Til Stortinget
De fleste norske lover og regler som gjelder for nordmenn som
permanent eller midlertidig bosetter seg i andre land, eller som
vekselvis bor i Norge og i et annet land, er foreldet eller passer
dårlig til nåtiden og fremtiden. Utviklingen har
nemlig endret seg radikalt de siste tiår, og vi er nå inne
i en rivende utvikling mot helt nye livssituasjoner for mange nordmenn.
Det mest tydelige er de mange som velger å bo i et annet
land deler av året i sin pensjonisttilværelse og
som kjøper seg en annen eller en tilleggsbolig i et annet
land. I tillegg kommer nå en utvikling hvor norske kommuner
og foreninger etablerer eldreinstitusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner
og behandlingsinstitusjoner i andre land. I kjølvannet
av dette følger et behov for barnehage og skoletilbud til
barn av ansatte nordmenn ved institusjonene, samt deretter andre spørsmål
som kommer naturlig som følge av utviklingen.
Forslagsstillerne understreker at forslaget dreier seg om området
innenfor EØS.
Det er imidlertid viktig at man skiller mellom de som reelt er
varig utflyttet og betaler skatter og avgifter i utlandet, og de
som bor i utlandet mer sesongmessig og derfor betaler skatter og
avgifter til Norge. Man kan ikke forlange å få alle
goder fra Norge, dersom man reelt flytter til et annet land og betaler
skatter og avgifter i dette landet. Har en bestemt seg for å være
varig utflyttet, så må en også primært
forholde seg til dette landets tjenestetilbud.
I tillegg til eldre som selv anskaffer seg en bolig i utlandet
kommer nå en betydelig vekst i omsorgsboliger og sykehjemsplasser
for eldre i utlandet, særlig i Spania, Mallorca, Kypros,
Kanariøyene og andre varmere strøk. Slike vil
kunne både eies og drives av kommuner, staten, private
bedrifter og ideelle organisasjoner.
Det spørsmål som reiser seg er hvilke lover
og regler som bør gjelde for finansiering og
drift av disse i forhold til det som gjelder i Norge. Skal det offentlige
ha den samme plikt til å dekke utgifter for slike i utlandet
som loven fastsetter hjemme? Hvis en privat organisasjon som f.eks.
Sagenehjemmet har en ledig sykehjemsplass, skal en kommune eller
bydel kunne kjøpe en plass for en av sine pleietrengende
eldre? Hvilken og hvorledes skal betalingen skje? Skal de samme
regler for egenbetaling som ved et sykehjem i Norge gjelde? Skal
det lages noen regler for norsk godkjennelse av eldreinstitusjoner
som også betales av kommuner på vegne av brukerne?
I dag er det kommunene som har ansvaret for en forsvarlig eldreomsorg,
men det er innenfor de gitte økonomiske rammer. En kommune
kan således prioritere annen utbygging og unnlate å bruke
penger til eldreomsorgstilbud som hjemmehjelp, hjemmesykepleie,
ergoterapi, fysioterapi, trygghetsalarmtjeneste, dagsenteropphold,
eldresentre, omsorgsboliger, sykehjemsplasser, m.m. Etter hvert
oppstår nå problemet med oppfølgingen
av kommunene og disses eventuelle plikt til å betale for
tjenester utført av private eller andre kommuner og tilsynsmyndighetene som
i dag er stort sett fraværende med krav om bedre behovsdekning.
Skal en kommune kunne avvise en pleietrengende eldre i sin kommune
hvis det foreligger tilbud om en godkjent tjeneste eller plass i
en annen kommune eller i et annet land innenfor en forhåndsfastlagt økonomisk
ramme?
Det kan også i dag være mennesker som mottar hjemmehjelp
eller hjemmesykepleie i sin hjemkommune, men som så vil
bosette seg noen måneder av året i et varmere
land. Bør da hjemkommunen være forpliktet til
også å betale de samme satser for slike tjenester
i utlandet, eller skal kommunen tjene økonomisk på at
en slik person tar opphold noen måneder av året
i et annet land? Hvis kommunen har den samme forpliktelse til å finansiere
eldreomsorgstjenester for en innbygger under midlertidig opphold
i utlandet, hvilket ansvar, hvis noe, skal kommunen da ha for tilbudets
kvalitet?
