Til Stortinget
I media den siste tiden har en kunnet lese om, og se bilder av,
vektere som bruker uforholdsmessig mye maktbruk ved pågripelse
av mistenkte. Den 23. november 2007 arrangerte gatemagasinet =Oslo et
seminar om trygghet og samarbeid i Oslo sentrum. På seminaret
fortalte selgere av avisa =Oslo at de stort sett ble godt
behandlet av politiet, men at mange hadde dårlig erfaring
med vektere. Disse selgerne fortalte om utstrakt bruk av håndjern,
og at de ufrivillig ble tatt inn på lukkede rom ved mistanke
om straffbare forhold. Forslagsstillerne mener at disse eksemplene
understreker behovet for klarere regler for når og i hvilken
utstrekning de som utfører ervervsmessig vaktvirksomhet
(vektere) kan bruke ulike typer maktmidler overfor borgerne.
Bruken av vektere har økt voldsomt de siste årene,
særlig i hovedstaden. Det er grunn til å understreke
at et mindretall av disse vekterne har oppdrag på gata
og i tilknytning til bygninger med offentlig adgang. Forslagsstillerne
viser til at det foreligger et omfattende regelverk for politiets
adgang til å bruke tvangsmidler. Det er et paradoks at
det nå patruljerer langt flere vektere enn politi i hovedstadens
gater uten en nærmere regulering av hva vektere lovlig
kan og ikke kan foreta seg. På denne bakgrunn mener forslagsstillerne
at det er nødvendig med nærmere tydeliggjøring
og regulering av når og i hvilken utstrekning vektere kan
bruke tvangsmidler.
Forslagsstillerne vil påpeke at det i denne sammenhengen
også er viktig å se på hvorfor det nå patruljerer
flere vektere enn politi i gatene. Det er viktig å planlegge
langsiktig for å få en forsvarlig bemanning innen
politiet. Forslagsstillerne viser til at etter at regjeringen Bondevik
II gikk av, fremmet Venstre i mai 2006 forslag om å vedta
en slik bemanningsplan. Forslaget lød:
"Stortinget ber Regjeringen etter evalueringen av politireformens
fase 2 i 2007 komme tilbake med en samlet vurdering av behovet for
tilgang på personell i et lengre tidsperspektiv."
Forslaget fra Venstre fikk enstemmig støtte. Forslagsstillerne
viser videre til at Venstre har fremmet forslag om å øke
stillingene i politiet med minst 3 000 over en tiårsperiode,
senest i Venstres alternative statsbudsjett for 2008, nettopp fordi
det ikke er ønskelig med en vekterstat, men et tydelig,
aktivt og synlig politi.
Pågripelse besluttes av påtalemyndigheten (eller politi)
og gjennomføres av politiet, jf. straffeprosessloven § 175.
Andre enn politi og påtalemyndighet, også privatpersoner,
kan likevel pågripe en mistenkt når vedkommende
"treffes eller forfølges på fersk gjerning eller
ferske spor", jf. § 176. Denne adgangen for private
til å pågripe andre borgere kalles også "borgerarrest".
Grunnvilkårene for pågripelse må være
oppfylt også ved pågripelse etter § 176,
jf. §§ 171-173. En pågripelse
foretatt av en privatperson må heller ikke være
et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170
a. Dessuten må private som har foretatt pågripelse
"straks" overgi den pågrepne til politiet, jf. § 176
annet ledd. Dersom politiet ikke kan ta hånd om vedkommende
innen kort tid, må man la vedkommende gå.
Pågripelse eller maktanvendelse uten hjemmel i straffeprosesslovens
regler kan kun være lovlig dersom straffelovens bestemmelser
om nødverge eller nødrett, §§ 47
og 48, er oppfylt. Som ordlyden tilsier skal disse bestemmelsene
bare komme til anvendelse i unntakstilfeller; når der foreligger
nød. Nødverge handler i store trekk om rett til
selvforsvar mot "et retstridigt Angrep". Også ved anvendelsen
av nødretts- og nødvergebestemmelsen gjelder et
forholdsmessighetsprinsipp.
Det følger etter dette at vekteres hjemmelsgrunnlag
i dag er såkalt "borgerarrest" eller nødverge
eller nødrett. Ingen av disse bestemmelsene er ment å bli tatt
i bruk så ofte som de gjøres i dag. Det er viktig
og riktig at borgere har en viss adgang til å pågripe
mistenkte og å forsvare seg og andre i nødstilfeller.
