Formelt sett er det politiet som har ansvaret for asylsøkerne med endelig avslag og for utsendelse av dem. Det eneste botilbudet politiet har fra 1. januar 2004 er asylmottaket på Trandum, som er et lukket tilbud for de utlendinger som skal bort- eller utvises.

Når en som søker om asyl får endelig avslag på sin søknad, vil vedkommende få tilbud om frivillig retur med IOM (International Organisation on Migration). Tar ikke asylsøkeren kontakt med dem, vil vedkommende bli tvangsutsendt for egen regning (i form av gjeld til staten). Ingen land har en så høy tvangsutsendingsgrad som Norge. Viser det seg umulig å sende vedkommende ut av landet, fordi returlandet ikke vil ta imot, blir vedkommende satt på gaten.

Det er et klart behov for å fremme et alternativt forslag til dagens praksis der asylsøkere som har fått endelig avslag, mister sin plass i asylmottaket de bor i, og all pengestøtte bortfaller. Sosialdepartementet har avklart at alle har rett til nødhjelp fra sosialkontorene, men dette praktiseres forskjellig, og mange kommuner har ikke nødboliger til dem som kastes ut av mottakene. Det finnes heller ikke noen retningslinjer for hvordan slik varig nødhjelp skal kunne gis. Det ble sendt brev fra departementet til alle kommuner der det står følgende:

"Gjeldende regelverk for sosialtjenesten på dette området, jf. brev fra Sosial- og helsedirektoratet av 19.12.2003. I dette brevet står det:

"Samfunnet som sådan har imidlertid et generelt ansvar for å yte akutt, livsnødvendig hjelp i en nødsituasjon. Dette følger av alminnelige nødrettsbetraktninger. Dette innebærer at en person kan ha krav på hjelp i form av sosiale tjenester i spesielle, akutte situasjoner uavhengig av oppholdets lovlighet."

Departementet vil presisere at dette innebærer at ingen skal sulte eller fryse i hjel, og at sosialtjenesten må yte livsnødvendig hjelp i en akutt krisesituasjon, også til personer uten lovlig opphold. Dette er ikke regulert i loven eller forskriften, men følger av ulovfestede betraktninger om plikt til å hjelpe mennesker i nød.")

Dette løser imidlertid ikke situasjonen, verken for den enkelte eller for samfunnet. Det er dessuten urimelig at kommuner skal ta ansvar for det som åpenbart er et statlig ansvar, og innenfor totalt uavklart tidshorisont og uklare retningslinjer, få ansvaret for personer som trenger mat og husrom. Det er derfor behov for en permanent ordning på dette feltet.