Til Stortinget
«Prøveordning med lokalt vedtatte snøscooterløyper etter plan-
og bygningsloven viste at alle seks delmål for bedre motorferdsel
ble helt eller delvis innfridd i forsøkskommunene.» – Norsk institutt
for naturforskning (NINA), på oppdrag fra Miljøverndepartementet
(MD).
Fri ferdsel i utmark er en gammel lovfestet rett i Norge. En
slik ferdselsrett gjelder imidlertid ikke for motorferdsel. Lov
10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag ga en
større grad av kommunal bestemmelse over kjøring i utmark, men dette
ble igjen begrenset i 1988 da Stortinget innførte en felles nasjonal
forskrift som avløste de kommunale forskriftene for motorkjøretøyer.
Denne endringen overlot i realiteten forvaltningen av motorisert
ferdsel i utmark til embetsverket hos fylkesmannens miljøvernavdeling.
Formålet med sistnevnte endring var å gi færre dispensasjoner til
nyttekjøring, som også begrenser behovet/ønsket for å eie egen snøscooter. Dermed
medførte dette at man naturlig nok fikk en mer konsekvent, men samtidig
også en langt mer «firkantet» håndhevelse av lovverket. Lokale variasjoner
og tilpasninger får i liten grad spille inn i utøvelsen av motorisert
ferdsel. Endringen har medført at verdiskaping og rekreasjon rundt
motorisert ferdsel ikke blir ivaretatt og fremstår som ensidig tuftet på
naturverninteressenes fokus på ro og stillhet. Dette har bidratt
til å skape en betydelig konflikt mellom ulike interesser. Umyndiggjøringen
av lokale myndigheter, kombinert med kompromissløs håndhevelse av
regelverket fra fylkesmannens miljøvernavdeling, bidrar til å bryte
ned respekten for loven.
Forslagsstillerne vil understreke at man erkjenner behovet for
lovregulering av motorferdsel i utmark og vassdrag, og at det ikke
er i noens interesse å ha en «lovløs» situasjon rundt motorisert
ferdsel i utmark. En stadig økende utbredelse av terrenggående motorkjøretøyer
i privat eie fordrer et lovverk som avgrenser og begrenser bruken
av disse i sårbare områder. Spesielt gjelder dette bruk av barmarkskjøretøyer
generelt og firehjulinger spesielt. Disse kjøretøyene kan etterlate
sår i naturen som det ofte tar mange år å lege. Forslagsstillerne
mener slike barmarkskjøretøyer også i fremtiden bare bør kunne benyttes
når det er tvingende nødvendig og der naturens evne til restituering
er størst.
Beltedrevne kjøretøyer som snøscooter og beltevogn skader imidlertid
ikke faunaen så lenge de blir brukt på snødekket mark. Likevel er
det også sterke restriksjoner på disse kjøretøyene, og man opplever ofte
et betydelig konfliktnivå mellom lokalbefolkningens interesser på
den ene siden og den statlige forvaltningen på den andre siden.
Den følelsesmessige intensiteten i disse konfliktene stiller store
krav til saksbehandlingen hos avgjørende myndigheter. Mange reagerer
på det de opplever som kompromissløs håndhevelse av regelverket
fra fylkesmannens miljøvernavdeling, hvor man i liten grad kan praktisere
noe lokalt skjønn i det hele tatt.
Landet vårt har store avstander, spredt bosetting og et næringsgrunnlag
sterkt knyttet til primærnæringene, turisme, jakt og fiske. Dette
tilsier at man burde ha en langt mer fleksibel holdning til snøscooterbruk i
mange deler av landet.
I en anerkjennelse av de mange lokale variasjonene inviterte
Miljøverndepartementet i 2000 åtte kommuner (Sirdal, Vinje, Stor-Elvdal,
Lom, Røros, Hattfjelldal, Fauske og Kautokeino) til å være med på
et 3-årig forsøk for å prøve ut kommunal forvaltning av motorferdselsloven.
I ettertid ble forsøksperioden utvidet med to år. Forsøksordningen
er grundig evaluert i de tre rapportene 90, 91 og 99 fra Norsk
institutt for naturforskning (NINA) 2005. I tillegg har Hattfjelldal
kommune laget en egen evalueringsrapport «Forsøk med ny forvaltningsordning
for motorferdsel i utmark».
Rapportene fra NINA kan vise til en rekke positive effekter av
prøveprosjekter. I mange av kommunene har det blitt mindre ulovlig
kjøring, mer taxi- og turistkjøring, mindre kjøring i de mest sårbare
områdene, bedre kommunal planlegging og sterkere indrejustis i scootermiljøene.
De kommunene som har vært med i prosjektet, har hatt anledning til
å etablere både turistløyper og rekreasjonsløyper, som har latt både
tilreisende og lokalbefolkningen komme seg ut i marka. Ikke alle
deltakerkommunene har etablert slike løyper, for eksempel har Sirdal
ikke etablert slik rekreasjonsløype. Fauske kommune er en av kommunene
som har etablert løype, den ligger i Sulitjelma. Ordningen med rekreasjonsløyper
har gjort at eldre og funksjonshemmede har kunnet komme seg ut i
naturen også på vinterstid. Likeens har det ført til at reiselivsbedriftene
i kommunene har kunnet tilby sine gjester naturopplevelser på snøscooter,
slik alle svenske og finske reiselivsbedrifter har mulighet til.
