Til Odelstinget
Muslimske kvinner som har inngått ekteskap i opprinnelseslandet,
eller i muslimsk menighet i Norge, kan oppleve at selv om de får
skilsmisse etter norsk lov, blir den ikke anerkjent og ansett som
gyldig i opprinnelseslandet eller av familien og menigheten. Dette
betyr at retten til skilsmisse i praksis ikke er lik for alle kvinner
i Norge, fordi de i noen tilfeller ikke har samme rettigheter som
menn til å bryte en ekteskapskontrakt. Slike ekteskapskontrakter
er basert på religiøs rettstradisjon. Kontrakten
er enten skriftlig (fra utlandet) eller muntlig (fra vielse i menighet
her).
Den norske staten har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner
for blant annet å beskytte kvinner mot diskriminering.
I artikkel 16 i FNs menneskerettighetskonvensjon heter det f.eks.:
"Voksne menn og kvinner har (…) uten noen begrensning
som skyldes rase, nasjonalitet eller religion (…) krav
på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet
(…) og ved dets oppløsning."
Staten har også forpliktet seg til å iverksette
nødvendige tiltak for å innfri (blant andre) artikkel
16.
Statistikk viser at majoriteten av ikke-vestlige innvandrere
med opprinnelse i muslimske land, inngår ekteskap med person
bosatt i opprinnelseslandet. Dette gjelder for både kvinner
og menn. Mange av ekteskapene blir også inngått
i opprinnelseslandet. Ekteskapskontrakten fremlegges så for
norsk utlendingsmyndighet og gir grunnlag for familiegjenforening
gjennom ekteskap.
Familielovverket i mange muslimske land er basert på klassisk
islamsk rettstradisjon. Dette innebærer at mannen har en
enkel tilgang til skilsmisse. Kvinnen har derimot en rekke begrensninger
hva gjelder rettigheter til å skille seg. Hun må innfri
flere ulike krav for å kunne oppnå skilsmisse
mot ektemannens vilje. Erfaring fra de aktuelle landene er at kvinner
i liten grad søker skilsmisse ettersom både lovverket
og rettsprosessen oftest går i kvinnens disfavør,
og at skilsmisse på kvinnens initiativ er lite akseptert
sosialt og religiøst sett. Ovennevnte problemstillinger
fremkommer i en ny rapport fra Human Rights Service.
Hvilke konsekvenser dette kan få, illustreres ved blant
andre en ung kvinnes erfaringer:
"Hun er født i Norge av foreldre fra Pakistan. Der ble
hun tvangsgiftet 18 år gammel. Etter et voldelig ekteskap
samtykket foreldrene i at hun skilte seg mot ektemannens vilje.
Hun er i dag således registrert som skilt i folkeregisteret
vårt. Men i Pakistan er hun fremdeles registrert som gift.
Skal denne kvinnen få skilsmisse i Pakistan, må hun
føre saken sin for domstolen der, med både de økonomiske
og mentale belastningene dette vil medføre. I tillegg kan
hun vanskelig inngå nytt ekteskap, ettersom hun er troende
og derfor opplever seg bundet av den pakistanske/muslimske
kontrakten. En ytterligere belastning er at deler av hennes etniske/religiøse
gruppe her også betrakter henne som gift."
I en muslimsk ekteskapskontrakt kan imidlertid ektemannen delegere
skilsmisserett til kvinnen. Med en slik rett nedfelt, er hun så godt
som likestilt med mannen, hva gjelder formell anledning til å oppløse ekteskapet.
I praksis blir denne retten sjelden nedfelt i ekteskapskontrakten,
og det oppleves som svært vanskelig for kvinner å be
om det, fordi det er tabubelagt. I mange tilfeller er det de respektive
familieoverhodene som bestemmer hvorvidt en slik rett skal kontraktsfestes.
For å styrke aktuelle kvinners rettigheter til å oppløse
ekteskap uten mannens samtykke, mener forslagsstillerne at det må føres
inn et tillegg i utlendingsforskriften. Et slikt tilleggskrav skal
inneholde en bestemmelse om at familiegjenforening kun skal skje
i de tilfeller der ekteskapskontrakten, lovmessig som religiøs,
danner grunnlag for familiegjenforening, gir begge ektefeller en
formell nedtegnet rettighet til skilsmisse.
Hensikten med et slikt tilleggskrav er å sikre kvinner
bosatt i Norge som er potensielle ofre for tvangsgiftemål,
og kvinner som kommer til Norge som følge av familiegjenforening,
liknende tilgang til skilsmisse som den øvrige befolkningen
i landet.
Ved søknad om familiegjenforening gjennom ekteskap i
dag, skal ekteskapskontrakten fremlegges for utlendingsmyndighetene.
Kontrakten skal oversettes av godkjent translatør i Norge
eller ved norsk ambassade i det aktuelle landet. En endring som
foreslått vil altså ikke medføre en ytterligere
belastning på byråkratiet. Enten er skilsmisseretten
nedfelt, eller så er den ikke nedfelt.
Mange av disse ekteskapene inngås i sommerhalvåret.
Forslagstillerne mener derfor at Regjeringen så raskt som
overhodet mulig må sette i verk de tiltak som er nevnt
i dette forslaget.
