Til Odelstinget
I 1972 ble foreldres rett til fysisk å refse egne barn opphevet.
Likevel har det helt siden 1972 vært uklart om det var
meningen å forby all fysisk avstraffelse av barn, eller
om det kun var mishandling som skulle forbys. Forarbeidene til opphevingen
tydet på at det fortsatt skulle være en innskrenkende
tolkning av straffeloven når det gjaldt forholdet mellom
foreldre og barn. I 1987 ble derfor lovverket skjerpet ved en endring
i barneloven. Vold mot barn reguleres i dag av barneloven og av
straffeloven, men det er ikke knyttet sanksjoner til overtredelse
av barneloven § 30. Overtredelse straffes eventuelt
etter straffeloven.
Den mest aktuelle bestemmelsen i straffeloven er § 228
første ledd om legemsfornærmelse, som lyder:
"Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa
anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker
hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder
eller med Fengsel indtil 6 Maaneder."
Barneloven § 30 tredje ledd lyder i dag:
"Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis
bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett
for skade eller fare."
Forslagsstillerne mener fysisk avstraffelse av barn er ulovlig
etter disse bestemmelsene, men mener det er nødvendig med
en klargjøring i barneloven slik at det ikke er tvil om
at fysisk avstraffelse av barn er forbudt i Norge. Forslagsstillerne
mener dagens ordlyd i barneloven § 30 tredje ledd åpner
for en uheldig uklarhet på dette området. Loven
skulle åpenbart forby vold og mishandling, jf. endringslovens
overskrift:
"Lov om endring i barneloven § 30 (vold og
annen mishandling av barn). Spørsmålet er hva
som menes med "vold" i barneloven § 30 tredje
ledd. I forarbeidene til lovendringen står det i odelstingsproposisjonen
at "slag med gjenstander, som f.eks. stokk eller ris, rammes av
forbudet. Det samme må gjelde ørefiker og rising
med hånden på bar bak. (..) Lette klaps over hånden
eller mot buksebaken som en spontan reaksjon vil derimot ikke rammes."
Under behandlingen av loven uttalte komitéleder og saksordfører
at det kun var holding og hindring for å unngå at
barnet skadet seg som var tillatt - i tillegg til "forsiktige klaps".
Forslagsstillerne viser til at det har skjedd en internasjonal
rettsutvikling etter vedtakelsen av barneloven § 30
tredje ledd. Barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991 og
inkorporert i menneskerettsloven i 2003. Barnekonvensjonen går
ved motstrid foran annen norsk lovgivning. Konvensjonens artikkel
19 nr. 1 pålegger statene å treffe tiltak for å beskytte
barn mot alle former for fysisk og psykisk vold. Artikkel 19 nr.
1 omfatter all vold mot barn og lyder:
"States Parties shall take all appropriate legislative, administrative,
social and educational measures to protect the child from all forms
of physical or mental violence, injury or abuse, neglect or negligent
treatment, maltreatment or exploitation, including sexual abuse,
while in the care of parent(s), legal guardian(s) or any other person
who has the care of the child."
Forslagsstillerne viser også til at Høyesterett
avsa en kjennelse om fysisk avstraffelse av barn 30. november 2005.
Saken gjaldt slag med flat hånd på baken. Spørsmålet
var om dette kunne straffes etter straffeloven § 228
første ledd som legemsfornærmelse. Høyesterett
mente at de kroppslige refselsene som det her var snakk om, klart
oversteg det som kan aksepteres i oppdragelsesøyemed. Men
førstvoterende i Høyesterett uttalte også at:
"… selv om foreldrenes kroppslige refselsesrett er
opphevd, vil det ikke rammes av straffeloven § 228
første ledd om foreldrene i oppdragelsesøyemed
tildeler sine barn lettere klaps."
Forslagsstillerne mener denne uttalelsen tyder på at
dagens rettstilstand ikke er tydelig nok.
Forslagsstillerne viser til at selv lett fysisk avstraffing er
i strid med barnekonvensjonen, og at norsk rett må være
helt presis på at all vold mot og fysisk avstraffing av
barn er ulovlig, inkludert "forsiktige" eller "lettere" klaps.