Stor-Elvdal kommune har etablert en rekreasjonsløype, men den er
bare for medlemmer av den lokale scooterklubben. Disse tre tilnærmingene
til rekreasjonsløyper viser at det er gjort lokale tilpasninger
til beste for det lokale miljøet, fritidstilbudet og næringslivet. Alle
kommunene har det til felles at det bare er marginale deler av kommunene
som har blitt regulert med mulighet for snøscootertrafikk i medhold
av regelverket for prøveprosjektet og det lokale planverket.
Evalueringen fra Hattfjelldal kommune peker på at det er primært
voksne mennesker (snittalder på 42 år) som har benyttet seg av dette
tilbudet. Ungdommene som er interesserte i motoriserte hobbyer,
kjører i stor grad på bane i rekreasjonsøyemed. Videre at forsøket
har vært «et av de mest positive initiativ som har skjedd de senere
år for innbyggernes trivsel». I evalueringsrapporten fra Hattfjelldal
kommune vises det til at Den norske kirke i Hattfjelldal støtter
prosjektet. I et brev i rapporten kommer det frem at:
«For Hattfjelldal menighet har det vært en stor glede de to
siste årene å kunne samarbeide med Hattfjelldal snøscooterklubb
om 'Scootergudstjeneste' i påsken og at 'regulert bruk av snøscooter
ser vi i kirken på som et positivt tiltak, og det kan bli enda et hjelpemiddel
til å føre folk nærmere hverandre'.»
Evalueringen fra Hattfjelldal kommune konkluderer med at:
«Resultatene av evalueringen av forsøket viser at Hattfjelldal
kommune har klart å oppfylle intensjonene gjennom lokal forvaltning
av motorferdselsloven. Med å begrense omfanget av motorisert ferdsel…
En forventer derfor at erfaringene fra forsøket legges vekt på og
resulterer i en ny motorferdsellov som bygger på lokal forvaltning
og har ramme som åpner for kjøring i faste løyper også til rekreasjon
og friluftsliv.»
I kommunestyret i Hattfjelldal er 10 av 17 arbeiderpartirepresentanter.
I Vinje kommune peker ordfører Arne Vinje (Sosialistisk Venstreparti)
på at:
«Skuterklubbane har også gjort eit godt haldningsskapande arbeid
blant medlemmene sine»
og at
«Prøveordninga med rekreasjonsløyper har utan tvil ført til
mindre ulovleg kjøring»
og at
«Dersom dagens ordning skulle falle vekk og ein er tilbake
til gamle ordningar for 700 lovleg innkjøpte skuterar som stort
sett vil vera ulovleg å bruke, er ein straks tilbake til tilstandar
som skapar konfliktar og liten respekt for lovar og regelverk.»
(Varden 27. januar 2006).
Norge, som er et langstrakt land med store områder som ikke er
befolket, har gode forutsetninger for å utvikle turisme i tilknytning
til snøscooterløyper uten at det kommer i konflikt med annen turisme
eller friluftsliv. For mange næringssvake områder i Distrikts-Norge
vil en åpning for en slik form for vinterturisme kunne gi positive
resultater for både næringsliv og befolkning, noe også prøveprosjektet
har vist.
Dagens generelle ordning hvor myndighet er tillagt fylkesmannens
miljøvernavdeling, er ikke egnet til å tilgodese lokale forhold
og krav til tilpasning og variasjoner. Dersom man gjennom lovverket
legger seg på en linje som bryter sterkt med tyngdepunktet i folks
rettsoppfatning, vil man bryte ned respekten og forståelsen for
og nødvendigheten av lovverket. Resultatet kan meget vel bli det
motsatte av lovmakers intensjon; – en ukontrollert og lovstridig
bruk av motorkjøretøyer i utmark. Dette vil kunne skje uten at lovmaker
og kontrollmyndigheter har noen mulighet til å gjenvinne kontrollen
over situasjonen. I den omtalte forsøksordningen har fylkesmannens
miljøvernavdeling en større grad av fleksibilitet for å gi tillatelse
til å kjøre snøscooter, men samtidig opprettholdes en betydelig
påvirkningskraft på hvor det skal kunne kjøres snøscooter. Fylkesmannen
vil gjennom sin innsigelsesrett til kommunalt planarbeid kunne påvirke
hvilke områder som åpnes for motorisert ferdsel i utmark. Men fylkesmannen
vil ikke lenger få noen direkte innflytelse på hvem som skal få
kjøre i de områder som er åpnet i det kommunale planverket for motorferdsel.
I en spørreundersøkelse gjennomført av TNS Gallup i august 2007
i de syv mest scooterrike fylkene i landet, sier folket:
80 pst. sier det må være lov å bruke
scooter til og fra egen hytte
75 pst. sier kommunene må kunne merke opp egne scooterløyper
68 pst. sier snøscooterkjøring på skogsbilveier bør være
lov
65 pst. sier snøscooterkjøring på islagte vann bør være
lov
62 pst. sier at kommunene skal overta reguleringen av snøscootertrafikken
Ved en rekke anledninger har det vært fremmet representantforslag
i Stortinget, som ber regjeringen om en sak knyttet til endring/liberalisering
av lovverket for motorferdsel i utmark. I forbindelse med Stortingets
behandling av Representantforslag nr. 63 (2008–2009) skriver miljø-
og utviklingsminister Erik Solheim følgende i et brev:
«Regjeringen arbeider med et forslag til en ny motorferdsellov
i utmark og vassdrag, men det vil ikke bli lagt fram en proposisjon
for Stortinget i inneværende sesjon. Regjeringen tar sikte på å
fremme en lovproposisjon i løpet av inneværende år. Jeg ser derfor
ikke grunn til å følge opp representantlovforslag nr. 63.»