Det kan hevdes at dette bør være opp til hver
enkelt kommune slik det i dag allerede er, men det vil kunne få betydelige
konsekvenser i fremtiden. Hvis noen kommuner vil dekke utgifter
for sine innbyggere til nødvendige tjenester ved midlertidig
bosetting i utlandet mens andre ikke gjør det, hvorledes
vil virkningen da bli når det er innført bosettingsfrihet
i hele landet også for sterkt pleietrengende eldre? Hvis
en kommune fikk en dramatisk tilflytting av pleietrengende eldre
fordi tilbudet var godt både i Norge og utlandet, ville
selvsagt økonomien i en slik kommune bryte sammen.
Objektivt og sett ut ifra hensynet til de pleietrengende eldre
er det klart at forholdene bør legges til rette for pleietrengende
eldre som ønsker å bo deler av året i
et land i Middelhavsområdet. Kostnadene vil som følge
av lavere lønninger og lavere priser, samt billigere boliger,
være slik at det vil kunne bli både en økonomisk
fordel for det offentlige og et bedre liv for den eldre. Det hele
må imidlertid organiseres, og en rekke lover og regler
må tilpasses den nye situasjon.
Det mest fornuftige ville selvsagt være å følge Fremskrittspartiets
mangeårige oppskrift med å overføre det økonomiske
ansvaret for helse- og eldreomsorgstjenester til staten ved folketrygden
og la Rikstrygdeverket administrere det hele via trygdekontorene,
basert på betaling for tjenester til godkjente offentlige
og private produsenter etter behovsgodkjennelse og kontroll ved
trygdekontorene og med full valgfrihet av tjenesteprodusent for
brukerne. Når en slik reform fortsatt vil ta en del år,
er det imidlertid nødvendig med en gjennomgang av dagens
system for å få en tilpasning til det faktum at
eldre velger å bo deler av året i utlandet.
I forhold til godkjennelse av eldreinstitusjoner og eventuelle
regler for hvilke funksjoner som må utføres av
norsktalende personell og hvilke funksjoner som kan utføres
av lokalt ansatte, må et regelverk utformes. Det samme
gjelder betalingssystemer og - satser, samt kvalitetskontroll og
ansvarsklarlegging for norske kommuner når det gjelder
innbyggere som er midlertidig bosatt i et annet land.
Med fremveksten av norske bosettinger i andre EØS-land
vokser behovet for et tjenestetilbud automatisk frem. Dette betyr
også en vekst i bosettinger av familier med barn i barnehage-
og skolepliktig alder. Behovet for norske barnehager og skoler med norsk
som undervisningsspråk og norsk skolepensum vil kunne gjøre
seg gjeldende mange steder.
Har staten et ansvar for tilbud til slike norske familier midlertidig
i utlandet, eller er alt en privatsak? Skal skattebetalingsforholdene
avgjøre dette alene, eller skal andre hensyn også telle
med? Er det ønskelig å stimulere til etablering
av skoler og barnehager gjennom å benytte de vanlige finansieringsformer også ved
bosetting i andre land, eller skal en slik utvikling motarbeides
ved å erklære at staten intet ansvar har for nordmenn
bosatt i andre land?
Forslagsstillerne viser til at spørsmålet om
frittstående videregående skoler i utlandet ble
behandlet i Innst. O. nr. 1 (2004-2005) om Ot.prp. nr. 64 (2003-2004)
lov om endringer i lov om frittstående skoler til også å omfatte
videregående skoler. Forslagsstillerne viser til flertallsmerknad
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre: under pkt. 2.6 Godkjenning av internasjonale videregående
skoler etter en konkret vurdering:
"Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og representanten Simonsen,
legger til grunn at norske frittstående skoler i utlandet
så langt der er praktisk mulig behandles på samme
måte som frittstående skoler i Norge og slik at
godkjenning gir samme rett til offentlig støtte."
Forslagsstillerne mener dette ikke gir likebehandling mellom
norske barn av norske foreldre og barn bosatt i Norge og i utlandet
og mener friskoleloven også må inkludere en lovbestemmelse
om at friskoleloven også skal gjelde for videregående
skoler i utlandet.
Forlagsstillerne peker på at dette behovet også gjelder
for etablering av grunnskole for norske barn i utlandet fordi friskoleloven
heller ikke inkluderer norske grunnskoler i utlandet, jf. friskoleloven §§ 2-1
og 2-2.
Når friskoleloven kun gir dekning for 85 pst. av driftsutgiftene
pr. elev og intet til investeringer, samt at det kan være
sterk variasjon i klassestørrelsene, som selvsagt betyr
mye for driftsgrunnlaget idet utgiftene selvsagt er omtrent de samme
enten det er 15 eller 25 elever i en klasse, er usikkerheten ved
driften av en skole meget stor.
