Til Stortinget
Norge har et velferdssamfunn man kan være stolte av, og internasjonalt
er det norske helsesystemet rangert blant verdens beste. Men dagens
og framtidens helse- og omsorgstilbud har en rekke utfordringer.
En enorm kostnadsvekst i spesialisthelsetjenesten, kombinert med
en stadig eldre befolkning, er ikke bærekraftig på sikt. Utfordringene
i dag er særlig store med hensyn til den største pasientgruppen som
er mennesker med én eller flere kroniske sykdommer eller tilstander.
Forslagsstillerne viser til prognoser fra Helsedirektoratet som
forteller at denne gruppen vil øke og ytterligere stille krav til
helsesystemet når det gjelder kvantitet og kvalitet. Den demografiske
utviklingen med flere eldre og færre i yrkesaktiv alder vil forsterke
denne utfordringen. Forslagsstillerne mener løsningene på disse
utfordringene i stor grad handler om prioritering, organisering
og en annen balanse mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten
enn i dag. Forslagsstillerne vil understreke at det i framtiden
blir viktig å sikre gode tjenester på det laveste effektive omsorgsnivået.
Forslagsstillerne er positive til at regjeringen gjennom St.meld.
nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen adresserer noen av de største
utfordringene man står overfor innen helse- og omsorgssektoren. Norge
bruker mer penger på helse enn de fleste andre land, men stadig
mer av bevilgningene brukes på kostnadskrevende behandling i sykehus,
mens de mange som mest av alt trenger daglig pleie og omsorg, ikke
i tilstrekkelig grad får den hjelpen de trenger. Forslagsstillerne
er tilfreds med at regjeringen ser denne utfordringen og at man
har som ambisjon å føre en helse- og omsorgspolitikk som både er
samfunnsøkonomisk bærekraftig og som endrer ressursbruken i den
retning forslagsstillerne foreslår. Særlig positivt er det at regjeringen
ønsker at kommunene i helse- og omsorgspolitikken skal få en ny
rolle. Det er imidlertid vanskelig for forslagsstillerne å se at samhandlingsreformen
i tilstrekkelig grad gir de nødvendige svarene på de utfordringene
samfunnet står overfor.
Forslagsstillerne merker seg at kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
er ett av regjeringens hovedgrep for å understøtte en dreining av helse-
og omsorgstjenester til kommunene. Forslagsstillerne er ikke enige
i at en kommunal medfinansiering er et hensiktsmessig virkemiddel
for å dempe vekst i spesialisthelsetjenesten. Særlig for de minste kommunene
vil det ta svært lang tid før man ser eventuelle økonomiske innsparinger
av investeringer og tilrettelegging av en ny forebyggingspolitikk
på helseområdet. Et kommunalt medfinansieringsansvar er svært problematisk
uten at man samtidig etablerer større kommuner som er i stand til
å ha tilstrekkelig kompetente fagmiljøer som kan planlegge og dimensjonere
behovet for helse- og omsorgstjenester.
Forslagsstillerne vil i denne forbindelse understreke at kommunene
bare i begrenset grad kan påvirke om en pasient innlegges på sykehus
eller ikke, og at kommunene reelt bare vil råde over 5 prosent av sykehuskostnadene,
ikke 20 prosent som samhandlingsreformen legger opp til.
Forslagsstillerne frykter også at det kommunale medfinansieringsansvaret
vil føre til mer byråkrati utenfor politisk kontroll. Samhandlingsreformen
legger, etter forslagsstillernes syn, til rette for tautrekkinger
om fordeling av kostnader mellom små og store kommuner. Helse- og
sosialsektoren har allerede et stort skjemavelde som er ekstremt
tidkrevende, og forslagsstillerne frykter at dette vil ramme pasienter og
brukere hvis køene blir enda lengre.
Forslagsstillerne er enige i at flere velferdsoppgaver i framtiden
må løses nærmere borgerne dersom velferdssamfunnet skal tilby bedre
tjenester uten en storstilt privatisering eller dramatiske skatteøkninger.
