6.1 Livsopphold ved lønnstrekk

Trekk i lønn blir iverksatt når noen ikke betaler det de skal. Etter dekningsloven § 2-8 skal trekkene prioriteres slik: Barnebidrag, erstatning for straffbare handlinger, bøter, skatt, andre krav.

Lønnstrekkene kan imidlertid føre til at skyldneren sitter igjen med så lite at verdig livsopphold er umulig. Dette fører ofte til at vedkommende "tvinges" over på svart arbeid, eller kanskje kriminelle handlinger. Samtidig må satsene ikke være så høye at de ikke innebærer en disiplinering, eller slik at vanlige arbeidstakere sitter igjen med mindre.

Grensen for trekk defineres slik i dekningslovens § 2-7:

"Utlegg kan tas i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand."

Problematisk er det imidlertid at "det som med rimelighet trengs" ikke er godt definert, og det har ført til mange varianter. Skatteoppkreverne er de verste, som i mange tilfeller bare lar skyldner beholde et livsopphold lik den respektive kommunes sosialsats. Dette til tross for at sosialhjelpssatsene er beregnet på kortvarige perioder. Blant andre GOA - Gjeldsoffer-Alliansen mener satsen for livsopphold bør være den samme, uansett hvem som beslutter lønnstrekk, og at denne satsen bør være den samme som ved gjeldsordninger.

Når man snakker om samme sats, er det viktig å være bevisst på at bokostnader holdes utenfor. Disse kan selvsagt variere betydelig innen Norge.

Satser for livsopphold er ifølge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) 5 750 kroner per måned, med tillegg for dokumenterte strømutgifter og dokumenterte reiseutgifter til arbeid. Denne modellen benyttes av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, som krever inn barnebidrag.

Livsopphold spesifiseres slik:

Tabellen viser livsopphold, boutgifter holdes utenfor. Dette fastsettes lokalt.

Satsene varierer imidlertid. Statens innkrevingssentral opererer med en sats for enslige på 6 750 kroner, og 11 440 kroner for par, inkludert strøm/fyring og reise til arbeid, mens skatteoppkreverne har sitt eget skjønn som livsoppholdet fastsettes etter. Skatteoppkreverne bruker i en del tilfeller den lokale kommunens sosialsats, og det skal ha forekommet satser så lave som 3 000 kroner per måned, inkludert strøm/fyring og reise til arbeid. Kemneren i Oslo har en sats på 5 600 kroner for enslige personer. Når skatteoppkreverne legger sosialsats til grunn, blir dette urimelig, ettersom sosialstøtten tar utgangspunkt i en forhåpentligvis forbigående kortere periode som den vanskeligstilte skal komme ut av. En solid restskatt kan det derimot ta mange år å nedbetale. Et slikt eksistensminimum over lengre tid kan knekke skyldner helt. Ved klage på disse satsene har man sett at rettsapparatet i mange tilfeller legger til grunn at sosialkontorets normer skal danne grunnlag for skjønnet.

I Norsk Retstidende 2001, side 854, omtales en klage til Høyesteretts kjæremålsutvalg på et skjønn som følger:

"Den forutberegnelighet og likebehandling lagmannsretten tilstreber, og som er ønskelig, kan også oppnås ved bruk av de offentlig fastsatte satser for sosialhjelp, som dessuten relaterer seg til de stedlige leveomkostningene."

Høyesterett ønsker altså likebehandling, men de burde vite at sosialsatsene varierer formidabelt mellom kommunene. I tillegg burde Høyesterett være klar over at sosialsatsene ikke blir fastsatt etter mottakers nødvendige behov, men som en salderingspost når kommunebudsjettet skal gjøres opp.

Ifølge SIFO varierer prisene lite over landet, med unntak av bokostnader og transport, som altså holdes utenfor i oppsettet foran.

Ved spesielle omstendigheter, som f.eks. at skyldner oppholder seg i et land med lavere levekostnader, burde imidlertid livsoppholdssatsene kunne reduseres til et tilsvarende kostnadsnivå i det gjeldende land. Forslagsstillerne mener det bør fastsettes en veiledende, ikke for høy og ikke for lav sats, som i større grad bør følges, slik at ikke store og urimelige variasjoner oppstår.

6.2 For mange trekkinstanser

I Norge er det fire instanser som kan nedlegge lønnstrekk i skyldners inntekt: Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, Statens innkrevingssentral, skatteinnkrevere og namsmannen.

