IX

Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om utvidelse av Argentum-modellen både i form av flere fond og til å omfatte både venture- og private equity-fasen. Det bør vurderes å etablere 3 nye fond.

X

Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelsen av et statlig fond som skal kunne være co-investor for norske private interesser i forbindelse med utenlandske oppkjøp eller restrukteringstiltak.

XI

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om iverksetting av et arbeid i samarbeid mellom staten og private kapitalmiljøer med sikte på å bygge opp et norskbasert internasjonalt konkurransedyktig kapitalforvaltermiljø.

XII

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om:

• a. Oppretting av fire nye Centres of Excellence innen prioriterte områder (biomarin, energi, offshore, marin).

• b) Gjennomføring av en kraftig opptrapping av antall toppforskningsgrupper etter prinsippene i Toppforskningsprogrammet som omfatter områdene biologi, medisin, kjemi, fysikk.

• c) At staten bruker av sin kapitalstyrke til å utvikle ordninger som kan tiltrekke den private kompetente kapitalen som er nødvendig for å kommersialisere de gode forskningsresultatene.

• d) Etablering av "scanning-mekanismer" for å få frem de gode forskningsideene og styrke evnen til kommersialisering av forskning, bestående av grupper på 3-5 personer med kompetanse innen satsningsområdene. I den forbindelse bør det etableres nye læringsarenaer hvor gründere, forskere og investorer kan møtes.

• e) Iverksettelse av et norsk rammeprogram på det biomarine området i et samarbeid med forsk­ningsmiljøene og den biomarine næringen med sikte på å legge grunnlaget for en biomarin kunnskapsindustri i Norge av internasjonalt format.

XIII

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å bevilge 200 mill. kroner til styrking av arbeidet med å styrke norske bedrifters konkurranseevne i internasjonale markeder.

XIV

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å utvikle Bane-Tele til et nytt "Statnett" innenfor bredbåndsinfrastruktur.

XV

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om iverksettelse av statlige utviklingskontrakter.

XVI

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innstramninger i plikten til å motta tilvist arbeid.

XVII

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ekstrabevilgninger til UDI slik at de midlertidig kan ansette et større antall saksbehandlere for å minske restansene i asylsaksbehandlingen.

XVIII

Stortinget ber Regjeringen sørge for at privat sikkerhetspersonell benyttes for uttransportering av avviste asylsøkere i de tilfeller der politiets kapasitet er utnyttet fullt ut.

XIX

Stortinget ber Regjeringen sørge for en heving av pleiefaktoren i sykehjemmene, øke bemanningen og sørge for at omsorgsarbeidere får anledning til å arbeide i hele eller tilnærmet hele stillinger der dette er mulig.

XX

Stortinget ber Regjeringen gi de samme økonomiske forpliktelser til Eurofighter-prosjektet som de forpliktelser som er gitt til JSF-prosjektet, slik at det er like forutsetninger for begge aktører.

XXI

Stortinget ber Regjeringen intensivere arbeidet med å få realisert gjenkjøp overfor norsk industri i de prosjekter som er gjennomført og i de som er under realisering.

XXII

Stortinget ber Regjeringen videreføre delvis bundet matvarehjelp, og å gjøre en større del av bistandsmidlene delvis bundet.

XXIII

Stortinget ber Regjeringen sikre at norske miljøkrav for næringslivet tilpasses samme rammebetingelser som i EU og andre konkurrentland.

XXIV

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et bredbåndsfond.

XXV

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et IKT-innholdsfond.

XXVI

Stortinget ber Regjeringen sørge for at enkeltmannsforetak snarest inkluderes i Skatte-FUNN-ordningen.

XXVII

Stortinget ber Regjeringen tilby skatte- og avgiftslettelser for å unngå bruttolønnsøkninger som driver opp kostnader og priser og reduserer konkurranseevnen.

XXVIII

Stortinget ber Regjeringen, senest i Revidert nasjonalbudsjett, om å fremme forslag om kraftige reduksjoner i avgiftene på grensehandelsutsatte varer, spesielt alkohol og tobakk.

XXIX

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om:

• a) Forsering av utbygging av fengsel i Indre Salten.

• b) Omgjøring av Rødbergodden kystfort til midlertidig fengsel.

• c) Utredning av en løsning med flytende fengsler.

• d) Utdanning av flere fengselsbetjenter.

• e) Tillatelse til drift av private fengsler for kortere dommer.

• f) Ansettelse av flere jurister innen politi og påtalemyndighet.

• g) La private selskaper besørge fangetransport.

XXX

Stortinget ber Regjeringen bemyndige Aetat til å inngå avtaler om bruk av private tjenesteytere, som for eksempel Manpower, for å sørge for nødvendig arbeidsformidling og eventuell avlastning med merkantile oppgaver.

XXXI

På statsbudsjettet for 2003 gjøres følgende endringer: