Til Stortinget
I Noreg har vi to skriftspråk; nynorsk og bokmål. Dei
to skriftspråka har lange tradisjonar og er formelt sett
jamstelte etter det såkalla "Jamstillingsvedtaket" som
vart gjort i 1885. At dei to skriftspråka er jamstelte,
inneber at alle skal sikrast eit fritt val mellom dei to offisielle
skriftspråka. Noreg er eineståande i verda i å ha
to skriftspråk, og både bokmål og nynorsk
er difor ein viktig del av norsk kulturarv.
24. mai 2007 i år feira sidemålsundervisninga
sitt 100-årsjubileum. Forslagsstillarane er av den meining
at ein på nytt bør vurdere verdien av obligatorisk skriftleg
undervisning i sidemål, og obligatorisk skriftleg avgangseksamen
i faget. Nedanfor vil forslagsstillarane kome inn på trekk
ved norsk språkhistorie som gjer at ein har kome fram til
denne konklusjonen.
Norsk språk har utvikla seg frå det felles
skandinaviske språket urnordisk og om norrønt
og gamalnorsk. Den gamalnorske perioden varde fram til siste halvdel
av 1300-talet då han vart avløyst av det som vert
kalla mellomnorsk. Rundt desse tider får Sverige, og seinare
Danmark, ei meir dominerande stilling i Norden, og dette fører
til at norsk vert skrive i ein meir utblanda stil enn tidlegare,
og denne mellomforma vert kalla "mellomnorsk". Med unionen med Danmark
vart dansk det dominerande skriftspråket i Noreg. Frå om
lag år 1500 til om lag år 1850 var dansk det einaste
skriftspråket i Noreg, medan berre eit par prosent av innbyggjarane
i Noreg snakka dansk.www.sprakrad.no/fakta Med
utbygginga av den obligatoriske skulegongen på 1800-talet
kan ein seie at dansk styrka si stilling som skriftspråk
i Noreg fordi skule for alle innebar at lese- og skriveopplæringa
også vart betre, og dansk var det einaste skriftspråket
Noreg hadde å bruke.
Med oppløysinga av unionen med Danmark vart det som
kjend ei fornya merksemd omkring bygging av nasjonen, og ein leita
etter det som var grunnleggjande norsk og som kunne binde nasjonen
og folket saman. I samanheng med dette byrja ein i Noreg å diskutere
om vi ikkje også burde ha vårt eige skriftspråk.
I denne debatten stod to retningar mot kvarandre; dei som ville
lage eit heilt nytt norsk språk forma på norske
dialektar, og dei som ville byggje vidare på og utvikle
dansk skriftspråk.
For den retninga som ville byggje opp eit heilt sjølvstendig
norsk skriftspråk, stod Ivar Aasen (1813-1896) i spissen.
Han reiste rundt i landet og samla inn grammatikk og ord i dialektane,
og på bakgrunn av dette laga han ein større grammatikk
i 1864 og ei omfattande ordbok i 1873. Norma, som han kalla landsmål,
vart tatt i bruk av folk allereie på 1850-talet, og i 1885
vart landsmål jamstelt med dansk og godkjend som undervisningsspråk
i 1892. I 1929 fekk språket offisielt namnet nynorsk etter
eit stortingsvedtak.
Den andre retninga, som gjekk ut på å fornorske det
danske språket, vart leia av Knud Knudsen (1812-1895).
Han arbeidde mellom anna for at norsk uttale skulle verte godkjend,
og han ville ha harde konsonantar i ord som var vanlege i daglegtala.
I 1887 vedtok regjeringa at leseuttalen i norske skular skulle vere
fonetisk norsk, og i 1907 vart dansken i Noreg reformert slik at
sentrale norske trekk vart gjort obligatoriske, og han fekk no namnet
riksmål. Språket vart, av Stortinget, omdøypt
til bokmål i 1929.
Tidleg på 1900-talet og fram til om lag 1970 har norsk
språkdebatt vore prega av forsøk på å tilnærme dei
to skriftspråka slik at dei kunne smelte saman til eit
felles skriftspråk. Sjølv om det har vore mange språkreformer
som har ført til at dei to skriftspråka har teke
trekk frå kvarandre, kan ein i dag seie at dei to språkformene
har vorte konsoliderte. I dag er det difor ikkje mange som pratar
om samnorsk, men ein har innsett at dei to skriftspråka
er ein viktig del av norsk historie og kulturarv. Offisiell språkpolitikk
i dag er difor å ha to ulike skriftformer av norsk.
