Muslimske kvinner som har inngått ekteskap i opprinnelseslandet, eller i muslimsk menighet i Norge, kan oppleve at selv om de får skilsmisse etter norsk lov, blir den ikke anerkjent og ansett som gyldig i opprinnelseslandet eller av familien og menigheten. Dette betyr at retten til skilsmisse i praksis ikke er lik for alle kvinner i Norge, fordi de i noen tilfeller ikke har samme rettigheter som menn til å bryte en ekteskapskontrakt. Slike ekteskapskontrakter er basert på religiøs rettstradisjon. Kontrakten er enten skriftlig (fra utlandet) eller muntlig (fra vielse i menighet her).

Den norske staten har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner for blant annet å beskytte kvinner mot diskriminering. I artikkel 16 i FNs menneskerettighetskonvensjon heter det f.eks.:

"Voksne menn og kvinner har (…) uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion (…) krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet (…) og ved dets oppløsning."

Staten har også forpliktet seg til å iverksette nødvendige tiltak for å innfri (blant andre) artikkel 16.