Til Stortinget
Nakkeskadede i Norge har, i forsikringssaker, en gjennomsnittlig
behandlingstid på over 9 år. Det er fullstendig uverdig og uakseptabelt
at mennesker med nakkeskader skal oppleve at gjennomsnittlig behandlingstid
for forsikringskrav er 9 år.
Personer som er blitt påført nakkeskader av alvorlig grad i Norge,
uavhengig av årsak; ved fødsel, fritidsaktiviteter, vold eller ved
trafikkulykker har dessverre ikke fått den oppfølging og prioritering
de burde ha fått. Det er mange årsaker til dette, men slik forslagsstillerne
ser det, er det både systemsvikt, faglig uenighet, underrapportering
og interessemotsetninger innen det nevrologiske miljøet, det medisinske
miljøet og deler av forsikringsinteressene. At gjennomsnittlig behandlingstid
i forsikringssaker er på over 9 år, kan være et resultat av dette
(behandlingstiden kan være opp til 25 år ifølge Whiplashforbundet).
En av grunnene til dette er at man i Norge har en praksis som
tilsier at pasienten henvises til nevrokirurgisk eller ortopedisk
avdeling, og frakturen behandles som ustabil til det motsatte er
bevist. Men dette blir en praktisk umulighet når det ikke blir tatt ISO-sertifiserte
funksjonsbilder av overgangen hode og nakke etter Verdens helseorganisasjons
(WHOs) retningslinjer så lenge saken er en forsikringssak. Dette
fører også til at pasienten ikke får oppfølgende diagnose og rettigheter
med hensyn til helsetjenester, sosiale tjenester og Nav-ytelser.
Dette har ført til at mennesker har tatt sine liv, både som en følge
av smerter og mangelen på oppfølging.
Tidsskriftet SPINE offentliggjorde våren 2008 en internasjonal
forskningsrapport som tilsier at Norge har ca. 22 500 nakkeskader
årlig i trafikken og i andre sammenhenger. Dette viser at vi årlig
har mellom 300 og 400 personer som er blitt påført en nakkeskade
av alvorlig grad, som blir en forsikringssak.
Nakkeskader ble belyst gjennom en interpellasjon allerede i 1997.
I 2001 tok daværende helseminister Dagfinn Høybråten opp saken om
nakkeskadede. Behandlingen ble evaluert, men da med et utgangspunkt i
Quebec Task Force, en sammenslutning av forsikringsleger som utarbeidet
et graderingssystem for alvorligheten av nakkeskader som ble kalt
WAD og ikke er etter WHOs retningslinjer. Senere ønsket helse- og
omsorgsminister Sylvia Brustad å evaluere ordningen. Men Helsedirektoratet
mente da at man ikke hadde nok kompetanse på området.
Problemet er at ingen ting har skjedd. Årsaken til det blir nevnt
allerede tidlig i dette dokumentet, hvor det klart kommer frem at
det er mange instanser som har særlige interesser i saken. Men man
kommer ingen vei med å forklare gamle synder. Spørsmålet må derfor
bli "Hvor er det feilen skjer og hva kan vi gjøre for å rette opp
i det?"
Problemet startet med at man i Norge overtok ulike behandlingsmetoder
og diagnostisering for nakkeskader på 1990-tallet. Quebec Task Force
utarbeidet tidlig et system for behandling av alvorlig nakkeskadede.
Mange vil hevde at det graderingssystemet som ble utarbeidet gjennom
Quebec Task Force, i for stor grad ivaretar forsikringsselskapenes
interesser og ikke pasientens. Systemet, som går under navnet WAD
med graderingene I, II, III, IV, er gjennomarbeidet, men det har
en meget stor feil; på mange områder bryter både diagnostiseringen
og behandlingsmetodene med WHOs retningslinjer, som Norge har ratifisert.
På skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren om noen i
Norge, i en forsikringssak, hadde blitt dømt med et utgangspunkt
i WHOs retningslinjer, var svaret negativt. Alle dommer var avgitt med
utgangspunkt i Quebec Task Force og WAD.
Årlig drar mange pasienter til utlandet for å få behandling,
noen drar for å få operasjoner, som absolutt siste utvei, men det
er mange som må dra for å få stilt diagnose, da man ikke evner,
eller vil, stille diagnoser overfor nakkeskadede av alvorlig grad
i det norske helsevesenet.
Noen drar til Iran og India, andre til Mexico, USA eller Tyskland.
Det er, slik forslagsstillerne ser det, fullstendig uakseptabelt
at man i Norge ikke er i stand til å diagnostisere og behandle skader.
Norge har både fremgangsmetodikk og manualer gjennom WHOs ICD-10
(International Classification of Disease) som tar for seg hele behandlingen
og oppfølgingen av skadede pasienter og ICF (International Classification
of functioning, disability and health) som gir klare retningslinjer
for forsikring, skadeomfang, oppfølging og rehabilitering.
Ved gjennomføring av ICD-10 må sykehusene skrive fullstendige
ICD-10-diagnoser som er kvalitetssikret, samt forholde seg til WHOs
retningslinjer. Dette vil bety at alle som har en nakkeskade, uavhengig
av skade eller forsikring, har krav på at det blir tatt ISO-sertifiserte
funksjonsbilder av overgang mellom hodet og nakke- frakturen.
