Norge er blitt et flerreligiøst og fleretnisk samfunn. Flere menigheter er gitt vigselsrett, og dette medfører at et økende antall personer inngår ekteskap ved seremoni i en menighet. For troende muslimer innebærer dette at vielsen anses som islamsk, og derav følger det at islamsk familierett oftest legges til grunn ved en skilsmisse. En norsk skilsmisse vil ikke uten videre bli akseptert og ansett som gyldig i aktuelle muslimske miljøer. Kvinner kan derfor vanskelig inngå nytt ekteskap uten å ha blitt løst fra den muslimske (muntlige) ekteskapskontrakten. Ektemannen kan derimot gifte seg på nytt ettersom en tolkning av islam tillater flerkoneri.

Derfor er det viktig å innføre tidsriktige regler for hvordan ekteskapsvilkårene skal prøves. Begge kjønns religiøse formelle tilgang (like rett) til skilsmisse er for forslagsstillerne i denne sammenheng åpenbar. Det kan ikke tillates at det inngås ekteskap i Norge som gir en ulik rett til skilsmisse mellom kjønnene. Derfor bør det nedformes et konkret krav i ekteskapsvilkårene i lov om ekteskap, at begge ektefeller gis formelle religiøse rettigheter (det skal gis like retter) til å oppløse ekteskapet for begge kjønn.

Ved en religiøs seremoni i menigheter, benyttes den offisielle "erklæring fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene". Forslagsstillerne presiserer at denne erklæringen må tilpasses de endringer som gjøres i loven, slik at bestemmelsen ikke blir en sovende lov. Forslagsstillerne vil presisere at formelle religiøse rettigheter (lik rett) til skilsmisse skal være et viktig og avgjørende vilkår for ekteskap, og mener derfor at det må formuleres et punkt i erklæringen fra brudefolkene som tydeliggjør hvorvidt det i velsignelsen av ekteskapet i en menighet, er gitt begge ektefeller formelle religiøse rettigheter (lik rett) til skilsmisse. Forslagsstillerne overlater til departementet å utforme slik tekst.