Disse instansene har en lovpålagt plikt til å sørge for at skyldneren beholder et livsopphold som han kan leve av, og de har en plikt til å samarbeide, slik at skyldneren ikke blir trukket for mye, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd. Dette blir ofte neglisjert av offentlige myndigheter, og GOA-Gjeldsoffer-Alliansen opplyser at de har sett mange lovbrudd fra trekkinnstansenes side, som har medført at skyldnere i stedet for lønn mottar en lønnsslipp som står i minus.

Her kan en løsning være at man i Norge legger om systemet slik at man kun har én trekkinnstans. I Sverige er det Kronofogden som alene står for alle trekk i lønn. Dette gir en bedre oversikt over skyldnerens situasjon.

6.3 Høye inkassosalærer

Det er ikke gebyrene i seg selv som gjør at mennesker får gjeldsproblemer, men som regel at en person mister inntektskilden. Høye gebyrer er likevel en ytterligere tyngende faktor. Gebyrene til det offentlige er ofte det som virkelig forverrer situasjonen for mennesker med gjeldsproblemer. Og ofte ender også sosialkontoret med å betale regningene likevel. I den norske inkassobransjen er inkassosalærene langt høyere enn i våre naboland. I Sverige er eksempelvis salæret for henvendelse til skyldner 160 kroner uansett kravets størrelse. Hvis saken går til Kronofogden, skal denne ha et gebyr på 315 kroner. For utleggsforretning er gebyret 1 000 kroner. I Danmark er salæret 100 kroner for første henvendelse til skyldner. Det vises for øvrig til SIFO-rapporten "Inkasso i Norden" som sammenligner inkassosystemene i Sverige, Danmark og Norge, der Norge fremstår som det landet med klart høyest gebyrer i en inndrivningsprosess (SIFO, Oppdragsrapport nr. 6 - 2007). Det svenske systemet er det billigste for skyldneren.

Det ville være fornuftig å undersøke hva som er årsaken til de store forskjellene mellom landene, samt de samfunnsmessige effektene av gebyrnivåene i de forskjellige landene.

Gebyrene til inkassoselskaper er også høye, og det forverrer likeledes situasjonen for mennesker med betalingsproblemer. Ifølge GOA-Gjeldsoffer-Alliansen fører den særskilt høye fortjenesten i inkassobransjen til at bransjen kan trekke til seg useriøse aktører. Unormalt høy fortjeneste er vanligvis et symptom på at markedet ikke fungerer tilstrekkelig. Om de høye salærene i Norge skyldes markedssvikt, bør dette utbedres. Ansvaret for tilstandene i Norge ligger neppe utelukkende hos grådige utlånere, inkassobyråer eller et næringsliv som vil selge og tjene mest mulig, men trolig også på lovverket.

Forslagsstillerne ønsker også å påpeke at det blir for enkelt å legge skylden på kyniske inkassoselskaper. Inkasso kan ses på som renhold i økonomien, og er nødvendig for at transaksjonene skal gå som planlagt. Snekkeren må ha betalt for jobben han har gjort, ellers kommer han også i økonomiske problemer. Denne funksjonen er altså en viktig forutsetning for en velfungerende økonomi, men oppgaven må utføres med omhu.

Det norske systemet er arbeidskrevende og dyrt. Det belaster offentlige myndigheter i stor grad, spesielt kanskje lensmannsetaten, som også har namsmannsrollen, og dessuten må være kontrollør og innkrever. I tillegg er mange lensmannskontor, særlig i distriktene, så uregelmessig borte i slike saker at kompetansen kan bli svært varierende, og ofte utilstrekkelig. Mye taler derfor for en sentralisering av disse oppgavene.

I Sverige betaler kreditorene største delen av inkassogebyrene, slik at ikke høye gebyrer i samme grad bidrar til å tynge skyldneren unødig. Kreditorene har da også en egeninteresse i å minimere antall gebyrer. Kreditorenes andel av gebyrene er også årsaken til de store forskjellene på Norge og Sverige i tabellen nedenfor.

Tallene er vist uten merverdiavgift, og inkassosatsen vil dermed ytterligere øke med 25 prosent for skyldner.

