Til Stortinget
Norge er et representativt demokrati, der folket hvert fjerde
år velger stortingsrepresentanter til å representere seg i Stortinget.
Regjeringen utgår fra Stortinget, og er landets utøvende makt. Hver
enkelt velger er dermed indirekte med på å bestemme hvem som skal
styre landet. Dette systemet har en svakhet ved at velgerne må velge
et parti som samlet sett best representerer deres meninger i viktige
enkeltsaker, istedenfor at velgerne får anledning til å ta stilling
til politiske saker direkte. I Norge er det imidlertid også erfaring
med nasjonale og lokale folkeavstemninger, der folkeavstemningene
om norsk medlemskap i EU i 1994 og 1972 er blant de mest kjente.
Intensiteten i debatten i forkant av disse folkeavstemningene viser at
ordningen kan være en vei å gå for å styrke det politiske engasjementet
i befolkningen. Valgdeltagelsen var også meget høy begge ganger,
med 89 pst. i 1994 og 79,2 pst. i 1972. Ifølge oppslagsverket Wikipedia
har det i Norge vært totalt 6 nasjonale folkeavstemninger som ikke
har vært relatert til folkevalgte:
13. august 1905: Ja eller nei til
unionsoppløsning med Sverige (ble oppløst).
12. og 13. november 1905: Folkeavstemning om Prins Carl
av Danmark som norsk konge. (Prins Carl ble valgt).
1919: Tillatt eller forbudt med salg av brennevin (ble forbudt).
1926: Tillatt eller fortsatt forbudt med salg av brennevin
(ble tillatt).
25. september 1972: Om norsk medlemskap i EF (EU) (ble nedstemt).
28. november 1994: Om norsk medlemskap i EU (ble nedstemt).
Det har til tross for manglende lovhjemler vært lang tradisjon
i Norge for å gjennomføre lokale rådgivende folkeavstemninger, og
det er nylig blitt innført en prinsippbestemmelse i kommuneloven
om rådgivende lokale folkeavstemninger og en hjemmel for innsamling
av data om slike avstemninger, jf. Innst. O. nr. 61 (2008–2009)
og Besl. O. nr. 74 (2008–2009):
§ 39 b. Lokale folkeavstemninger
1. Kommunestyret eller fylkestinget
kan selv bestemme at det skal avholdes rådgivende lokale folkeavstemninger.
2. Kommunene og fylkeskommunene plikter å rapportere de
opplysninger som departementet finner er nødvendig for å offentliggjøre
informasjon om lokale folkeavstemninger.
Ifølge nrk.no 15. desember 2009 er Møre og Romsdal det fylket
i landet der det har blitt gjennomført flest folkeavstemninger,
med totalt 114 folkeavstemninger på 39 år. Årsaken til det store
antallet folkeavstemninger er konfliktlinjene i fylket knyttet til nynorsk
og alkoholpolitikk. Opplæringsloven § 2-5 åpner for avstemning om
målform på skolene.
USA har ikke folkeavstemninger på nasjonalt nivå, men 24 delstater
har grunnlovfestet ulike former for folkeavstemning og direkte demokrati.
Slike folkeavstemninger har blant annet blitt brukt til å ta et oppgjør
med eiendomsskattene, som mange steder i USA er svært høye og en
viktig inntektskilde for lokale myndigheter. I 1978 førte en folkeavstemning
i California, over innbyggerinitiativet «Proposition 13 - People's
Initiative to Limit Property Taxation», til et øvre tak på eiendomsskatt
på 1 pst. i Californias grunnlov, noe som førte til at den gjennomsnittlige eiendomsskatten
i California ble redusert med 57 pst. Til tross for reduserte eiendomsskattesatser
er de totale inntektene fra eiendomsskatt mange ganger så høy i
dag som da «Proposition 13» ble vedtatt. Innbyggerne i delstaten
Massachusetts vedtok i 1980 et tilsvarende innbyggerinitiativ i
«Proposition 2 1/2», der maksimal eiendomsskatt ble satt til 2,5
pst.