Intet lovforslag ble presentert Stortinget forrige år slik statsråd
Erik Solheim lovet. I svar på nytt spørsmål (spørsmål nr. 15:441
(2009–2010)), om når en slik sak kunne forventes, svarer statsråden:
«I den politiske plattformen for flertallsregjeringen heter
det at regjeringen vil fullføre gjennomgangen av lov om motorferdsel
i utmark. Jeg kan ikke ennå fastsette et tidspunkt for når denne
gjennomgangen er fullført og derfor heller ikke når saken eventuelt
kan legges fram for Stortinget.»
Forslagsstillerne mener dette er å løpe fra tidligere løfter.
I tillegg kan man lese følgende på Saltenposten.no, 27. februar
2010:
«Tidligere stortingsrepresentant Torny Pedersen (Ap) tviler
på at miljøvernminister Erik Solheim kommer med noen ny lov om motorferdsel
i utmark. […] SV står nemlig for en innskjerping av loven, mens
nesten alle de andre partiene i Stortinget vil ha en oppmykning.»
Denne analysen fra en tidligere stortingsrepresentant med kjennskap
fra regjeringens indre organer gir grunnlag for bekymring om det
i det hele tatt kommer en sak fra regjeringen. Derfor bør Stortinget
vise ansvar og sikre fremdrift i saken.
Forslaget som her fremmes, er tilpasset det flertall som eksisterer
i Stortinget og er tilpasset erfaringene fra «Forsøk med ny forvaltningsordning
for motorferdsel i utmark», som viser at det er en overvekt av positive
erfaringer ved å overlate forvaltningen av lov om motorferdsel i
utmark til lokale myndigheter. Forslagsstillerne har tatt klare
hensyn til utsagn fra flere medlemmer av regjeringsspartiene. For
eksempel sa daværende stortingsrepresentant Torny Pedersen (AP)
til Namdalsavisa 25. mai 2008 at:
«Også flertallet i Stortinget er utålmodige etter å få til
mer lokal forvaltning, med mulighet til å tilpasse motorferdsel
til de forskjellige forhold som råder i vårt langstrakte land.»
I debatten 24. mai 2008 uttalte Pedersen at:
«At denne saken har tatt altfor lang tid, hersker det ingen
tvil om, og utålmodigheten ute er stor og stemningen noe amper.
Men heldigvis har miljøvernministeren i brev til komiteen forsikret
at saken kommer i 2008, og komiteens flertall ber da Regjeringen om
at eventuell lovendring må komme til Stortinget så tidlig som mulig
i 2008.»
Ola Borten Moe (Senterpartiet) uttalte 29. august 2008 til Helgeland-Arbeiderblad
at:
«Sp ønsker at forvaltningen av loven for motorferdsel skal
overføres til kommunene»
videre at:
«Dagens strenge lovverk for motorferdsel i utmark fører allerede
til at store deler av befolkningen blir lovbrytere»
og at:
«lokal styring vil kunne gi en mer liberal håndheving. Kommunene
bør få mulighet til å fastsette spesifikke løyper for rekreasjonskjøring.»
Videre samme sted:
«I praksis betyr dette at ordningen som gjelder i forhold til
rekreasjonskjøring i Finnmark og Nord-Troms, utvides til å gjelde
resten av landet. Det må også være opp til den enkelte kommune om
man ønsker å tillate begrenset nyttekjøring til hytter, eller om
man vil gå inn for bare å tillate leiekjøring.»
I Nationen 22. februar 2010 sier Erling Sande (Senterpartiet):
«Denne sakens historie tilsier at vi får en lov til Stortinget.»
Dette synet deler forslagsstillerne og mener det er et stort
avklart flertall i Stortinget for en endring av lovverket, dog krever
det at Stortinget også tar ansvar.
Forslagsstillerne mener alle kommuner gjennom plan- og bygningsloven
bør få retten til å forvalte motorisert ferdsel i utmark. Dette
vil medføre økt vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal planlegging
og kartlegging av de mest sårbare naturområdene, og vil utmerket
godt kunne ivareta alle interessene tilknyttet forvaltningen av
motorferdsel i utmark.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om motorferdsel i utmark og vassdrag
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1. (formål)
Formålet med denne lov er å regulere motorferdselen i utmark
og vassdrag ut fra et samfunnsmessig helhetssyn, slik at man verner
om naturmiljøet og fremmer trivsel i naturen.
§ 2. (hovedregel)
I utmark og vassdrag er motorferdsel forbudt med mindre annet
følger av bestemmelser i eller i medhold av denne eller annen lov.
§ 3. (virkeområde)
Loven gjelder motorferdsel i utmark og vassdrag i den utstrekning
annet ikke er bestemt med hjemmel i annen lov. Loven gjelder ikke
landingsplass for luftfartøy når det er gitt konsesjon etter luftfartslovenLov
om luftfart av 11. juni 1993 nr. 101 § 7-5..
