Et verdiskapingsprogram bør ikke bare fokusere på foredlingsleddet,
men ha et mest mulig helhetlig perspektiv på produksjonen.
Programmet bør derfor omfavne hele fiskerisektoren, deriblant
fiske og fangst, utstyrsleverandører, mottak, foredling,
transport, forskningsinstitutter, utdanningsinstitusjoner, eksport
og engros, konsummarked inkludert hoteller og butikkjeder.
Spesielt bør et verdiskapingsprogram for fiskeindustrien
etablere en kobling mot nedstrømssida; distribusjon, markedsføring
og markedsundersøkelser, framfor en for ensidig vekt på utelukkende
forskningsdrevet produktutvikling. Erfaringene fra landbruksprogrammet
tilsier at dette er områder som ikke må undervurderes
(Kilde: Døving m.fl: Følgeevaluering av Verdiskapingsprogrammet
for matproduksjon, SNF-rapport 50/2002).
Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa må også ta
hensyn til de særegenheter som preger fiskerisektoren,
som er basert på råvarer som er betinget fornybare.
Bærekraftsprinsippet skal ligge til grunn, og dette betinger
at økologiske hensyn må legge absolutte rammer
for hvilke tiltak som skal finansieres. Utvikling av store fileteringsanlegg
som forutsetter konstant tilgang av risikabelt store mengder råstoff, slik
det finnes eksempler på i dag, vil ikke være i
tråd med intensjonen i programmet.
Programmet bør organisatorisk sortere under Innovasjon
Norge, men bindes sammen med aktiviteter som skjer i Norges forskningsråd.