Det er neppe noen stat i verden som i større grad enn Sveits
praktiserer direktedemokrati. Sveits har nemlig et helt annet system
enn Norge, med bindende folkeavstemninger på kommunalt nivå, kantonnivå og
føderalt nivå. For at et en føderal folkeavstemning skal finne sted,
kreves det 50 000 underskrifter eller tilslutning fra minst 8 kantoner
innen 100 dager, mens det for grunnlovsendringer kreves 100 000
underskrifter innen 18 måneder. Folkeavstemningene samles i bolker
som det stemmes over 3 til 4 ganger i året. De sveitsiske folkeavstemningene
som har fått mest omtale i utenlandsk media de siste årene, har handlet
om innvandring og migrasjon.
I folkeavstemningen 29. november 2009 tok sveitsiske borgere
stilling til et forslag om å forby oppføring av minareter. 57,5
pst. stemte for minaretforbudet, og forslaget fikk flertall i 22
av 26 kantoner. Initiativet kom fra det sveitsiske folkepartiet SVP,
som hadde samlet 100 000 underskrifter for å få forslaget til votering.
Forbudet trådde i kraft umiddelbart. Det tyske magasinet Der Spiegel
har i sin nettutgave stilt spørsmålet om et forbud mot minareter
bør innføres også i Tyskland. 78,15 pst. av de 10 000 tyskerne som
svarte, sa ja. Sveitserne hatt en folkeavstemning om en komplett
utlendingslov. 24. september 2006 stemte 68 pst. av sveitserne over et
forslag til ny restriktiv utlendingslov, og forslaget fikk massivt
flertall i samtlige kantoner. Folkeavstemningen ble fremtvunget
av en koalisjon av venstreorienterte partier, kirkene og fagforeningene
som ønsket å bruke borgernes vetorett etter at loven ble vedtatt
av sveitsiske politikere. Det er imidlertid ikke alle folkeavstemninger
om innvandring som har ført til innskrenkninger og begrensninger,
for når det gjelder europeisk migrasjon, har man flere ganger fått
motsatt resultat. Søndag 5. februar 2009 stemte 59,6 pst. for fri
bevegelse av personer mellom Sveits og de nye EU-landene Romania
og Bulgaria, og søndag 5. juni 2005 stemte 54,6 pst. for Schengen/Dublin-avtalen
og fri bevegelse mellom Sveits og EU-landene. Dette skjedde til
tross for at Nei-siden og fagforeningene i 2005 førte en svært skitten
kampanje mot utenlandske arbeidere. Fremskrittspartiet har gjentatte
ganger tatt til orde for folkeavstemninger om innvandringspolitikken,
men mener samtidig at forbud mot minareter er et lite målrettet
tiltak som bryter med andre verdier.
Forslagsstillerne ser for seg at folkeavstemninger egner seg
godt innenfor en rekke områder, blant annet følgende:
Da Stortinget behandlet Innst. O. nr. 80 (2004–2005) og finnmarksloven
6. juni 2005, fremmet Fremskrittspartiet forslag om folkeavstemning
i Finnmark med spørsmål om å si ja eller nei til den nye loven samtidig
med stortings- og sametingsvalg i september 2005. Fremskrittspartiet
fikk dessverre ikke flertall for forslaget. En enkeltperson som
satte i gang en underskriftskampanje mot finnmarksloven, fikk i
løpet av kort tid langt over 10 000 underskrifter. Folk flest i
Finnmark ble aldri spurt, og det var allerede fra starten klart
at finnmarksloven og Finnmarkseiendommen ville føre til forskjellsbehandling på
bakgrunn av minoritetstilhørighet.
Fremskrittspartiet fremmet i Dokument nr. 8:65 (2002–2003) forslag
om krav om lokale folkeavstemninger ved bygging av bompengefinansierte
veiprosjekter. Begrunnelsen for dette var at stortingsflertallet
allerede den gang begrunnet prosjektene ut ifra såkalte «lokale
initiativ», og Fremskrittspartiet mente derfor at det ville være
riktig å se nærmere på om slike initiativ hadde folkeflertallet
bak seg. Flertallet gikk imot forslaget ved å vise til at velgerne
i lokalvalgene kan gi uttrykk for misforhold mellom lokale innbyggeres
ønsker og kommunale og fylkeskommunale planer og vedtak. Denne begrunnelsen kan
ikke brukes på nasjonalt nivå, da enkelte fylker er betydelig overrepresentert
på Stortinget i forhold til folketallet.