§ 4. (definisjoner)
I denne lov menes med:
a) Motorkjøretøy: Motordrevet fremkomstmiddel beregnet
for bruk på barmark eller snødekt mark, herunder bil, traktor, motorsykkel,
terrengmotorsykkel (ATV), beltebil, snøskuter, terrenggående rullestol.
b) Motorfartøy: Motordrevet fremkomstmiddel beregnet for
bruk på vann, herunder båt eller annet flytende eller svevende fartøy.
c) Motorferdsel: All bruk av motordrevne fremkomstmidler,
herunder motorkjøretøy, motordrevet båt og annet flytende eller
svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet
luftfartøy.
d) Utmark: Udyrket mark som etter friluftslovenLov
om friluftslivet av 28. juni 1957 nr 16 § 1 a første ledd ikke
regnes som innmark eller like med innmark. Vei i utmark anses i
denne lov som til like med innmark.
e) Vassdrag: Åpne og islagte elver, bekker og innsjøer.
f) Luftfartøy: Motordrevet fremkomstmiddel for lufttransport,
herunder fly, sjøfly og helikopter.
g) Snøskuter: Motordrevet fremkomstmiddel som manøvreres
med styreski og drives fremover av et eller flere belter.
h) Miljøforsvarlig fremkomstmiddel/kjøretøy: Det fremkomstmiddel/kjøretøy
som uten å vanskeliggjøre den transporten som skal gjennomføres,
vil gi minst mulig ulempe og skade for naturmiljøet.
i) Kommunal arealplan: Del av kommuneplanens arealdel eller
reguleringsplan som angir hvor, når og hvordan motorferdsel i medhold
av denne lov eller med hjemmel i annen lov skal foregå i den enkelte
kommune.
j) Forflytningshemmet: Den som ved legeerklæring kan dokumentere
at han eller hun på grunn av fysiske problemer, sykdom eller alvorlige
skader, fysisk er ute av stand til å forflytte seg utenfor vei.
§ 5. (krav til aktsomhet og dokumentasjon
mv.)
All motorferdsel i utmark og vassdrag skal foregå med miljøforsvarlig
fremkomstmiddel. Motorferdsel skal også foregå så aktsomt og hensynsfullt
som mulig for å unngå skade og ulempe for naturmiljøet, og for å
ivareta muligheten til å oppleve trivsel i naturen.
Med unntak av motorferdsel etter § 8 første ledd skal motorferdsel
i utmark og vassdrag foregå i samsvar med bestemmelser gitt i kommunal
arealplan.
Ved motorferdsel i utmark og vassdrag skal føreren medbringe
skriftlig dokumentasjon i form av gyldig tillatelse gitt av kommunen,
tjenestebevis eller annen dokumentasjon som viser at den aktuelle
motorferdselen er tillatt.
Ved ferdsel i traseer avsatt i arealplan til alminnelig ferdsel
og bruk av landbruks- og skogbruksmaskiner til motorferdsel som
er direkte hjemlet i denne loven, gjelder ikke kravet om skriftlig
dokumentasjon.
I kommunal arealplan kan det stilles krav om at føreren før hver
tur tar til, skal nedtegne startpunkt, endepunkt, formålet med transporten
og tidspunktet for transporten. Opplysningene skal dersom slikt krav
er stilt i kommunal arealplan nedtegnes med permanent penn i kjørebok
som skal medbringes under transporten. Dette gjelder ikke for motorferdsel
i medhold av § 8 første ledd og § 17.
§ 6. (forholdet til grunneier)
Med unntak av § 8 første ledd bokstavene a–c innskrenker ikke
loven den adgang grunneier og bruker har til å forby eller begrense
motorferdsel på sin eiendom.
Kapittel 2. Motorferdsel i kommunal arealplan
§ 7. (motorferdsel i kommunal arealplan)
Kommunen skal innenfor rammene av denne lov utføre løpende arealplanlegging
av motorferdsel i utmark og vassdrag etter reglene i plan- og bygningslovenLov
14. juni 1985 nr. 77 Plan- og bygningslov kap. VI.. Som
del av dette arbeidet skal kommunen utarbeide en arealplan for motorferdsel
i utmark.
Arealplanen kan angi antallet løyver tilknyttet kommunens leiekjøringsordning
for transport med snøskuter i samsvar med § 13, samt hvilke traseer
og områder som kan benyttes til motorferdsel i utmark etter § 11
første ledd bokstav a, § 12 første ledd bokstavene b, f og g, § 15
bokstav b og § 17. Arealplanen bør også vise andre faste traseer
som brukes til motorferdsel etter loven. Med unntak av for formål
nevnt i § 8 første ledd, kan kommunen i arealplanen gi bestemmelser
om bruk av motorkjøretøyer, herunder om sesonglengde, tidspunkter
for kjøring og antall turer.
Kommunen kan i tillegg gi bestemmelser om bruk av motorfartøy
i vassdrag i samsvar med § 18 og landingsplasser for luftfartøy
i samsvar med § 19. Med unntak av formål nevnt i § 8 første ledd,
kan kommunen i kommunal arealplan begrense eller forby motorferdsel
i spesielt sårbare natur- og friluftslivsområder for noen eller
alle ferdselsformål, for hele eller deler av året, herunder hindre
motorferdsel i og ved drikkevannskilder, samt sette forbud mot motorferdsel
om våren av hensyn til reinkalving, yngletid for vilt og av hensyn
til å unngå naturskader under snøsmeltingen. I slik plan kan det
også gis retningslinjer for kommunens behandling av søknader etter
loven.