Sidemålet er heimla i lov om grunnskolen og den vidaregåande
opplæringa (opplæringslova) § 2.
I § 2-5 heiter det seg at elevane i grunnskulen
skal ha opplæring i båe målformer dei
to siste åra i grunnskulen. Departementet kan gje føresegner
om fritak frå opplæring i sidemål for
elevar som får særleg språkopplæring.
Dette gjeld mellom anna elevar med opplæring i samisk,
elevar med opplæring i finsk som framandspråk,
elevar med teiknspråk som fyrstespråk og elevar
med anna morsmål enn norsk.
Ordninga med hovudmål og sidemål vart innført
i 1892, og frå då av skulle skulestyret avgjere
kva for skriftspråk som skulle vere hovudmål for
elevane ved kvar einskild skule. Leseundervisning skulle verte utført
på båe målformer, medan dei berre skulle
ha skriftleg undervisning i hovudmålet.Grepstad,
Otto (2004): Den språklige lekkasjen. Årstale
nr. 4 om tilstanden for nynorsk skriftkultur. Ørsta. Den
obligatoriske stilen i sidemål vart innført i
1907.
Frå og med 1985 vart det innført ein rett for
elevar til sjølve å velje målform frå og
med fyrste året på ungdomsskulen. På barneskulen
er målforma til den einskilde elev bestemt av kva kommunen
har bestemt skal vere hovudmål ved den einskilde skulen.
I dag opplever mange elevar sidemålsundervisninga som
unyttig. Grunngjevinga frå forslagsstillarane for å fjerne
obligatorisk undervisning og eksamen i sidemål er at ein
meiner at dei to skriftspråka er så like at ein
ikkje treng ein skriftleg eksamen for å forstå kvarandre.
Norsk språkråd peika i ei høyringsfråsegn
i 2004 på at:
"Statsinstitusjonane har vanskeleg for å etterleve mållova,
og mange av dei grunngjev dette med at nynorskkompetansen hjå dei
tilsette er for dårleg".
Dei meiner difor at sidemålsopplæringa, og
då spesielt på nynorsk, bør styrkjast.
For forslagsstillarane er høyringsfråsegna frå Språkrådet
eit argument for å gjere sidemål valfritt. Ved å gjere
sidemål valfritt kan ein oppmuntre studentane som ynskjer
seg ei karriere i til dømes statsadministrasjonen, til å velje nynorsk
som valfag fordi dei veit dei er nøydde til å kunne
nynorsk for å gjere karriere. Så om det er slik som
Språkrådet hevdar, at nynorsken vil tape på å gjere
sidemålet valfritt, så vil då dei som
vel nynorsk frivillig kunne ha eit konkurransefortrinn når
dei skal søkje jobb. Dette vil, trur forslagsstillarane,
føre til at fleire ser nytten av nynorsk og ikkje opplever
sidemål som eit unyttig fag.
Det er allereie ein del grupper som i dag har fritak frå vurdering
i sidemålet. Dette gjeld mellom anna elevar med opplæring
i samisk, elevar med opplæring i finsk som framandspråk,
elevar med teiknspråk som fyrstespråk og elevar
med anna morsmål enn norsk. Dette syner, etter forslagsstillarane
si meining, at det er erkjent at sidemål ikkje er eit naudsynt
fag for å klare seg i det norske samfunnet. Slike fritak
er til dømes ikkje gjeldande for undervisning i andre obligatoriske
fag som matematikk, naturfag eller engelsk.
Språkprofessor Finn Erik Vinje gjev full støtte
til eit slikt syn, og seier mellom anna til NRK at han meiner den
skriftlege undervisninga i sidemål er overmogen for utskifting:
"Den har snart eksistert i 100 år og har utspilt sin rolle.
Det ligger noe nesten naturstridig i at man skal uttrykke sine tanker,
stemninger og meninger på to variantar av norsk skriftspråk,
som i tillegg er til forveksling like".http://www.nrk.no/nyheter/kultur/3398696.html
Dette syner at det ikkje finst store faglege argument til å oppretthalde
obligatorisk undervisning i sidemål, men at ein tvert om
kan ha mykje å hente på å gjere det valfritt,
slik at dei som verkeleg ynskjer å lære sidemål,
får gjere det på ein skikkeleg måte.
På denne bakgrunn vert det fremja følgjande
forslag:
Stortinget bed Regjeringa leggje fram naudsynte lovendringar
for å gjere skriftleg undervisning og eksamen i sidemål
valfrie.
28. november 2007