Til Stortinget
I 2000 og 2001 ble til sammen 2069 irakiske kurdere innvilget
midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening
eller bosettingstillatelse (MUF) i Norge. Dette ble gitt som et
alternativ til en individuell vurdering av beskyttelsesbehov fulgt
av mulig innvilgelse av asyl eller opphold på humanitært
grunnlag. Begrunnelsen fra myndighetene for å gi MUF-tillatelsene
var usikkerhet rundt hjemsendelse, samtidig som Justisdepartementet ønsket
en nærmere utredning av beskyttelsesbehov for flyktningene
i Irak. Samtidig var regjeringen tydelig på at de ønsket
at færre irakiske kurdere skulle søke asyl i Norge.
Daværende justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre
uttalte til VG 25. februar 2000 om vedtaket at det var
"Et kraftig signal til dem som ønsker å utnytte
asylinstituttet".
I henhold til høringsbrev fra Kommunal- og regionaldepartementet
ventet 22. oktober 2004 ca. 300 av disse og deres familiemedlemmer
på behandling av søknad om fornyet oppholdstillatelse
hos UDI og ca. 1100 på å få behandlet
klagesaker eller omgjøringsanmodninger i Utlendingsnemnda.
Den gruppen det her er tale om, har vært utsatt for meget
vilkårlig behandling i Norge. Det har vært gitt midlertidige
tillatelser, samtidig som de fleste ikke har sett muligheter for
retur til Irak siden 1999/2000. Etter krigen i Irak og
frem til i dag har FNs Høykommissær for flyktninger
(UNHCR) klart frarådet ufrivillig retur til Irak. Det er
også mye som tilsier at retur til Irak i tiden fremover
vil være vanskeliggjort av den situasjonen landet befinner
seg i. Dette er en situasjon UNHCR ber oppholdslandene for de irakiske kurderne
ta hensyn til.
De det her gjelder har hatt opphold i landet lenger enn 4 år,
og har således som hovedregel etablert en sterk tilknytning
til riket, samt at det ligger sterke menneskelige hensyn til grunn
for å gi alle personer i denne gruppen en rett til å få søknader
om opphold vurdert på individuelt grunnlag. Graden av tilknytning
dersom oppholdstiden i Norge tas med i betraktning, vil som hovedregel
gi opphold. I tillegg til lang botid kommer tilpasning til det norske
samfunnet i form av arbeid og utdanning, alder, psykisk helsesituasjon,
familiesituasjon i Norge og hjemlandet m.m. I tillegg må de
som har fått barn mens de har vært i Norge, eller
der hvor barn kom til Norge i ung alder, vurderes i henhold til
bestemmelsene i FNs barnekonvensjon.
Flere andre europeiske land har valgt å innvilge oppholdstillatelse
for personer fra Irak med like lang oppholdstid som de det her er
snakk om.
Det som er av stor viktighet, er å søke gode,
varige løsninger for personer som har kommet til Norge med
bakgrunn i et behov for beskyttelse. Både internasjonalt
og nasjonalt har man, både i teori og praksis, hatt en
stor tilbakeholdenhet med bruken av midlertidighet, og EUs direktiv
om midlertidig beskyttelse illustrerer i så måte
at midlertidighet gjelder krisesituasjoner og massefluktsituasjoner.
Når norske myndigheter bruker midlertidighet krever det stor
grad av varsomhet, og humanitær tradisjon tilsier at mennesker
på et gitt tidspunkt må gis anledning til å få en
mer permanent beskyttelse eller opphold.
Forslagsstillerne har merket seg at Regjeringen har hatt ute
på høring et forslag om at det ved vurdering av
søknad om asyl eller arbeids- eller oppholdstillatelse
fra irakere som har hatt en midlertidig og begrenset arbeidstillatelse
i medhold av utlendingsforskriftens § 21 sjuende
ledd, skal botid i riket etter at slik tillatelse ble gitt, ikke
tillegges vekt ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en særlig
tilknytning til riket etter utlendingsloven § 8
annet ledd.
Blir en slik forskrift vedtatt, betyr det at Norge saboterer
FNs anbefalinger om å la være å sende
folk til Irak, samtidig som det ikke tas hensyn til at irakerne har
vært i Norge svært lang tid. Hovedvekten av høringsuttalelsene
mener også dette. Særlig tungtveiende bør
Utlendingsdirektoratets høringsuttalelse telle når
det i den slås fast:
"Vårt prinsippielle syn er at de helt spesielle omstendighetene
knyttet til nettop denne avgrensede gruppens langvarige opphold
i Norge tilsier innvilgelser på humanitært grunnlag
i betydelig flere saker enn det departementets forslag legger opp
til. Vi presiserer at det ikke er vår meneing at alle disse
sakene bør innvilges på generelt grunnlag, men
at de på vanlig måte skal undergis en indviduell
behandling av hver enkelt sak. I de individuelle vurderingene vil
forhold som blant annet fortsatt kvalifisert tvil om identiteten
og straffbare forhold som vil kunne medføre utvisning bli tillagt
vekt mot å innvilge."
Forslagsstillerne har merket seg at statsråd Erna Solberg
på pressekonferanse har varslet forskrift som vil gi irakiske
flyktninger som fikk MUF-status rett til å søke
om arbeids- og oppholdstillatelse som arbeidsinnvandrere. Dette
er en dårlig løsning og et forsøk fra
Regjeringens side på å snike seg unna ansvaret
for denne flyktningegruppen. De kom som asylsøkere, kunne
ikke returneres og bør behandles videre som flyktninger.
Mange har behov for norskopplæring og kvalifisering for å unngå varig
sosialhjelp, i tillegg vil en slik arbeidstillatelse dersom den
bare gis de arbeidsføre, være en inhuman forskjellsbehandling
av syke, barn, de uten arbeid og de med traumer de kan ha pådratt
seg etter de kom til Norge, blant annet som følge av lang
adskillelse fra familien.
Forslagsstillerne mener med bakgrunn i dette at Regjeringen må utferdige
en forskrift som er speilvendt i forhold til det foreliggende høringsutkast.
En slik forskrift må anerkjenne at irakerne var å betrakte som
flyktede uten mulighet for retur da de ble gitt kollektiv beskyttelse,
og erkjenne at de har opparbeidet en særlig tilknytning
til riket i løpet av de årene de har vært
her. Forskriften må gi forvaltningen retningslinjer for
vurdering og fornyet vurdering av disse sakene.
Med bakgrunn i dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen utferdige en forskrift slik at det ved vurdering av søknad om asyl fra irakere som har hatt oppholdstillatelse i medhold av utlendingslovens § 8 andre ledd, jf. forskriftens § 21 andre ledd, begrenset i medhold av sjuende ledd, skal botid i riket etter at slik tillatelse ble gitt tillegges vekt ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 8 annet ledd.
Slik vurdering skal gis alle som ble innvilget midlertidig og begrenset oppholdstillatelse og som siden ikke har blitt innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag med formål at de som hovedregel etter en individuell helhetsvurdering skal kunne innvilges slikt opphold.
11. april 2005