Norge er blitt et flerreligiøst og fleretnisk samfunn.
Flere menigheter er gitt vigselsrett, og dette medfører
at et økende antall personer inngår ekteskap ved
seremoni i en menighet. For troende muslimer innebærer
dette at vielsen anses som islamsk, og derav følger det
at islamsk familierett oftest legges til grunn ved en skilsmisse.
En norsk skilsmisse vil ikke uten videre bli akseptert og ansett
som gyldig i aktuelle muslimske miljøer. Kvinner kan derfor
vanskelig inngå nytt ekteskap uten å ha blitt
løst fra den muslimske (muntlige) ekteskapskontrakten.
Ektemannen kan derimot gifte seg på nytt ettersom en tolkning
av islam tillater flerkoneri.
Derfor er det viktig å innføre tidsriktige
regler for hvordan ekteskapsvilkårene skal prøves.
Begge kjønns religiøse formelle tilgang (like
rett) til skilsmisse er for forslagsstillerne i denne sammenheng åpenbar.
Det kan ikke tillates at det inngås ekteskap i Norge som
gir en ulik rett til skilsmisse mellom kjønnene. Derfor
bør det nedformes et konkret krav i ekteskapsvilkårene
i lov om ekteskap, at begge ektefeller gis formelle religiøse
rettigheter (det skal gis like retter) til å oppløse
ekteskapet for begge kjønn.
Ved en religiøs seremoni i menigheter, benyttes den
offisielle "erklæring fra brudefolkene før prøving av
ekteskapsvilkårene". Forslagsstillerne presiserer at denne
erklæringen må tilpasses de endringer som gjøres
i loven, slik at bestemmelsen ikke blir en sovende lov. Forslagsstillerne
vil presisere at formelle religiøse rettigheter (lik rett)
til skilsmisse skal være et viktig og avgjørende
vilkår for ekteskap, og mener derfor at det må formuleres
et punkt i erklæringen fra brudefolkene som tydeliggjør
hvorvidt det i velsignelsen av ekteskapet i en menighet, er gitt
begge ektefeller formelle religiøse rettigheter (lik rett)
til skilsmisse. Forslagsstillerne overlater til departementet å utforme
slik tekst.
Bigami er ulovlig i Norge, og kan ikke aksepteres. Allikevel
er det avdekket at fenomenet forekommer. Viktige organisasjoner
knyttet til integreringsarbeid, slik som Human Rights Service, bekrefter
denne problemstillingen.
Det synes som om særlig to aspekter er knyttet til dette
lovbruddet: Ekteparet blir skilt etter norsk lov, men den muslimske
ekteskapskontrakten blir ikke opphevet. Dermed ansees de fremdeles
som gift. Dette er et stort problem for kvinner som ønsker å komme
ut av en vanskelig situasjon, og kanskje et problemfylt ekteskap.
Denne praksisen kan også åpne muligheter for trygdemisbruk,
ved at den skilte kvinnen vil få utbetalt stønader
som blant annet enslig forsørger. Økonomisk er
således en norsk skilsmisse gunstig. I tillegg kan ektemannen,
etter islamsk praksis i noen miljøer og land, inngå ekteskap
med en ny kvinne. Et ekteskap som igjen kan utløse familiegjenforening
i Norge.
Som regel vil det første ekteskapet som er oppløst,
være inngått og offentlig registrert i opprinnelseslandet.
En slik registrering medfører at det er mulig for norske
myndigheter å kontrollere eventuell ulovlig praksis, dersom
det kreves dokumentasjon på skilsmisse fra opprinnelseslandet.
Forslagsstillerne kan ikke ut fra de opplysninger vi sitter inne
med, se at en forskrift som likestiller menn og kvinners
rett til skilsmisse skulle bryte noen internasjonale konvensjoner
Norge er forpliktet av, men anmoder Stortinget om å be
Regjeringen sikre at konkret ordlyd ivaretar disse
forpliktelsene. Forskriften må endres så raskt
som overhodet mulig, og Stortinget anmodes om å be Regjeringen
iverksette en hurtig prosedyre for å iverksette dette,
og forutsetter at Regjeringen prioriterer dette.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
A.
Vedtak til lov
om endring i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap
I
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres
følgende endring:
§ 7 ny bokstav l skal lyde:
l) Hver av brudefolkene skal hver for seg
erklære på ære og samvittighet at ekteskapet
er inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres
like formelle rett til skilsmisse.
II
Denne lov trer i kraft straks.
B.
Stortinget ber Regjeringen om å sørge for endringer
i "Erklæringen fra brudefolkene før prøving
av ekteskapsvilkårene" i tråd med lov om ekteskap.
C.
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere muligheten for
nytt tillegg i utlendingsforskriften der det kreves dokumentert
skilsmisse fra utenlandsk inngått ekteskap, før
det innvilges familiegjenforening på bakgrunn av ny ekteskapsinngåelse.
D.
Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig endre
utlendingsforskriften § 23, slik at den setter
som vilkår at ekteskapskontrakter skal gi begge kjønn
like, religiøse som lovmessige, retter til skilsmisse.
6. juni 2003