I rapporten: «Skapes helse, skapes velferd – helsesystemets rolle
i det norske samfunnet», utgitt av Helsedirektoratet i mai 2008,
kommer det fram at antall legeårsverk har økt med 42 prosent i primærhelsetjenesten
og med 93 prosent i spesialisthelsetjenesten siden 1990. Primærlegeandelen
er i samme periode redusert fra 35 prosent til 28 prosent. Disse
tallene viser at det er et behov for å styrke og målrette innsatsen
i primærhelsetjenesten. Forslagsstillerne mener dette kun kan oppnås
ved at flere helse- og omsorgsoppgaver flyttes fra stat til kommune,
og vil understreke at en slik overføring av oppgaver krever kommuner
som er robuste nok til å ta dette ansvaret. Da må noe gjøres med
dagens kommunestruktur. Samhandlingsreformen mangler dette viktige
momentet. Skal flere velferdsoppgaver løses i kommunene, slik forslagsstillerne
ønsker, kreves sterkere fagmiljøer, flytting av ressurser fra stat
til kommune, og større kommuner.
Forslagsstillerne vil ha en kommunereform der flere offentlige
oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene. En slik reform
krever, etter forslagsstillernes mening, en ny kommunestruktur.
Det nye kommunekartet i Norge vil, etter en slik reformprosess,
ha kommuner med større ansvar enn dagens, spesielt innen velferdstjenester
og helsevesen. Da kan det gis behandling, pleie og omsorg i menneskers nærmiljø,
slik at brukerne får et bedre tilbud og økt verdighet. Nærhet til
brukerne gir også større mulighet til å aktivisere det frivillige
hjelpeapparatet gjennom samarbeid med det offentlige.
Forslagsstillerne vil gjennomføre en ny kommunereform ved at
Stortinget fastsetter et måltall for hvor mange kommuner reformen
skal resultere i, men hvor kommunene i størst mulig grad selv får
bestemme de nye kommunegrensene. Staten må forplikte seg til å overføre
offentlige oppgaver til det nye kommunenivået, slik at andelen øker
fra dagens 40 prosent til 50 prosent eller mer. Det bør legges vekt
på å redusere antall kommuner i naturlige sammenhengende bo- og
arbeidsmarkedsregioner. Av hensyn til Norges spesielle geografi
kan det ikke settes en absolutt minimumsgrense for antall innbyggere
i kommunene. Det må lages spesielle ordninger for øykommuner og
andre kommuner der geografi gjør kommunesammenslåing mindre aktuelt.
Det må lages en egen lov for gjennomføring av reformen som forplikter
staten til desentralisering av konkrete oppgaver. I loven må det
presiseres at prosessen skal baseres på frivillighet ved at kommunene i
utgangspunktet selv velger hvem de vil slå seg sammen med, men at
staten i siste instans har en mulighet til å kunne gripe inn for
å sikre at måltallet nås slik at ikke desentraliseringen av oppgaver
forhindres.
Subsidiært vil forslagsstillerne foreslå en gjennomgang av finansieringen
av regjeringens modell med medfinansiering i kommunene, slik at
den tilsiktede flytting av tjenester innenfor dagens kommunestruktur
gjennomføres på en forsvarlig måte.
En kartlegging i 2005 utført av Sosial- og helsedirektoratet,
og gjengitt i rapporten: «Normering av legetjenester i sykehjem»,
viste at det kun er 22 av totalt 755 sykehjem som har lege i tilnærmet
full stilling. I St.meld. nr. 25 (2005–2006) Omsorgsmeldingen er
det uttrykt behov for å øke innsatsen av legeårsverk med minst 50
prosent frem til 2010. På de fleste sykehjem i Norge er det ikke
et faglig nivå og volum på legetjenesten som tilsier at tjenesten
kan gi tellende utdanning for leger i spesialisering i indremedisin/geriatri.
Eldreforliket definerer for eksempel utdanning av minst 10 geriatere
årlig i planperioden. Det er derfor et stort behov for å sette inn
andre tiltak for å gjøre noe med kvalitet og dekning på legetjenestene
på sykehjem.
Forslagsstillerne mener det bør etableres en ordning som sørger
for at fastlegehjemler kan flyttes der hvor det i dag er dårlig
dekning. Kommuner med dårlig fastlegedekning bruker mest penger
på sykehustjenester. Forslagsstillerne mener videre at fastlegene må
kunne skrive pasienten inn på sykehjem, en mulighet som ikke er
til stede i dag.
Eldre pasienter som ikke får sykehjemsplass, blir i dag liggende
lenge på sykehus. En satsing på forsterkede sykehjem, som kan ta
blodprøver og røntgenbilder, sparer pasienter for belastningen det
innebærer å bli sendt mellom sykehus og sykehjem. Forsterkede sykehjem
vil også kunne dempe presset på sykehusene. Forsøk i Trondheim viser
at oppgraderte sykehjem er bedre til å ta seg av såkalt multisyke
eldre enn de høyspesialiserte sykehusavdelingene.
