En forutsetning for tilrettelagt opplæring er at man vet hva hver enkelt elev trenger av opplæring og hvordan opplæringen bør foregå. Derfor er det viktig å ha gode verktøy for systematisk kartlegging av elevenes behov, og gode rutiner for å justere opplæringen der det er nødvendig. For å sikre at alle skolene er gode til dette er det nødvendig å ha åpenhet om skolenes resultater, slik at svakheter kan avdekkes og rettes på, og gode erfaringer kan spres til andre skoler.

St.meld. nr. 16 (2006-2007) om livslang læring understreker også foreldres lave utdanning som en viktig faktor for frafall senere. Det er imidlertid all grunn til å tro at lav utdanning blant foreldrene blir mindre viktig dersom foreldrene har et positivt syn på utdanning (NIFU STEP). Derfor er det grunn til å understreke viktigheten av å gi foreldre de verktøyene de trenger for å være aktive støttespillere i sine barns skolegang, enten foreldrene har kort eller lang utdanning. En slik positiv vinkling på foreldrenes betydning vil kunne bidra til et mer læringsstimulerende miljø i mange hjem, og vil derfor være et viktig bidrag til bedre skolegang og dermed mindre frafall. Forslagsstillerne vil i den forbindelse peke på foreldreskolen ved Storhamar skole som et av flere gode tiltak.

Kunnskap om læring og ferdighetsutvikling hos barn er svært viktig for at skolen skal klare å gi hvert barn et tilrettelagt opplæringstilbud. Det er et behov for å samle og videreutvikle kompetanse på dette området, og forslagsstillerne vil i den sammenheng peke på muligheten for å utbygge den tverrfaglige forskningsgruppen ved Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet i Trondheim (NTNU) på dette feltet til et forskningssenter for læring og ferdighetsutvikling.

Oslo kommune arrangerte i 2006 en frivillig sommerskole der elever fikk mulighet til å bruke en uke til skolegang innenfor et utvalg av fagtilbud. Sommerskolen viste seg å være en suksess som bl.a. bidro til økt motivasjon og læring for de elevene som takket ja til tilbudet. Muligheten til å velge sommerskole er etter forslagsstillernes mening noe som burde være til stede i flere kommuner.

Noe av frafallet skyldes utvilsomt at elever har feil forventninger til hva et fag handler om i virkeligheten og på den bakgrunn velger feil programfag på videregående skole. Fordi de rådgiverne som kjenner videregående skole best befinner seg i den videregående skolen, mens de elevene som skal ta valg om hvilket utdanningsprogram de skal gå på, befinner seg på ungdomsskolen, er strukturen bygget opp på en måte som ikke gir god utnyttelse av rådgiverressursene. For å sørge for at elevene på ungdomsskolen får den nødvendige hjelp de trenger for å fatte bedre valg om videre utdanning, er det viktig at rådgivere fra videregående skole er til stede på ungdomsskolene i langt større grad enn tidligere. Ideelt sett burde en yrkes- og utdanningsrådgiver ha kjennskap til den eleven vedkommende gir råd. I en slik sammenheng er det viktig å bygge ned barrierene mellom skoleslagene, noe som kan bli enklere dersom de har samme eier. En generell styrking av rådgivningstjenesten må medføre at den profesjonaliseres og deles i en yrkesrådgivningsdel og en psykososial del. Det er svært viktig at rådgivningstjenesten har et velutviklet samarbeid med næringslivet og offentlig tjenesteyting, slik at man kan gi elevene relevante råd om forholdene i arbeidslivet og bransjenes behov.

Tatt i betraktning at frafallsproblemet er størst på yrkesfag, og at de som avbryter skolegangen har dårlig læringsutbytte fra grunnskolen, er det viktig å skape utdanningsløp innenfor yrkesfag med mindre teoripress og mer yrkesretting. En av hovedkritikkene mot Reform 94 er nettopp at skillet mellom yrkesfag og allmennfag ble visket ut, og at yrkesfagene dermed ble svært teoritunge og lite yrkesorienterte. Kunnskapsløftet bidrar i så måte i riktig retning, bl.a. ved at elevene får begynne med praktisk utøvelse av faget de har valgt allerede på 1. trinn av videregående skole. Ordninger som gir elevene mulighet til å begynne rett i bedrift, må suppleres og videreutvikles. Lærekandidatordningen er et slikt tiltak som med fordel kan videreutvikles. Det må legges til rette for fleksible veier både til kompetanse og tilbake til skolen når det er ønskelig.

En viktig årsak til at mange avbryter yrkesfaglig opplæring, er at de ikke får lærlingplass. Arbeidet med å skaffe et tilstrekkelig antall lærlingplasser må trappes opp, også innenfor offentlig sektor. Offentlig sektor er ikke flink nok til å tilby lærlingplasser, og det er spesielt alvorlig innenfor omsorgsyrkene. Offentlig sektor har et hovedansvar for å bidra til å utdanne bl.a. de hjelpepleierne vi trenger i fremtiden. Det bør iverksettes ordninger som gjør det lettere for bedriftene å ta imot lærlinger, samtidig som instruktørene i bedriften får bedre opplæring. Det bør utvikles en pedagogisk opplæringspakke som tilbys lærebedriftene og den ansvarlige for lærlingen, slik at de står bedre rustet til å veilede eleven. I den grad arbeidsgivere vegrer seg for å ta imot lærlinger pga. usikkerhet omkring egen pedagogisk kompetanse, vil et slikt tilbud fjerne en barriere. For å kvalitetssikre fagutdanningen er det nødvendig å ha nær kontakt med bransjene om innholdet i opplæringen.