Kapittel 3. Felles bestemmelser for alle typer
motorferdsel
§ 8. (unntak fra motorferdselforbudet for
bestemte formål)
Det er tillatt å bruke miljøforsvarlig fremkomstmiddel i forbindelse
med:
a) politi, ambulanse- og redningstjeneste,
b) oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov,
c) gjennomføring av nasjonale overvåkingsprogrammer for
rovviltForskrift om forvaltning av rovvilt hjemlet i Lov
av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet., herunder skadedokumentasjon
på bufe og tamrein, innfanging og merking av vilt som ledd i slik
overvåking, samt fellingsoppdrag,
d) skjøtsel av hensyn til verneformålet i områder vernet
etter naturvernloven, når dette foretas i regi av forvaltningsmyndigheten,
e) utbygging og drift av post- og teletjenester med konsesjon,
f) Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter,
g) anleggelse og drift av veier og andre samfunnsviktige
anlegg,
h) rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportlovenLov
av 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy.,
i) transport som er nødvendig for utøvelse av jordbruks-,
skogbruks- og reindriftsnæring. Jakt, herunder lisensfelling, fangst,
fiske og bærsanking regnes ikke som næring i denne forbindelse.
Departementet kan ved forskrift gi tillatelser til andre formål
enn de som er opplistet i første ledd, samt gi utfyllende bestemmelser
om unntakene i første ledd.
§ 9. (motorferdsel i utmarksnæring etter
særskilt
tillatelse)
Kommunen kan etter søknad gi tillatelse til bruk av miljøforsvarlig
motorkjøretøy på snødekt mark, eller motorfartøy til transport av
materiell og utstyr i forbindelse med utmarksnæring. Som utmarksnæring
regnes drift av utleiehytter, næringsmessig høsting av naturgoder,
turist- og reiselivsnæring, leting og undersøkelse av mineralske
ressurser mv., forutsatt at virksomheten er registrert i Enhetsregisteret. Slik
tillatelse skal der det er mulig knyttes til trasé angitt i kommunal
arealplan.
Første gangs tillatelse kan gis for inntil to år. Dersom den
næringsdrivende etter utløpet av prøveperioden kan dokumentere en
samlet omsetning som gjør at virksomheten som tillatelsen gjelder
er momspliktig, kan tillatelsen forlenges med fire år av gangen.
§ 10. (motorferdsel i utmark og vassdrag
etter
særskilt tillatelse)
Kommunen kan etter søknad gi tillatelse til bruk av miljøforsvarlig
fremkomstmiddel til:
a) transport av materialer, utstyr
og arbeidsfolk til hytte i forbindelse med arbeider tillatt etter
reglene i plan- og bygningsloven,
b) transport som er nødvendig i forbindelse med vitenskapelige
undersøkelser og fiskekultiveringstiltak etter oppdrag fra forskningsinstitusjon
eller offentlig forvaltning,
c) nødvendig transport ved jakt så langt som mulig etter
sleper som tidligere fastsatt av kommunen/grunneiere,
d) transport for forflytningshemmede og barn og eldre til
bestemte mål, herunder egen eller andres hytte,
e) transport i forbindelse med nyhetsoppdrag
f) transport av reparatør og utstyr til hytte i tilfeller der
det er akutt behov for reparasjoner knyttet til vann, elektrisitet
eller lignende,
g) organiserte utflukter for barn, eldre eller spesielle grupper
i regi av ideelle organisasjoner, idrettslag og lignende.
Kjøring i nasjonale verneområder kan bare skje i samsvar med
vernereglene for området.
Kjøring på snødekt mark skal så langt det er mulig kun tillates
langs trasé angitt i kommunal arealplan.
Kapittel 4. Bestemmelser om motorkjøretøyer
§ 11. (tillatt bruk av motorkjøretøy på
barmark)
Det er tillatt å bruke miljøforsvarlig motorkjøretøy på barmark
til:
a) person- og godstransport langs trasé
angitt i kommunal arealplan til og fra faste bosteder uten tilknytning
til vei,
b) transport av jaktutbytte ved jakt på elg, hjort og bjørn,
og uthenting av døde dyr etter oppdrag fra kommunen,
c) kjøring på avgrenset terrengbane eller øvingskjøringsområde
for motorsport når slik bane ligger til åpen bilvei, og i godkjent
reguleringsplan etter plan og bygningslovenLov 14. juni
1985 nr. 77. er regulert til motorsportbane, øvingskjøringsområde,
eller etter trasé som inngår i bindende arealplan.
Kjøring som nevnt i første ledd bokstavene a og b, skal så langt
det er mulig følge eldre kjørespor i områder der det finnes slike.
§ 12. (tillatt bruk av motorkjøretøy på
snødekt mark)
Det er tillatt å bruke miljøforsvarlig motorkjøretøy på snødekt
mark til:
a) formål som nevnt i § 11 første ledd,
b) person- og godstransport langs trasé angitt i kommunal
arealplan til egen eller leiet fritidsbolig samt fritidsbolig hvor
man har bruksrett, uten tilknytning til brøytet vei,
c) transport av varer, utstyr og personale langs trasé angitt
i kommunal arealplan, der dette er nødvendig for drift av fast etablerte
turistanlegg (overnattings- og serveringssteder, skiheiser mv.)
som ikke ligger til brøytet bilvei,
d) transport som er nødvendig for å frakte trevirke fra
hogstplass til det som er nærmest av bilvei eller fast bopel for
grunneiere og brukere som ikke har jord- eller skogbruk som næring,
samt etter utvisning fra allmenningsstyrer,
e) nødvendig transport i forbindelse med kommunalt organiserte
akuttiltak for å redusere påkjørselsrisiko for elg og annet hjortevilt
ved vei eller jernbane,
f) praktisk kjøretrening ved obligatorisk opplæring for
snøskuterførere på terrengbane eller øvingskjøringsområde som angitt
i § 11 første ledd bokstav c og på større områder som i kommunal arealplan
er angitt som område for praktisk kjøretrening ved obligatorisk
opplæring for snøskuterførere og som ligger til brøytet bilvei.