Forslagsstillerne mener det i dag er et behov for flere ambulerende
team i spesialisthelsetjenestene. Akershus universitetssykehus har
for eksempel en egen mobil røntgenbil som kan reise ut til sykehjem ved
behov. Forslagsstillerne mener videre at det bør etableres vaktordninger
på sykehus som sykepleiere og annet helsepersonell kan kontakte
via telefon for å få medisinskfaglige råd. Videre bør tilskuddsordningene
til ambulerende team forbedres. Forslagsstillerne har tro på at
slike tiltak vil kunne ha innsparende effekter, samtidig som pasientene
sikres god behandling i sine nærområder.
Framtidens velferdssamfunn har et sterkt behov for helsearbeidere.
Behovene er størst for helsearbeidere i primærhelsetjenesten. Helse-
og omsorgssektoren utgjør i dag om lag 41 prosent av kommunal sektor.
Når antallet pleietrengende eldre øker, vil det bli et stort behov
for kvalifisert arbeidskraft. En av utfordringene blir å få flere
helsearbeidere til å arbeide i primærhelsetjenesten. I rapporten:
«Skapes helse, skapes velferd – helsesystemets rolle i det norske samfunnet»,
utgitt av Helsedirektoratet i mai 2008, kommer det fram at antall
legeårsverk har økt med 42 prosent i primærhelsetjenesten siden
1990. Det har i de siste årene, med andre ord, vært en økning i
antall årsverk i primærhelsetjenesten, men forslagsstillerne viser
til at denne økningen i liten grad har kommet eldre mennesker til
gode.
Fra 2015 vil antallet eldre med pleiebehov øke, og innen 2035
vil det være betydelig flere eldre over 80 år enn i dag. Forslagsstillerne
mener dette er utfordringer som må løses gjennom tiltak for å øke
kompetanse, rekruttering og nyskaping innen primærhelsetjenesten.
Forslagsstillerne viser til at de tunge løftene ikke lenger er
i industrisektoren, men i omsorgsyrkene. Kvinneandelen innen helse-
og omsorgsyrkene er mellom 80 og 90 prosent. Forslagsstillerne mener
det er nødvendig å prioritere tiltak som gjør arbeidsfeltet attraktivt
og som bygger kompetanse for de ansatte. Dette vil kunne bidra til
at de kvinnedominerte yrkene øker sin status, kompetanse og lønn,
og dette vil gjøre helse- og omsorgstjenesten mer attraktiv for begge
kjønn. Forslagsstillerne ønsker å øke kompetanse for personell som
arbeider i pleie- og omsorgsyrker. På sikt vil også dette øke lønn
og status.
Et urovekkende lavt antall av sykepleierne svarer i dag at de
ønsker å arbeide på sykehjem. Forslagsstillerne mener dette er et
varsko om at det må innføres nye incentiver for å øke rekrutteringen
av arbeidskraft til sykehjem. Forslagsstillerne mener et fornuftig
tiltak i denne forbindelse vil være å innføre en ordning med ettergivelse
av studiegjeld for sykepleiere og hjelpepleiere som vil arbeide
i primærhelsetjenesten. Dette vil gjøre det mer attraktivt å ta
utdannelse innenfor helse- og omsorgsyrker.
Ettergivelse av studiegjeld vil videre være en drivkraft for
at flere kan skaffe seg bedre kompetanse og videreutdannelse. For
å sikre at arbeidskraften øker i primærhelsetjenestene kan det innføres
ordninger med bindingstid, for eksempel slik at den enkelte får
ettergitt lån etter hvor mange år man vil binde seg til en gitt
stilling eller arbeidssted.
Forslagsstillerne viser til at det er foretatt en rekke forsøk
med ulike typer turnus forskjellige steder i landet. Et forsøk i
Bergen kommune med gjennomføring av såkalt «Nordsjøturnus» – det
vil si at personalet arbeider noe lengre perioder med tilsvarende
friperioder i etterkant – er gjennomført med gode resultater for
både ansatte og brukere.
Resultatene av forsøket viste blant annet redusert skadeomfang,
lavt sykefravær, lav turnover, og høye søkertall. For brukernes
del har det blant annet ført til mindre medisinbruk og færre tvangssituasjoner. Kommunen
driver rett og slett tjenestene bedre og mer effektivt. Forslagsstillerne
ser at dette ikke vil egne seg for alle omsorgsvirksomheter, men
mener at forsøkene har hatt såpass god effekt at det bør etableres
incentiver for å få i gang flere slike ordninger.