Dagens ordlyd, kombinert med forarbeidene og forannevnte kjennelse
fra Høyesterett, viser at det er en uklarhet i hvilken
grad foreldre kan bruke fysisk makt overfor barn når det
ikke er snakk om mishandling. Forslagsstillerne mener dette er uheldig.
Forslagsstillerne mener dagens lovbestemmelse ikke gir barn tilstrekkelig
vern mot fysisk avstraffelse.
En viss bruk av fysisk makt, holding eller hindring, særlig
av små barn, for å unngå at de i øyeblikket
volder skade på seg selv eller andre, eller på ting, må utvilsomt
være tillatt. Slik holding kan uansett ikke anses å gå inn
under voldsbegrepet. Forslagsstillerne ønsker ikke å endre
rettstilstanden på dette feltet. Å stoppe armen
til lillesøster fra å slå storebror må selvsagt
være lov. Det må også være lov å bære med
seg et barn for eksempel ut av butikken mot barnets vilje. Disse
tilfellene er imidlertid ikke eksempler på fysisk avstraffing
eller bruk av vold.
Anvendelsen av straffeloven mot barn må også tolkes
i lys av regler om nødverge og nødrett på vanlig
måte. Forslagsstillerne mener ikke å endre dagens rettstilstand
når det gjelder nødverge eller nødrett
i forhold til barn.
Forslagsstillerne mener lovverket må gi foreldre en
klar grense for hva slags handlinger som er ulovlige. Det vises
til at et unisont fagmiljø uttaler at bruk av fysisk avstraffelse
i barneoppdragelse ikke er bra for barn. Selv om man på kort
sikt i enkelte tilfeller vil oppnå lydige barn, vil et
lydig, kuet barn ikke nødvendigvis være et sunt
barn. Fysisk avstraffelse er ydmykende, og barn skal, etter forslagsstillernes
syn, ikke ydmykes. Et liberalt samfunn skal gi trygge rammebetingelser
for selvstendige barn. Det er i oppveksten mye av evnen til å ta
kontroll over eget liv og grunnleggende følelse av trygghet
og verdighet legges. Det må da være klart at det
som er forbudt mot et voksent menneske, også er forbudt
mot barn, selv i oppdragelsesøyemed.
Forslagsstillerne ønsker en klargjøring i lovverket slik
at det ikke er tvil om at barns fysiske integritet er vernet på minst
like god måte som voksnes.
Forslagsstillerne viser til at voldsbruk mot barn øker
risikoen for psykisk skade, og risikoen må sies å være
større enn de eventuelle positive virkningene av en slik
oppdragelsesmetode. Barn som blir utsatt for vold, selv mild vold,
lærer dessuten at det er greit å ty til vold i
vanskelige situasjoner. Slik sett har forebygging av vold mot barn
en effekt utover barnets egen skade. En tydeliggjøring
av rettstilstanden vil ikke bare ha en juridisk betydning, men vil
også kunne fungere som en kommunikasjon til foreldre om
hva som er akseptable oppdragelsesmetoder. Forslagsstillerne peker
også på at en enda strengere lovgivning på dette
feltet vil vise at Norge er et foregangsland når det gjelder å ta
avstand fra vold mot barn. Det er i dag mange land som fortsatt
aksepterer bruk av fysisk avstraffelse som en del av barneoppdragelsen,
og forslagsstillerne mener Norge bør vise andre land at
vår lovgivning gir barns fysiske integritet like stort
vern som voksnes.
Det foreslås på denne bakgrunn at barneloven § 30
tredje ledd endres for å klargjøre at vold, uansett om
den er rettet mot et barn eller en voksen og uansett om den utøves
av en forelder, er uakseptabelt. Forslagsstillerne mener det må komme
klart fram av ordlyden at det ikke er adgang til å bruke
fysisk avstraffelse.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og
foreldre (barnelova)
I
I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) gjøres
følgende endring:
§ 30 tredje ledd nytt første punktum
skal lyde:
Det er forbode å fysisk avstraffe barn. Barnet må ikkje
bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik
at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller
fare.
II
Loven trer i kraft straks.
29. november 2007