Forslagsstillerne mener derfor en kombinasjon av grunntilskuddet
og stykkprisbasert tilskudd bør vurderes for norske skoler
i utlandet, eksempelvis med fordeling 25 pst. basistilskudd og 75
pst. elevbasert finansiering.
Forslagsstillerne peker på at spørsmålet
om tilsyn må utredes nærmere og understreker at
norske grunnskoler og videregående skoler i utlandet selvsagt
må underlegges en betryggende og tilfredsstillende tilsynsordning,
likevel med nødvendige praktiske tilpasninger.
Det er noen, og det vil bli flere behandlings- eller rehabiliteringsinstitusjoner
i utlandet for pleietrengende eldre og syke mennesker, herunder
kronikere som revmatikere og andre personer med hudsykdommer. Dette
ser vi bl.a. i Reuma-Sol på Costa Blanca og Solgården
samme sted, samt Casas Heddy på Kanariøyene.
På alle slike steder vil det også være
norsk personale som vil arbeide en del år, og spørsmål
om ansiennitet, rettigheter etter norske lover og rett
til jobb i Norge vil være spørsmål av
interesse for mange som vurderer å søke en stilling
i et annet land.
Kvalitetskontrollen og regler for drift etter norske bestemmelser
og deres juridiske status i det andre land er også forhold
som bør utredes og vurderes nærmere. Forholdet
mellom norske myndigheter for en slags norsk virksomhet i et annet
land er et tema som i dag ikke er dekket særlig mye i internasjonale avtaler,
selv om det er flere relevante bestemmelser i både EØS-avtalen
og skatteavtaler med andre land. Den nye situasjonen bør
imidlertid helt klart klarlegges, og dersom det viser seg å være
sentrale uavklarte forhold, kan det komme på tale med forhandlinger med
myndigheter i de spesielt berørte land, som f.eks. Spania.
Et meget vanskelig tema er lover og regler som gjelder bestemmelsene
i folkeregister- og skattereg-ler. Disse er ikke utformet og tilpasset
den nye tid hvor nordmenn både eier boliger i to eller
flere land og bor ulike tider i ulike land. Det er eksempler på nordmenn
som gjerne vil være formelt bosatt i Norge i sin egen bolig,
men allikevel også bo i sitt andre hjem i et annet land
og skatte til det andre landet, som nektes dette under henvisning
til det norske huset i Norge. Det kan være nordmenn som
gjerne vil betale skatt til Norge og være berettiget til
norske eldreomsorgsytelser selv om de deler av året bor
i sitt hus i et annet land, men som nektes eller hindres i dette.
Henvendelser fra personer som flytter ut kan tyde på at
det fortsatt ikke finnes noen klar og ensartet praksis rundt utflytting.
Dette er svært uheldig da dette har med norske borgeres
rettsforhold og rettigheter og plikter i forhold til Norge å gjøre.
Dette viser behov for en gjennomgang. Det er ikke noen holdbar situasjon
at følgene av å ha hus i eller sesongbolig i utlandet,
fremstår som ren lotto. Til det har beslutningen om å anse
eller ikke anse en person som utflyttet fra Norge for store konsekvenser.
Derfor er det nødvendig med en gjennomgang av både
folkeregisterlovgivningen og skattelovgivningen for å etablere
et klarere og mer forutsigbart system for de mange norske borgere
som nå vurderer å kjøpe seg et hus i
et annet land for å bo deler av året der, men
med fleksibilitet til selv å bestemme hvor ofte og hvor
lenge slike opphold bør være, basert på familieforhold
og værforhold fremfor bestemte grenser for antall dager
i et lov- og regelverk.
Konsekvensene av at mennesker nå vil ha boliger i flere
land og bo ulike tider i forskjellige land kan også reise
andre praktiske problemer, som hvilke regler som gjelder
for næringsvirksomhet, kriminalitet og soning av straff,
eiendomsrettsregler, bankvirksomhet, forsikring av fast eiendom,
kirkens og konsulaters rolle, innkreving av gjeld, prosedyrer og regler
ved død og begravelse, arbeidsrett for norske arbeidstagere
hos norske arbeidsgivere lokalisert i andre land, m.m.
Selv om mye er regulert i internasjonale avtaler, konvensjoner,
bilaterale avtaler og EØS-avtalen, er det etter forslagsstillernes
oppfatning åpenbare praktiske problemer på en
rekke områder som bør utredes og deretter danne
basis for fastsettelse av en helhetspolitikk overfor noe større
bosettinger av nordmenn i andre land.