Helse- og omsorgssektoren står for om lag 19 prosent av offentlige
utgifter. Likevel står ikke nyskaping, nye løsninger og tekniske
hjelpemidler særlig høyt på dagsordenen. Dette vil forslagsstillerne
gjøre noe med. I Danmark har man avsatt 3 mrd. danske kroner til
arbeidskraftsbesparende teknologi i perioden 2009–2015. Omsorgsteknologi
finnes i norsk helse- og omsorgssektor, men incentivene for å ta slik
teknologi i bruk er for dårlige.
Mange som mottar omsorgtjenester i hjemmet, har et stort og udekket
sosialt behov. Ikke alle har pårørende. Hjemmehjelpen har i dag
sjelden tid til å sitte ned og være sosial med beboeren, siden mange praktiske
oppgaver skal ordnes. Allerede i dag finnes det løsninger som kan
sikre at mer av disse oppgavene utføres teknologisk. Forslagsstillerne
mener derfor det må satses mer på ny teknologi på sykehjem og i
hjemmesykepleien. Det utføres i dag en rekke renholdsoppgaver av
helsepersonell hvor det i stedet kunne vært brukt ny teknologi.
Det er for eksempel lite hensiktsmessig at hjelpepleiere bruker
tid på renhold som maskiner kan utføre bedre. Forslagsstillerne
vil understreke at arbeidskraftbesparende teknologi ikke handler
om å erstatte menneskelig omsorg, men om å erstatte andre oppgaver
som utføres. Omsorg skal utføres av godt kvalifisert helsepersonell, men
forslagsstillerne vil understreke at teknikk kan avlaste mer enn
i dag. Forslagsstillerne vil derfor satse mer på nyskaping og nye
løsninger i omsorgssektoren. Dette vil gi bedre tid til å gi reell
omsorg.
En styrket rehabilitering er, etter forslagsstillernes syn, helt
avgjørende i møtet med framtidens samfunnsutfordringer knyttet til
en befolkning med økende antall pleietrengende eldre, mangel på
arbeidskraft og det faktum at stadig flere overlever alvorlige skader
og sykdommer. Svært mange faller ut av arbeidslivet på grunn av
funksjonskonsekvenser av sykdom og manglende mestring av disse.
Kunnskap om funksjonskonsekvenser, tilretteleggingsbehov og -muligheter
er svært viktig i arbeidet for å redusere sykefravær og uføretrygd,
og må inn i alle ledd i helse- og omsorgssektoren. Økt satsing på
rehabilitering og forebyggende arbeid er også viktig for å fordele
ressursene bedre innenfor helsevesenet og sørge for at kronikere,
rusmiddelmisbrukere og mennesker med funksjonsnedsettelse får en
bedre hverdag.
Særlig kronikere vil tjene på en styrket rehabiliteringsinnsats.
Flere har pekt på at effekten av spesialisert rehabilitering blir
borte eller redusert fordi kommunens tilbud i etterkant er for dårlig.
Bedre opptrening og økt kapasitet hos fysioterapeuter kan hjelpe mange
som i dag ikke får koordinerte helsetjenester. Det er mye som taler
for at ansvaret for opptreningsdelen av rehabiliteringen kan flyttes
ned til kommunene, forutsatt at kommunene er robuste nok til å håndtere
oppgaven.
Etter forslagsstillernes syn må rehabilitering være et særskilt
satsingsområde i helse- og omsorgssektoren i årene som kommer. En
slik satsing krever oppfølging og en styrking av Nasjonal plan for
habilitering og rehabilitering. Forslagsstillerne vil understreke
at rehabilitering, særlig opptrening, i større grad må skje i kommunene.
Forslagsstillerne er bekymret over den svært varierende kvaliteten
man i dag finner med hensyn til rehabilitering i kommunene. Hvis
rehabiliteringen i primærhelsetjenesten skal bli bedre, må kommunene
få både ansvar og tilstrekkelige midler, jf. forslaget om mer robuste
kommuner.
Forslagsstillerne vil i denne forbindelse peke på behovet for
flere nasjonale kompetansesentra knyttet til ulike typer rehabilitering.
En av hensiktene bak slike kompetansesentra er å øke kunnskapsoverføring
til kommunene. Det er også behov for mer forskning på hvilke typer
rehabilitering som er effektive.
I mange kommuner vil det være et behov for å ha ansatte som kun
innehar rene koordineringsfunksjoner med hensyn til rehabilitering.