Innføring av ICD-10 og ICF vil for alle parter være enklere å
kontrollere. Ingen kan lenger spekulere i ulike tilstander. Ved
bruk av ICD-10 kan en legmann etterse om instruksene i ICD-10-manualene
er etterfulgt. Dette vil ikke bare gjelde for nakkeskader, men få
stor betydning for både diagnostisering og behandlingsforløp av
nakkeskader i det norske helsevesenet.
Andre tiltak som må følges opp ved en innføring av ICD-10 og
ICF, som den helhetlige behandlingsformen, er at pasientjournalene
følges opp. I dag har mange nakkeskadede ikke mulighet til å få
innblikk i sin egen journal. Dette medfører store vanskeligheter for
den enkelte pasient, og det hindrer enhver form for forskning, data,
statistikk og utvikling på området. Det bryter i utgangspunktet
med alle intensjoner for utøvelse og forståelse av helse og forskning.
Det forslagsstillerne ønsker å få på plass er en enhetlig bruk
av et system som alle parter, når det gjelder nakkeskader, må forholde
seg til. WHOs system, gjennom ICD-10 og ICF, både diagnostiserer,
står for behandlingsoppfølging og gir klare retningslinjer for forsikring,
skadeomfang og oppfølging. Dette vil styrke pasientenes rettigheter.
Innføring av ICD-10/ICF vil ha store fordeler for hele samfunnet.
Norge vil forholde seg til internasjonalt, allmennt akseptert medisin
og behandling. Det vil bli en fullstendig oversikt over alle aktører,
behandlere, pasienter, kostnader, tilstander, effekt, effektivitet
osv. Det vil også bli meget enklere å føre statistikk og oversikt over
pasientene.
Forslagsstillerne vil vise til hva Riksrevisjonen konkluderte
med etter sin gjennomgang av kodekvalitet ved helseforetakene i
Dokument nr. 3:7 (2005–2006):
"Legen må kjenne til regelverket og veiledningsmateriale for
å kunne kode riktig. Den mangelfulle opplæringen i medisinsk koding
er trolig årsak til at nesten 40 % av legene svarer at de ikke kjenner
godt nok til kode og veiledningsmaterialet i ICD-10 bok. Dette gjelder
ved fastsetting av hoveddiagnose."
Når man vet at nakkeskader kan utløse 32 andre alvorlige sykdommer,
sier det seg selv at ved bi-diagnoser kan resultatet fort bli mye
verre. I Dokument nr. 3:7 (2005–2006) står også følgende:'
"Videre viser undersøkelsen at bare halvparten av legene ikke
vil velge den mest ressurskrevende diagnosen hvis det finnes medisinske
dekkende koder ved valg av hoveddiagnose "
Hva med bi-diagnoser?
"Intervju undersøkelsen viser at det er stor uenighet om hvordan
man skal tolke bi diagnoser, og flere av de intervjuede peker på
at koding av pasientforhold i mange situasjoner preges av skjønn.
Videre sier 18% av legene at de vil kode i samsvar med regelverket
i ICD-10 i de tilfeller kodeverket er dårlig tilpasset den medisinske
praksis. Mens 82% sier de ikke vil hensynta regelverket."
"Sosial og helsedirektoratet har ansvaret for å utvikle kode
og pasientklassifiseringssystemene innenfor spesialisthelsetjenesten.
Det omfatter blant annet de medisinske fagkodeverkene for koding
av diagnoser ICD-10 og prosedyrer (NCSP)."
Alle kan se at kritikken fra Riksrevisjonen er meget hard. Helsedirektoratet
må, på en helt annen måte enn i dag, følge opp bruk av koding og
diagnostisering, men kanskje det viktigste Riksrevisjonens rapport
konkluderer med, er at behovet for nasjonale normer og retningslinjer
blir fulgt opp. Da burde det være innlysende at det for alle instanser
er langt enklere å forholde seg til ett system.
Norge er medlem av WHO og har ratifisert bruken av ICD-10 og
ICF i sine helsetjenester, hvorfor blir det ikke fulgt opp i praksis?
En slik omlegging av Norges helsevesen vil selvfølgelig medføre
praktiske tiltak. Ved en innføring av obligatorisk ICD-10 ved sykehusene
må det investeres i PET-scannere (Positronemisjonstomograf), (smerte-nervestruktur),
nødvendig MRI (Magnetic resonance imaging), (magnetisk radiologisk
bilde) og EMG (Elektronmyografi), (nervesystemet). Videre må Nav,
deler av helsevesenet, rettsvesenet og forsikringsselskapene endre
sin praksis med å forholde seg til et system gjennom bruk av WHOs
ICD-10 og ICF.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle parter som forholder
seg til nakkeskader, må forholde seg til WHOs retningslinjer gjennom
å bruke ICD-10-koding og ICF ved bruk av DRG (diagnoserelaterte grupper)
og diagnostisering, behandling, oppfølging, skadeomfang, jus og
forsikring.
29. april 2009