Det er derfor ønskelig at det nedsettes et offentlig utvalg
for å gjennomgå de mange problemer og utfordringer
som utviklingen med stadig flere norske bosettinger i andre land
fører med seg. Det bør avklares i hvilken grad
norske myndigheter har eller bør ha et ansvar for å legge
forholdene til rette for etablering, finansiering og drift av eldreomsorgstjenester,
eldreomsorgsinsititusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner, behandlingsinstitusjoner
og utdanningstjenester for slike norske bosettinger, og hvorledes
de nåværende lover og regler for permanent og
midlertidig bosetting i andre land er tilpasset vår tid
og fremtiden.
En offentlig utredning i regi av et utvalg må selvsagt
bety en systematisk gjennomgang av relevant lovgivning og praktisering,
og blant medlemmene i et slikt utvalg må også representanter
for norske organisasjoner i utlandet delta. Det forefinnes personer med
betydelig innsikt i slike praktiske problemer bl.a. i Alfaz del
Pi på Costa Blanca i Spania som er vennskapsby med Oslo
og hvor det bor mange tusen nordmenn.
Et offentlig utvalg burde kunne gjennomføre en offentlig
utredning med forslag til lov- og forskriftsendringer, samt en politikk
overfor norske bosettinger i andre land i løpet av noen års
tid. Det forutsettes at utvalget i forbindelse med sitt arbeid besøker
noen bosettingskonsentrasjoner i andre land, og at det inviteres
til informasjoner og løsningsforslag fra et bredt spekter
av organisasjoner, bedrifter, foreninger og enkeltpersoner.
Forslagsstillerne har fått en rekke tilbakemeldinger
fra nordmenn i utlandet om at de savner informasjon fra norske myndigheter.
Dette går bl.a. på hvilke følger en mer
permanent utflytting fra Norge vil innebære i forhold til
grunnleggende rettigheter og plikter i Norge. Spesielt kan det nevnes
pensjon og trygdeytelser. De som vurderer utflytting bør
ha et krav til å få relevant og lettfattet informasjon
om dette. Det ønskes også bedre informasjon om
hvordan og hvor man kan bruke sin stemmerett i de enkelte land.
Det kan her vises til at bl.a. Sveits har et eget tidsskrift med
informasjon fra hjemlandet. Dette er viktig også for å bidra
til at norske borgere i utlandet kan være gode ambassadører
for Norge.
Tsunami-tragedien viser at nordmenn som for kortere og lengre
tid oppholder seg i utlandet brått kan havne i en situasjon
hvor man kan trenge hjelp og bistand fra sitt hjemland. Forslagsstillerne
mener det er viktig å trekke lærdom av denne tragedien
(forslagsstillerne vil vise til Dokument nr. 8:67 (2004-2005)).
Evalueringen av norske myndigheters håndtering av denne
hendelsen viser allerede etter forslagsstillernes syn at det er
behov for en styrking av beredskapen for å ivareta norske
borgere i utlandet. Tsunami-tragedien viser at slike tragedier kan
ramme brått og uventet nær sagt hvor som helst
i verden. Det er da viktig at Utenriksdepartementet er oppdatert
på, og tar hensyn til, hvor norske borgere erfaringsvis reiser
eller bosetter seg i utlandet. Norske myndigheters beredskap for å komme
norske borgere til unnsetning må derfor tilpasses og dimensjoneres
dette reise- og bosettingsmønsteret.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen iverksette en offentlig utredning
og deretter fremme forslag om en gjennomarbeidet helhetspolitikk
for norske bosettinger i andre EØS-land og de utfordringer
dette medfører for det norske samfunn og dets lover, regler
og ordninger. Det bes spesielt om å se på praksis
og regler rundt utflytting.
II
Stortinget ber Regjeringen sørge for at Utenriksdepartementet
styrker sin innsats og beredskap for områder i utlandet
hvor det er stor andel norske turister eller norske populasjoner.
III
Stortinget ber Regjeringen sørge for tilstrekkelig og
god informasjon til norske borgere som er bosatt i andre EØS-land
deler av året, når det gjelder deres rettigheter
og plikter i forhold til Norge. Spesielt gjelder dette hvordan man
skal kunne benytte stemmeretten, men også grunnleggende
pensjons- og trygderettigheter. De som vurderer permanent utflytting,
bør få lettfattelig og god informasjon om hvilke
følger det har i forhold til rettigheter og plikter i Norge.
IV
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en utvidet bygging
og bruk av norske helseinstitusjoner bl.a. i Middelhavs- og Atlanterhavsområdet.
27. mai 2005