Mange har imidlertid pekt på at kompetansen blant de som utøver
rehabiliteringen, er for dårlig. Disse må inneha kunnskap om funksjonsvurderinger,
kjennskap til utvikling/prognose for den aktuelle sykdom/funksjonshemning,
kjennskap til tekniske og praktiske løsninger, erfaring fra arbeid
med andre i lignende situasjon, kjennskap til rettigheter, kjennskap
til andre instanser som har aktuell kompetanse og evne til samhandling med
brukeren slik at habilitering eller rehabiliteringsprosessen blir
hensiktsmessig.
Rehabilitering kan være særlig utfordrende der flere aktører
og instanser må samordnes. Svært mye av rehabiliteringstilbudene
er bygget opp av private ideelle organisasjoner. Disse har en viktig
plass i systemet i dag. Forslagsstillerne vil understreke at ledig kapasitet
hos ideelle organisasjoner bør utnyttes mer. Det avgjørende er ikke
hvem som leverer tjenesten, men at kvaliteten på tilbudene er gode.
Ikke-kommersielle aktører har ofte tilknyttet seg mange frivillige
som gjør en innsats utover det kommersielle aktører kan gjøre. Dette
er en av grunnene til at bruk av private ideelle aktører potensielt
kan gi flere synergieffekter enn kommersielle aktører.
Det klareste virkemiddelet knyttet til styrket rehabilitering
innebærer politiske prioriteringer. Forslagsstillerne stiller seg
undrende til at rehabilitering har fått liten plass i St.meld. nr.
47 (2008–2009), særlig med tanke på at målet skal være bedre flyt
mellom de ulike nivåene i helsesektoren.
Forslagsstillerne viser til at det i dag ikke finnes et system
som premierer fastleger som ønsker å behandle pasienter i primærhelsetjenesten.
Forslagsstillerne mener det må utvikles incentivordninger for å sende
et signal om at veksten i spesialisthelsetjenesten må dempes. Forslagsstillerne
er bekymret over at fastlegesatsene omhandlende det å bistå i forbindelse med
livsstilsendringer, kosthold, fysisk aktivitet og røykeslutt, tidligere
har blitt redusert. Tilsvarende gjelder også satsen som omhandler
det å snakke med pårørende til alvorlig syke mennesker og satsen
for samtaleterapi med personer med psykiske lidelser. Dette mener
forslagsstillerne er å gå motsatt vei hvis målet skal være å dempe
bruken av sykehustjenester. Forslagsstillerne mener det er mulig
å dempe noe av utviklingen av mer alvorlig sykdommer dersom flere med
lettere psykiske lidelser behandles av fastleger.
Forslagsstillerne viser til at det i dag brukes svært mye tid
på tidskoder, dobbeltrapportering og skjemavelde i helse- og omsorgssektoren.
Noe er nødvendig, men forslagsstillerne mener det er potensial for
å forenkle rutinene og byråkratiet i helse- og omsorgssektoren.
Kryssende og uoversiktlig rapportering til stat og kommune binder
opp mye tid som i stedet kunne vært brukt til pasientbehandling.
Forslagsstillerne mener redusering av skjemaveldet vil føre til økt
kvalitet på tjenestene som tilbys.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en ny kommunereform ved
at Stortinget fastsetter et måltall for hvor mange kommuner reformen
skal resultere i, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene.
Staten må forplikte seg til å overføre offentlige oppgaver til det
nye kommunenivået, slik at andelen øker fra dagens 40 prosent til
50 prosent eller mer.
II
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en undersøkelse av turnusordninger
på sykehjem og fremme forslag til tiltak som kan gi mer fleksible
ordninger.
III
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av rapportering
til offentlige myndigheter først og fremst i primærhelsetjenesten,
for å redusere antall skjemaer. Dette arbeidet må sees i sammenheng
med rapportering til andre deler av helse- og omsorgssektoren med
tanke på å redusere dobbeltrapportering.
IV
Stortinget ber regjeringen legge til rette for å innføre en ordning
med ettergivelse av studiegjeld for sykepleiere og hjelpepleiere
som vil arbeide i primærhelsetjenesten.
V
Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for forskning på
arbeidskraftsbesparende teknologi.
VI
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til et revidert takstsystem
for fastlegeordningen som belønner tidsbruk for behandling og oppfølging
på laveste nivå (primærhelsetjenesten).
VII
Stortinget ber regjeringen foreta en utredning av kommunalt opptreningsansvar
for rehabilitering.
11. februar 2010