Antall og størrelse på områdene fastsettes av kommunen i arealplanen,
g) alminnelig ferdsel i traseer avsatt til dette formålet
i kommunal arealplan,
h) opparbeiding og preparering av skibakker, skiløyper og
løyper for hundekjøring, for allmennheten og for konkurranser langs
trasé angitt i kommunal arealplan.
Motorferdsel etter bokstavene a, d og e skal der det er mulig,
følge trasé angitt i kommunal arealplan.
§ 13. (leiekjøringsordning for snøskutertransport)
Kommunen kan opprette leiekjøringsordning for snøskutertransport.
Dersom slik leiekjøringsordning er etablert, skal kommunen ved utarbeiding
og revisjon av kommunale arealplaner vurdere antall leiekjøringsløyver
for snøskuter. Antallet løyver skal angis i planbestemmelsene. Kommunen
skal kunngjøre ledige leiekjøringsløyver en gang i året.
§ 14. (leiekjøringsløyve for snøskutertransport)
Kommunen tildeler etter søknad ledig leiekjøringsløyve til den
som i ervervsmessig øyemed vil påta seg transport med snøskuter.
Dersom det er flere søkere enn ledige løyver, skal det ved utvelgelsen legges
vekt på hvilken næringsmessig betydning leiekjøringsløyve vil ha
for den enkelte søker.
Løyve til å drive leiekjøring med snøskuter kan første gang gis
for to år, og deretter forlenges med fire år av gangen. Innehaver
av leiekjøringsløyve kan utføre transport med snøskuter i samsvar
med § 15.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om organiseringen
og rammene for leiekjøringsløyver.
§ 15. (leie av transport med snøskuter)
Det er tillatt å benytte leiekjøring med snøskuter til:
a) transport på snødekt mark som er
direkte tillatt eller som det er gitt tillatelse til etter kapittel
3, 4 eller 7 i loven her,
b) transport av personer, bagasje, materiale og utstyr mellom
bilvei og hytte langs trasé angitt i kommunal arealplan,
c) transport av ved fra hogstplass til det som er nærmest
av hytte, fast bopel, eller brøytet bilvei,
d) transport av reparatør og utstyr til hytte i tilfeller der
det er akutt behov for reparasjoner knyttet til vann, elektrisitet
eller lignende.
§ 16. (bruk av beltebil på snødekt mark
etter særskilt tillatelse)
Fylkesmannen kan etter søknad med anbefaling fra kommunen gi
tillatelse til bruk av beltebil. Det skal settes vilkår om trasévalg
og kjøreplan, samt øvrige hensyn som må tas for å verne om naturmiljøet og
fremme muligheten til trivsel i naturen. Godkjent trasé skal fremgå
av kommunal arealplan.
Tillatelsen kan gis for en bestemt anledning eller for en bestemt
tidsperiode. Ved særlige behov kan tillatelse gis for en periode
på inntil fem år.
Kapittel 5. Bestemmelser om motorfartøyer
§ 17. (bruk av motorfartøy)
Det er tillatt å bruke motorfartøy på innsjøer som er 2 kvadratkilometer
eller større, på elvestrekninger, og på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer
dersom disse inngår som en del av et vassdrag som er farbart med
motorbåt. Kommunen kan i kommunal arealplan gi bestemmelser om at
bruk av motorfartøy på vassdrag som ikke er åpne for motorferdsel
etter første ledd til faste bosteder, hoteller, turiststasjoner
og hytter som ligger slik til at det er nødvendig å bruke motorfartøy
for å komme frem til vei er tillatt.
Kommunen kan i kommunal arealplan helt eller delvis forby motorferdsel
på vassdrag som nevnt i første ledd, herunder gi bestemmelser om
at det kun skal være tillatt i enkelte perioder, med bestemte fartøy,
fartøy med begrenset hastighet, motorstørrelse eller motortype,
til bestemte formål, til bestemt tid eller med en viss avstand til
strandlinjen og lignende.
Bestemmelser i kommunal arealplan om bruk av motorfartøy skal
være samordnet med forvaltningsplan etter vannforvaltningsforskriftenForskrift
av 15. desember 2006 om rammer for vannforvaltningen som
omfatter det aktuelle vannområdet.
Kapittel 6. Bestemmelser om luftfartøyer
§ 18. (landingsplasser for luftfartøy)
Kommunen kan i kommunal arealplan tillate landing og start med
luftfartøy på bestemte steder.
I utmark og vassdrag kan slik tillatelse gis til formål som har
en samfunnsmessig nytteverdi som overstiger ulempene slik motorferdsel
har for naturen. Adgangen kan begrenses til landing og start til bestemte
tider. Det skal i arealplanen knyttes bestemmelser til landingsplassene
om at det skal gis melding til kommunen om alle flyginger som er
foretatt til de enkelte landingsplassene.