Tabellen foran viser såkalt "tungt salær", som blir tatt i bruk dersom kravet ikke innfris 14 dager etter første forsøk. "Lett salær" utgjør halvparten av tabellen. Dette kan ved første øyekast se besnærende ut, men praksis har vist at det så godt som i samtlige tilfeller bare er tungt salær som er i bruk. Årsaken er at inkassobyråene ofte sender ut kravene så sent at de kommer frem til skyldneren et par dager før forfall, brevet er gjerne datostemplet 12 dager før. Konvoluttene er ikke datostemplet, slik at skyldner ikke kan dokumentere når brevet er sendt. GOA-Gjeldsoffer-Alliansen har tatt opp dette problemet i et høringsnotat til endring av inkassoloven, og ønsket en av disse tabellene fjernet. På dette punktet ble de ikke hørt, men dette bør nå revurderes. Verken Danmark eller Sverige har et slik totrinnssystem.

Et annet forhold er den økende størrelsen på inkassogebyrer med økende gjeldsbeløp, på grunn av en multiplikator fastsatt i forskrift av 14. juli 1989 nr. 562 (Inkassoforskriften). Arbeidet med purringen øker neppe med beløpets størrelse, og beløpet burde snarere vært konstant.

Norge har i dag de høyeste inkassosalærene i Norden. Den høyeste satsen et inkassobyrå i Norge kan kreve er 14 000 kroner + merverdiavgift. I Sverige kan inkassobyråene kun kreve et salær på 160 kroner pr. sak, uansett gjeldens størrelse.

Inkassosatsen er 1. januar 2007 på 560 kroner. De norske satsene slik de er fastsatt i inkassoforskriften § 2-3, fremkommer etter følgende tabell:

Når det gjelder rettsgebyr, er disse fastsatt i lov om rettsgebyr § 14. For begjæring om utlegg betales 1,85 ganger rettsgebyret. Denne ble fra 2007 redusert fra 2,1 rettsgebyr, og er ett skritt i riktig retning. Endringen utgjør en nedgang på 215 kroner. Gebyret burde senkes ytterligere ned mot 1 000 kroner.

For begjæring om annen tvangsfullbyrdelse enn utlegg, betales 2,1 ganger rettsgebyret. I følgende tilfeller betales dessuten følgende tillegg:

• 1. Ved begjæring om tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8, ilegges 3 ganger rettsgebyret når beslutning om å gjennomføre tvangssalget blir truffet.

• 2. Ved begjæring om tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tilbakeleveringen blir gjennomført.

• 3. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10, ilegges rettsgebyret når tvangsdekning blir gjennomført.

• 4. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapitlene 11 og 12, ilegges 9 ganger rettsgebyret når beslutning om å gjennomføre tvangsdekningen blir truffet.

• 5. Ved begjæring om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tvangsfullbyrdelse blir gjennomført.

Fra 2007 ble tilleggsgebyret for gjennomført utleggsforretning på 2,6 rettsgebyr fjernet. Dette utgjorde 2 236 kroner.

Etter lovendring gjeldende fra 2006, kan kreditorene nå sende sine krav direkte til namsmannen, såkalte uimotsagte krav. Dermed spares skyldner for kostnadene ved en forliksklage, som totalt utgjør 1 720 kroner. Først dersom skyldner har innsigelser, blir kravet sendt til forliksrådet. Skyldner har altså ikke mistet sin rett til å tviste.

Denne nye ordningen vil spare skyldnere for kostnader, og lønnstrekk kan komme raskere i gang, i de tilfeller det er noe å trekke. Dermed vil skyldner unngå at det i lange tider påløper høye renter. Dette kan på sikt føre til at inkassobyråene blir noe mer overflødige, ettersom inkassobyråene bare vil utgjøre et fordyrende og forsinkende element.

Forslagsstillerne viser i denne forbindelse til Dokument nr. 8:95 (2006-2007) fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Bård Hoksrud og Gjermund Hagesæter om å fjerne forskjellen mellom private og offentlige kreditorer når det gjelder gebyr for forsinket betaling. Forslaget tar særlig opp Statens lånekasse for utdanning, TV-lisensen og årsavgiften for motorkjøretøy. Forslaget er foreløpig ikke ferdigbehandlet i Stortinget.

6.4 Pant i depositum

I mange tilfeller tar kemnere pant for restskatt i depositum hos mennesker med økonomiske problemer. Det tas ikke hensyn til at det i mange tilfeller er sosialkontoret som har bidratt med dette depositumet. Dette medfører at skyldner låses til ett bestemt sted, hvilket gir manglende fleksibilitet f.eks. i forhold til jobb eller restrukturering av sin økonomi, gjennom å flytte til en rimeligere bolig.

