For å øke verdiskapinga i Norge er det derfor
nødvendig med politisk satsing. Et verdiskapingsprogram
for fiskerinæringa kan bli et godt virkemiddel for å ta
tak i de konkrete utfordringene som norsk foredlingsindustri samlet
står overfor, og utvikle kystsamfunnene i en mer positiv
retning enn i dag. Et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa
bør ta utgangspunkt i tre hovedutfordringer:
I større grad enn i dag må det gjøres
en innsats for økt verdiskaping gjennom å få til økt
bearbeiding av råvarer lokalt. Et formål med et
verdiskapingsprogram bør være å frambringe
nisjeprodukter og merverdi gjennom å satse på innovasjon,
kvalitetsutvikling og mangfold på matområdet,
og derigjennom bidra til høyere verdiskaping både
innenfor produksjon og foredling.
I dag eksisterer det et verdiskapingsprogram for matproduksjon
retta mot landbruket som kan brukes som utgangspunkt når
det gjelder omfang og tidsperspektiv for en slik satsing. Ved å etablere
et separat verdiskapingsprogram for fiskerinæringa, kan
en ta med seg en del av de gode erfaringene som hittil er gjort
i verdiskapingsprogrammet for landbruk. På samme måte
som verdiskapingsprogrammet for landbruket, kan utvikling av spesialiserte
matvarer av høy kvalitet basert på norske mattradisjoner
og lokale/regionale matspesialiteter, være en
riktig hovedinnfallsvinkel i et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa.
Mange peker på at innenlandsmarkedet for fiskeprodukter
er underutviklet. Dette vil være særlig interessant
i forhold til kvalitetssatsinga. I tillegg vil økt utnytting
av biprodukter være et område som spesielt bør
utvikles.
Transport av rund fisk fra Norge til Kina for rutinebearbeiding
før fiskeproduktet sendes tilbake til det europeiske markedet,
er ei uheldig utvikling. Det forringer produktets kvalitet, det øker
presset på norske lønninger og arbeidsforhold,
samt at denne transporten er svært lite gunstig for miljøet.
Det andre formålet med et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa
må derfor være å utvikle større
lønnsomhet i de bedriftene som i dag i hovedsak baserer
seg på rutinepreget foredling og filetering.
Et mulig utfall vil være et ytterligere press på norske
lønninger for å utligne de lave lønningene
i Kina. Dette har vært en del av strategien fram til nå.
På kort sikt vil dette kunne redde noen norske arbeidsplasser, men
det vil være en midlertidig løsning. Norsk prisnivå og
levestandard vil på sikt gjøre dette til en presset
situasjon for ansatte i filetindustrien. Vi ser i dag at lønningene
og arbeidsforholdene allerede er svake sammenliknet med andre industrisysselsatte
i Norge. En mer framtidsretta løsning vil være å arbeide
for å utvikle større nøyaktighet og lønnsomhet
i den automatiske fileteringen, for å beholde større
deler av verdiskapinga lokalt.
Teknologiske tiltak som øker norsk konkurranseevne på rutineproduksjon
bør stimuleres i sterkere grad. Dette vil medføre
at større del av verdiskapinga vil skje lokalt, samtidig
som det vil kunne skape flere norske arbeidsplasser i leverandørindustrien.
De viktigste kompetansemiljøene på automatisering
er Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (SINTEF) i Trondheim
og Fiskeriforskning i Tromsø.