Dersom det legges ut landingsplasser for sjøfly i vassdrag, skal
dette være samordnet med forvaltningsplan etter vannforvaltningsforskriften1,
og der det er nødvendig av hensyn til sårbare perioder for dyre-
og fuglelivet skal det knyttes tidsmessige begrensninger til bruken
av landingsplassen.
Kapittel 7. Dispensasjon og administrative
bestemmelser
§ 19. (dispensasjon)
Kommunen kan etter søknad gi dispensasjon fra § 2 til bruk av
miljøforsvarlig fremkomstmiddel til andre transportformål enn det
som er regulert i denne lov, dersom søkeren påviser et behov for
transport som er i samsvar med lovens formål og som ikke kan dekkes
på annen måte.
§ 20. (vurdering og begrunnelse av enkeltvedtak)
I vurderingen av om det skal gis tillatelse etter denne lov,
skal det konkrete transportbehovet vurderes mot mulige skader og
ulemper tillatelsen kan få for naturmiljøet, for muligheten til
å kanalisere motorferdsel i utmark til områder hvor skader på naturmiljøet
blir minst mulig og muligheten til å oppleve trivsel.
Begrunnelse skal gis skriftlig samtidig med vedtaket. I begrunnelsen
for vedtaket skal kommunen vise hvordan oppfyllelsen av vilkårene
i bestemmelsen det søkes etter er vurdert, hvilke skader og ulemper
tillatelsen kan få for naturmiljøet, og for eventuell konflikt med
andre brukere av utmarkas interesser.
Tillatelsen kan endres eller inndras dersom hensynet til miljøet
tilsier det.
§ 21. (krav til tillatelsen)
Alle tillatelser til motorferdsel i utmark og vassdrag skal være
skriftlig. Alle tillatelser skal være personlige eller knyttes til
et bestemt motordrevet fremkomstmiddel eller foretak.
Kommunen kan gi tillatelser som begrenses til et bestemt tidsrom
og/eller et nærmere angitt antall turer. Tillatelsen skal kun gjelde
for en eller flere bestemte traseer. Dersom traseen ikke fremgår
av kommunal arealplan, skal den markeres på kart som vedlegges tillatelsen.
Tillatelsene kan i særlige tilfeller gis for flere år av gangen,
men aldri mer enn fire år. I tillatelsen kan det også settes andre
vilkår som er tjenlige til å oppfylle formålet med reglene i denne
lov. Tillatelser skal lagres i et register som er elektronisk tilgjengelig for
allmennheten samtidig med at søkeren informeres om vedtaket.
Kommunene skal rapportere behandlingen av saker etter § 9, § 10,
§ 14, § 16 og § 19. Departementet fastsetter rapporteringsform.
Rapporteringsplikten kan utvides til også å gjelde andre forhold
vedrørende motorferdsel.
§ 22. (myndighet etter loven og klagemyndighet)
Departementet Miljøverndepartementet. er myndighet
etter denne loven. Departementet kan i tvilstilfelle avgjøre om
transportformålet går inn under § 8 første ledd, § 11 første ledd,
§ 12 første ledd eller § 15.
Kommunens enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen. Myndighetene
skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme
formålene med denne loven.
Departementet kan – uten bindende virkning for formål som er
nevnt i § 8 første ledd – for særlige verdifulle natur- og friluftslivsområder
ved forskrift forby eller gi nærmere bestemmelser for motorferdsel
i utmark og minimumshøyde ved overflyving.
§ 23. (samarbeidsordninger)
Departementet kan gi bestemmelser om samarbeid mellom to eller
flere kommuner om regulering av motorferdsel som må samordnes over
kommunegrensene.
§ 24. (gebyrer)
Kommunestyret selv kan fastsette gebyrer for behandling av søknader
etter denne lov eller forskrift fastsatt i medhold av loven. Gebyrene
settes slik at de samlet sett ikke overstiger kommunens kostnader ved
saksbehandlingen. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 25. (tilsyn med kommuner)
Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunene overholder sine
plikter etter denne lov. Tilsyn med kommunene skal skje etter reglene
i kommuneloven kapittel 10 A. Dersom fylkesmannen gjennom rutinemessig
eller særskilt tilsyn finner forhold som er i strid med denne lov,
og som ikke rettes opp innen angitt frist, kan fylkesmannen etter
forhåndsvarsel ilegge kommunen et overtredelsesgebyr.
Overtredelsesgebyrets størrelse fastsettes av fylkesmannen, og
avhenger av alvorlighet og omfang av ulovlige vedtak.
Denne lovens bestemmelser gjelder ellers så langt de passer.
Departementet gir forskrift med nærmere regler om fastsettelse
og gjennomføring av sanksjoner. Forskriften kan inneholde bestemmelser
om kriterier for når og hvordan sanksjon skal iverksettes, samt
om rente og tilleggsgebyr dersom overtredelsesgebyr ikke blir betalt
ved forfall.
Kapittel 9. Håndheving og sanksjoner
§ 26. (kontroll og oppsyn)
Departementet skal påse at det føres kontroll med at bestemmelsene
gitt i eller i medhold av denne lov blir overholdt.