Da Oslo bystyre behandlet Oslopakke III 25. oktober 2006, fremmet
Fremskrittspartiet forslag om folkeavstemning om saken, og derved
også den omfattende bompengeinnkrevingen. Forslaget fikk dessverre
bare Fremskrittspartiets egne stemmer i bystyret. På Stortinget
har Fremskrittspartiet gått inn for statlig fullfinansiering av
Oslopakke III i blant annet Innst. 96 S (2009–2010). Regjeringen
respekterer heller ikke lokalpolitikeres enighet og endrer forutsetningene
for den lokale enigheten, slik Regjeringen har gjort i Oslopakke
III ved å inkludere prosjektet Ulven–Sinsen i Oslopakken.
Staten tar årlig inn ca. 60 mrd. kroner i bil og bilrelaterte
skatter og avgifter, samtidig som bilistene kun får i overkant av
20 mrd. kroner tilbake til drift av veiene, vedlikehold og investeringer
i veinettet. Da burde staten være villig til å dekke langt mer av veiinvesteringene,
slik Fremskrittspartiet gikk inn for i forslaget til Nasjonal transportplan
i Innst. S. nr. 300 (2008–2009) med blant annet 2 300 km ny statlig fullfinansiert
motorvei mellom de største byene i landet. Forslagsstillerne mener
det er mer aktuelt enn noen gang å kreve folkeavstemning i bompengesaker,
siden Nasjonal transportplan 2010–2019 inneholder 63 veiprosjekter
der det er forbehold om bompengefinansiering. Totalt ble det lagt
opp til 60 mrd. kroner i bompengefinansiering i tiårsperioden, og dette
inkluderer verken renter eller innkrevingskostnader på anslagsvis
15 mrd. kroner. Dette er en utpressing overfor lokalpolitikere over
hele landet, som etter hvert har blitt så frustrerte av å vente
på statlige veiinvesteringer at de sier ja til bompengefinansiering.
E6 gjennom Narvik sentrum er et eksempel på et prosjekt der det
forutsettes 100 pst. bompengefinansiering.
Datalagringsdirektivet er en sak der det er stort engasjement
i befolkningen, og som vil egne seg godt til å legge ut til folkeavstemning.
Forslagsstillerne vil for øvrig vise til Representantforslag 5 S
(2009–2010) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Per Sandberg,
Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen og Arne Sortevik om eventuell
implementering av direktiv 2006/24/EF ("datalagringsdirektivet")
i norsk lov.
Forslagsstillerne ønsker at norske velgere i større grad skal
få påvirke norsk politikk direkte gjennom folkeavstemninger, både
for å skape økt politisk engasjement, og for at styringen av landet
i større grad skjer i tråd med opinionen. Regjeringen bestående
av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet tar
ofte til orde for rådslagning mellom politikere, folk flest og fagfolk.
I statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale ble det blant annet
uttalt følgende:
«Det er hverandres arbeid og hverandres kunnskap vi skal
leve av i framtiden. Derfor vil regjeringen invitere til en bred
samfunnsdebatt om disse spørsmålene. (…)
I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere
folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. (…)
Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta
i debatten.»
Forslagsstillerne er positive til at statsminister Jens Stoltenberg
brukte nyttårstalen til å snakke om rådslagning og involvering,
og vil bli meget skuffet dersom Regjeringen ikke følger opp statsministerens løfter
om å invitere til en bred samfunnsdebatt, økt involvering og derved
styrket demokrati. Forslagsstillerne mener at den eneste måten å
gjennomføre dette på i praksis, er å lovfeste bindende folkeavstemninger
som en del av Norges demokratiske system.
Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det stilles
krav om at det gjennomføres lokale folkeavstemninger når det skal
opprettes bompengefinansierte veiprosjekter.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon med forslag
til lovhjemler for lovfesting av en utvidet ordning med bruk av
bindende folkeavstemninger lokalt og nasjonalt.
10. februar 2010