Til Stortinget
I 1994 ble det dokumentert at om lag 4 000 barn i løpet
av et år opplever at en forelder med omsorgsrett settes
i fengsel. Det er rimelig å anta at tallet er langt høyere
i dag. Flere tusen barn lider altså under at moren eller
faren deres er i fengsel for en kortere eller lengre periode. Både
Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) og Redd
Barna har dokumentert barnas problemer som en følge av
at en forelder har gjort noe straffbart og blitt satt i fengsel.
Problemene knytter seg blant annet til følelser som skam,
savn, redsel, sinne, fortvilelse, skyldfølelse og sorg,
men det handler også om økonomiske problemer som
oppstår når en forelder forsvinner, uten at det
kompenseres for dette. Mange familier forteller om en svært
fortvilet situasjon som en konsekvens av dette, der "valget" står
mellom fattigdom eller store økonomiske problemer på den
ene siden og uønsket skilsmisse på den andre.
Det er viktig å huske på at dette er helt uskyldige
mennesker, men de føler seg ofte indirekte straffet både
som en følge av skammen, tapet av en de er glad i og ikke
minst de økonomiske og helsemessige problemene som mange
pårørende opplever.
Forslagsstillerne mener det er urimelig at ikke den forelderen
som blir igjen, og som de facto er en enslig forsørger
i den perioden den andre forelderen er fengslet, ikke kan oppnå midlertidig
status som enslig forsørger i lovverket. I tillegg til
det direkte økonomiske tapet familien lider når
en av foreldrene fengsles, kommer helsemessige problemer som mange
rammes av og som også kan gi økonomiske utslag, den
manglende avlastningen og hjelpen knyttet til at en av de to er
forhindret fra å bidra, ekstra utgifter for å dekke
den fengsledes behov mv. Det er et paradoks at vårt samfunn
på den ene siden oppmuntrer til kontakt mellom innsatte
og deres familier, bl.a. for å bedre reintegreringsmulighetene,
mens vi på den andre siden har et system som fører
mange ut i uønsket splittelse. På samme måte
er det et paradoks at vi oppmuntrer til ekteskap og forsøker å forebygge skilsmisser,
mens vi på den andre siden ser at mange familier som det
her er snakk om "velger" å skille seg av økonomiske årsaker.
Slike skilsmisser har også konsekvenser når det
gjelder mulighetene for samvær i mange fengsler, og de
har konsekvenser for forhold som arv o.l.
Mange av problemene de pårørende sliter med som
en følge av at en de er glad i fengsles, kan vi ikke vedta å endre
på. Den økonomiske situasjonen kan vi derimot
fatte vedtak om å endre. Dette vil ikke minst få en
positiv effekt for fangenes barn, særlig de som i dag opplever
den tilleggsbelastningen det er at foreldrene går fra hverandre,
eller de som i dag rammes av familiens dårlige økonomi.
Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon og det ville være
et sterkt signal om Norge viste vei akkurat på dette området.
Fangers barn er en særlig glemt gruppe, ikke minst internasjonalt.
Foreningen for Fangers Pårørende
(FFP) har på bakgrunn av de erfaringene svært
mange familier har gjort seg, anbefalt at den gjenværende
forelder nå må få midlertidig status
som aleneforsørger. Forslagsstillerne støtter
dette. Det må selvsagt vurderes hvor grensa skal gå for
når det er rimelig at slik midlertidig status gis. Forslagsstillerne
mener i utgangspunktet at denne bør inntre når
fengslingen har en varighet på tre måneder eller
mer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om å gi den gjenværende forelder midlertidig status som aleneforsørger når den andre forelderen fengsles.
27. april 2005