6.5 Tap av pensjonspoeng

Når skatt ikke blir betalt innen tre år etter forfall, enten det er gjeldsordning eller ikke, vil pensjonspoeng for tilsvarende beløp bli trukket fra. Selv om skatten blir betalt senere, får man ikke igjen poengene, jf. folketrygdloven § 3-15 femte ledd og forskrift FIN nr. 1408 § 1 og § 6.

Spesielt hardt rammes de som kort tid etter en slik poengnedsettelse blir uføre. De risikerer at uføretrygden blir basert på gjennomsnittet av de tre siste års poeng. Uføretrygden kan da bli svært lav. Denne dobbeltstraffen kan ikke være tilsiktet fra lovgivers side, og med en slik bestemmelse blir det ikke mye igjen av rehabiliteringstanken bak gjeldsordningsloven. Forslagsstillerne mener derfor denne treårsgrensen bør fjernes, slik at man ikke mister pensjonspoengene dersom skatten betales på et senere tidspunkt.

6.6 Refinansiering

Når et menneske kommer opp i en situasjon hvor en samling smågjeld har vokst vedkommende over hodet, ofte med høye renter og purringsgebyr, kunne man fått orden på den personlige økonomien gjennom å refinansiere gjelden. Problemet er imidlertid at man ikke får refinansiert noe gjeld når man er i registeret for betalingsanmerkninger.

En bedre ordning med gjeldsrådgivning kunne være en løsning, slik man har i England med Consumer Credit Counselling Service (CCCS). Dette er en av de største gjeldsrådgiverne i England med over 100 ansatte. CCCS er en non-profit stiftelse som hjelper mennesker som har mistet kontrollen over sin økonomi. De hjelper ikke med konkurser, men med strukturerte tilbakebetalingsplaner, som oftest inkluderer reduksjon i større og mindre grad av gjelden. CCCS tar over styringen og kontakten med kreditorene. CCCS er satt i gang etter mønster fra USA. CCCS blir hovedsakelig betalt av kreditorene, som normalt betaler 10 prosent av innkommet gjeld til stiftelsen, og CCCS får ingen statlige tilskudd.

CCCS" fremgangsmetode er normalt følgende:

• Først snakker de med skyldnerne som har mistet kontrollen.

• De blir så enige med skyldneren om hva skyldneren realistisk sett kan betale av sin totale gjeld uten å ødelegge liv, livskvalitet og helse.

• Deretter går de inn i forhandlinger med kreditorene og legger frem en samlet oversikt over situasjonen.

• De blir enige om en sluttsum som skal betales.

• Skyldneren betaler CCCS et månedlig beløp som videre blir betalt etter en avtalt fordelingsnøkkel med kreditorene. Skyldneren får deretter ikke noen kravbrev eller annen inkasso. De beholder også sin kredittverdighet.

I denne forbindelse kan det nevnes at personer som er i et register for dårlige betalere, fra og med 2006, slettes i dette så snart gjelden er betalt, slik at de igjen blir i stand til å investere i sin fremtid.

Motivasjonen for kreditorene er at dersom skyldneren ikke får orden på økonomien, kan skyldneren gå konkurs. Da vil kreditoren i verste fall ikke få noen ting, eller i alle fall mindre. Mange bedrifter ser også det samfunnsmessig lønnsomme i å finne en ordning ettersom en ukontrollerbar økonomisk situasjon ikke bare ødelegger skyldnerne, men også deres familier. Derfor har mange bedrifter avtaler med CCCS istedenfor å gå til inkasso.

Når det gjelder kredittrådgivningsselskaper, er det viktig å understreke viktigheten av etiske standarder og et godt regelverk, slik at ikke bransjen ødelegges av useriøse etableringer. Fornuftige gjeldssaneringsordninger gir mer til kreditorene, mer til skyldnerne, og mer til samfunnet. Et viktig poeng er å få en ensartet praksis.

Et forslag om å opprette et lignende organ som CCCS ble imidlertid vurdert i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:95 (2005-2006), fremmet av representanter for Kristelig Folkeparti, med tilhørende innstilling Innst. S. nr. 120 (2006-2007), men fikk ikke flertall. Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at man i England har en langt tøffere konkurslovgivning enn i Norge, og at en slik løsning med dagens norske lovgivning ikke nødvendigvis vil være like passende per i dag.