Fører av motordrevet fremkomstmiddel skal straks stanse for kontroll
når det kreves av politiet eller oppsynsmyndighet. Enhver fører
som ferdes med motordrevet fremkomstmiddel i utmark eller vassdrag,
plikter etter pålegg fra politi eller oppsynsmyndighet og uten hinder
av taushetsplikt, å gi opplysninger om navn, bopel, stilling og
eventuelt andre opplysninger som er nødvendig for å føre kontroll
med denne lov, samt kunne forevise gyldig førerkort og dokumentasjon
som angitt i § 5 tredje og fjerde ledd.
Oppsynsmyndigheten skal gjennomføre kontroller i et slikt omfang
at det kan avdekke regelbrudd. Det skal legges vekt på å føre et
så effektivt oppsyn som forholdene tilsier og med minst mulig belastning for
naturmiljøet og muligheten til å oppleve trivsel i naturen.
Departementet kan gi forskrifter om kontroll som utøves etter
første ledd og instruks for oppsynsmenn.
§ 27. (straff)
Med bøter straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer
bestemmelsene i § 2, § 5, § 26 andre og tredje ledd eller vilkår
med hjemmel i enkeltvedtak etter loven her. På samme måte straffes
den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelse gitt
i forskrift i medhold av denne loven når det i forskriften er fastsatt
at overtredelse av den aktuelle bestemmelse er straffbar. Er det
inntrådt eller voldt fare for person, eller overtredelsene er grove,
kan fengsel inntil 1 år anvendes. Ved vurderingen om overtredelsen
er grov skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og
virkninger og graden av utvist skyld. Medvirkning straffes på samme
måte. Overtredelse av loven anses som forseelse.
§ 28. (inndragning)
Motorkjøretøy som er benyttet i strid med bestemmelsene i § 2
og § 5 eller vilkår med hjemmel i enkeltvedtak, kan inndras dersom
vedkommende fører tidligere er straffet for slik overtredelse og
overtredelsene er alvorlig. Ved avgjørelsen om overtredelsen er
alvorlig, skal det særlig legges vekt på om kjøringen har funnet
sted i områder som er vernet i medhold av lov, eller i områder der
motorferdsel er forbudt etter bestemmelser i kommunal arealplan
eller om kjøringen har medført skade på terrenget eller fauna. Opplistningen
er ikke uttømmende.
Motorkjøretøy som benyttes til overtredelse av lovens § 26 andre
ledd ved at fører ikke stanser kjøretøyet etter at det er gitt tegn
til å stanse, herunder unndrar seg fra slik kontroll eller forsøker
på slik unndragelse, kan inndras.
Inndragning av kjøretøy etter bestemmelsen her kan finne sted
uavhengig av eierforhold.
Kapittel 10. Avsluttende bestemmelser
§ 29. (ikrafttreden)
Loven gjelder fra 1. desember 2009. Fra samme tid oppheves Lov
10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrifter
fastsatt av Miljøverndepartementet med hjemmel i denne loven.
§ 30. (overgangsregler)
Krav om kommunal arealplan inntrer tre år etter at denne lov
trer i kraft. Kommunen kan angi midlertidig trasé som gjelder frem
til endelig trasé er fastlagt i kommunal arealplan.
Frem til kommunen har vedtatt kommunal arealplan, skal tillatelser
som etter loven skal knyttes til trasé i kommunal arealplan, knyttes
til midlertidig trasé eller trasé som markeres på kart vedlagt tillatelsen.
Inntil eventuell leiekjøringsordning med hjemmel i lovens § 13
er etablert, kan kommunen videreføre eksisterende leiekjøringsløyver
der slike finnes. I områder hvor leiekjøringsordning ikke var etablert før
lovens ikrafttredelse, kan kommunen gi enkelttillatelser til transportformål
som nevnt i lovens § 15.
Tillatelse kan kun gis inntil leiekjøringsordning er etablert,
og uansett ikke lenger enn tre år etter at denne loven trer i kraft.
Tillatelser gitt før 1. juli 2007 med hjemmel i lov 10. juni 1977
nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og tilhørende forskrifter, gjelder
med den tidsbegrensning som følger av tillatelsen, men uansett ikke
lenger enn tre år etter at denne loven trer i kraft og med de begrensinger
som til enhver tid følger av gjeldende kommunal arealplan. Tilsvarende
gjelder for forskrifter fastsatt med hjemmel i lov 10. juni 1977
nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 5 første ledd og tidligere
forskrift om bruk av motorkjøretøy i utmark og islagte vassdrag
§ 8.
§ 31. (endringer i andre lover)
Fra lovens ikrafttreden gjøres følgende endring i andre lover:
1. I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
gjøres følgende endringer:
§ 11-7 andre ledd nytt nr. 7 skal lyde:
§ 12-5, annet ledd nytt nr. syv skal lyde:
2. I lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn gjøres
følgende endringer:
§ 2 første ledd tredje strekpunkt skal lyde:
§ 2 nytt femte ledd skal lyde:
Oppsynet har rett til å ferdes med bruk av kjøretøy, båt eller
luftfartøy når dette er nødvendig for utføring av oppsynets oppgaver.
Motorferdsel skal skje så skånsomt og begrenset som forholdene tillater.
3. I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann skal
§ 16 første ledd bokstav d lyde:
4. I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet gjøres følgende
endringer:
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Om motorferdsel i utmark gjelder også lov … om motorferdsel i
utmark og vassdrag.
§ 6 andre ledd skal lyde:
Om ferdsel på innsjøer og elver (åpent eller islagt vassdrag)
gjelder reglene i lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
og lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag.
3. mars 2010