Det er imidlertid alltid betenkelig når private utøver
makt overfor andre private, særlig når man tar
i betraktning at vilkårene for pågripelse er skjønnsmessige.
I en rettsstat er det et kjernepunkt at det som hovedregel er politiet
som har rett til å bruke personmakt. Forslagsstillerne
mener det er uheldig at vektere pågriper borgere så ofte
som de gjør, uten at denne virksomheten er nærmere
regulert. Det er et paradoks at vekteres virksomhet er så dårlig
regulert når politiets adgang til å bruke makt
er underlagt et omfattende regelverk. I tillegg til reglene i straffeprosessloven
er der bestemmelser i politiloven om politiets ansvar, oppgaver
og om utførelsen av polititjenesten. Forslagsstillerne
mener det er viktig å gjennomgå og klargjøre
grensene for reglene for privat pågripelsesrett, jf. straffeprosessloven § 176,
og nødrett og nødverge, jf. straffeloven §§ 47
og 48, i forbindelse med lovlig og ulovlig maktbruk i tjeneste
som vekter.
I dag må den som utøver ervervsmessig vaktvirksomhet
ha tillatelse fra Justisdepartementet, jf. vaktvirksomhetsloven
av 5. januar 2001 nr. 1 § 2. Det følger
videre av loven at tillatelsen kan kalles tilbake dersom innehaveren,
ledelsen eller noen ansatte i foretaket har gjort seg skyldig i
grov eller gjentatt overtredelse av særskilte vilkår
for tillatelsen eller av bestemmelser fastsatt i eller i medhold
av loven. Lokale politidistrikt skal kontrollere at vaktselskaper driver
lovlig, men vi har sett flere tilfeller der dette ikke skjer. Forslagsstillerne
mener det er et klart behov for at myndighetene kontrollerer vekterselskapene
i større grad enn det gjøres i dag. For det første
er det et behov for at lokale politifolk "øremerkes" denne
kontrolloppgaven. Forslagsstillerne mener videre at det bør
utarbeides forskrifter til vaktvirksomhetsloven om bruk av maktmidler
i tjenesteutøvelse. Forskriften bør inneholde
bestemmelser om hvilke maktmidler vektere og andre i tjeneste kan
bruke, under hvilke omstendigheter maktmidler kan benyttes, og enkle
ubyråkratiske rapporteringsrutiner til politiet ved pågripelse
eller bruk av maktmidler. Det må lages klare regler for
hvordan den "pågrepne" skal oppbevares og behandles i den
perioden personen er i vekterens "varetekt". Dersom all bruk av
håndjern meldes til lokal operasjonssentral og loggføres
med informasjon om involverte vektere, personalia på den "pågrepne",
samt omstendigheter rundt pågripelsen, vil myndighetene
få en større mulighet til å kunne kontrollere
maktbruk hos dem som driver ervervsmessig vaktvirksomhet.
Etter vaktvirksomhetsloven § 8 må den
som skal utføre vakttjeneste, gjennomføre godkjent
utdannelse for vektere. Nærmere krav til utdanningen kan fastsettes
i forskrift. I forarbeidene til loven ble det presisert at vekterutdannelsen
i større grad bør være et offentlig ansvar,
jf. bl.a. Innst. O. nr. 20 (2000-2001) side 4, jf. også Ot.prp.
nr. 54 (1999-2000) side 26-27. Etter forslagsstillernes syn bør
opplæringen for vektere gjennomgås, særlig
for de som patruljerer i det offentlige rom, for å se om
opplæringen er tilfredsstillende med hensyn til lovlig
og ulovlig maktbruk i tjeneste.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen redegjøre
på egnet måte for reglene for privat pågripelsesrett,
jf. straffeprosessloven § 176, nødrett
og nødverge, jf. straffeloven §§ 47
og 48, i forbindelse med lovlig og ulovlig maktbruk i ervervsmessig
vaktvirksomhetstjeneste (vekter).
2. Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter til
vaktvirksomhetsloven om bruk av maktmidler i tjenesteutøvelse.
Forskriften bør inneholde bestemmelser om hvilke maktmidler
vektere og andre i tjeneste kan bruke, under hvilke omstendigheter
maktmidler kan benyttes og enkle rapporteringsrutiner til politiet
ved pågripelse eller bruk av maktmidler.
3. Stortinget ber Regjeringen gjennomgå opplæringen
for vektere, særlig de vekterne som patruljerer i det offentlige
rom, for å se om opplæringen er tilfredsstillende
med hensyn til lovlig og ulovlig maktbruk i tjeneste.
19. desember 2007