Til Stortinget
Regjeringen har lenge skrytt av at de vil stramme inn kommunenes
selvråderett i strandsonen. Dette var en viktig sak i forrige stortingsperiode.
Nå vitner likevel reaksjonene fra rød-grønne politikere landet over
om at innstrammingen har vært for hard. I avisen Bergens Tidende
(BT) 7. mars 2010 uttrykker partisekretær Raymond Johansen ønske
om å få Arbeiderpartiet tilbake til makten på Sør- og Vestlandet.
Han peker særlig på strandsoneloven som et problem:
«Forslaget til ny strandsonelov er lett å forsvare i forhold
til Oslofjorden og sørlandskysten, der det er sterkt byggepress.
Men det blir absurd at det samme regelverket skal gjelde for store
deler av Vestlandet»,
sier Johansen til BT. I artikkelen innrømmer han at Arbeiderpartiet
har vært for lite sensitive for lokale signaler, og manglet forståelse
for ulikhetene mellom regionene. Forslagsstillerne er positive til
denne innrømmelsen fra Arbeiderpartiets generalsekretær, og håper
det følges opp med konkret politikk i Stortinget. Derfor fremmer
forslagsstillerne dette forslaget.
Det er kommunene som har ansvaret for at vedtak i kommuneplanen
er i tråd med nasjonale retningslinjer, og etter plan- og bygningslovens
bestemmelser, samt at vedtak treffes på en faglig og formelt riktig måte.
Det er samtidig innført en innsigelsesrett fra høyere myndighet
for å sikre de statlige føringene for plan- og arealsaker, og sikre
at andre kommuner og regionale myndigheters interesser blir overholdt.
Dersom berørte statlige fagmyndigheter, fylkeskommunen eller
nabokommuner har avgitt innsigelser til en kommuneplans arealdel,
kan ikke kommunen etter plan- og bygningsloven § 20-5 femte ledd, fatte
vedtak uten at det har blitt enighet mellom kommunen og den som
retter innsigelsen. Dersom det ikke oppstår enighet, heller ikke
etter megling, så går saken til Miljøverndepartementet for endelig
avgjørelse.
Det er ikke eksplisitt delegert til fylkesmannen å holde kontroll
med kommunene, utover eventuelt å behandle lovlighetsklager i etterkant
av kommunale vedtak. Anledningen til å fremme innsigelser var ment
som en ordning for konfliktløsning i de ytterst få tilfellene der
kommuner ikke klarte å behandle plansaker i tråd med nasjonale retningslinjer.
Innsigelsesordningen var ikke ment å være en ordning som ulike sentrale
organer i tide og utide skal bruke for å demonstrere at de har en
annen skjønnsoppfatning enn den enkelte kommune.
I rundskriv T-2/09 om ikraftsetting av ny plandel i plan og bygningsloven
heter det:
«§ 1-8 viderefører og innskjerper byggeforbudet i strandsonen
og erstatter § 17-2 i pbl.85 om forbud mot bygging og fradeling
i 100-metersbeltet langs sjøen. Bestemmelsene er utvidet til også
å omhandle vassdrag. […]
Endringen innebærer at forbudet i enkelte tilfeller vil bli strengere.
Det uklare vesentlighetskravet for endringer, som skaper en del
usikkerhet og forskjeller i praksis, fjernes. Mindre tilbygg vil
derfor bli rammet av forbudet. Alle endringer som omfattes av søknadsplikten
i kapittel 20, vil i utgangspunktet inngå i forbudet på samme måte
som for plan. […]
Rene fasadeendringer er tillatt, selv om dette er ansett som
tiltak etter § 1-6. Oppretting og endring av eiendom dekkes fortsatt,
i den utstrekning det omfattes av kravet om tillatelse etter § 20-1
bokstav m). Dermed omfattes ikke bare ubebygd del av eiendom, som
i dag, men også endring av bebygd eiendom. Det vide begrepet 'andre
tiltak' dekker også gjerder, som tidligere. Anlegg av kunstige sandstrender
går også inn under dette begrepet. Normalt må enhver oppfylling
anses som et terrenginngrep som krever tillatelse etter § 20-1.
Dessuten vil mindre terrenginngrep vanligvis falle innenfor begrepet.»
Konsekvensen av regjeringens endringer er en klar innskjerping
av byggeforbudet. Forslaget inkluderer også vassdrag i byggeforbudet,
noe som kan få store konsekvenser også for en rekke innlandskommuner.
Mindre tilbygg vil nå rammes av forbudet. Oppgradering, oppretting
og mindre endringer vil i utgangspunktet være forbudt. I tillegg
innføres det forbud mot mindre terrenginngrep.
Forslagsstillerne mener en så rigid lovgivning vil innskrenke
det lokale selvstyret ytterligere, og gjøre en fornuftig og nødvendig
utvikling av bygg i strandsonen vanskelig. Konsekvensen kan bl.a.
bli et forfall i strandsonen, der gamle bygg ikke vil bli oppgradert eller
vedlikeholdt.
Problemet illustreres i en artikkel i Bergens Tidende 20. februar
2010: En person kjøpte et naust som var bygget i 1932, og ønsket
å oppgradere dette. Etter et års behandlingstid ble søknaden hans
avslått. I artikkelen gir fylkesmannen kommunen full støtte i avslaget.
Resultatet er at naustet forfaller og i dag er praktisk talt ubrukelig,
istedenfor å bli rustet opp og benyttet.
Regjeringen har foreslått at en rekke kommuner langs kysten skal
behandles like strengt som Oslofjorden. Det har ført til store protester
fra kystkommunene, på tvers av alle partier. For mange av disse kommunene
er strandsonen viktig for næringsutvikling og bebyggelse. Et totalt
byggeforbud vil frata dem den lokale styringen, og hindre vekst
og utvikling. I mange av disse kommunene er det rikelig med areal
i strandsonen, og særlig i mange øykommuner utgjør strandsonene
en betydelig del av kommunenes totale areal.
I Bergens Tidende 7. september 2009 er det en artikkel med overskriften:
«Opprør i strandsonene». Undertittelen er «Kystordførere: krigserklæring, overkjøring,
overgrep, overtramp.» I artikkelen er det ordførere fra samtlige
kystkommuner som protesterer, også de som styres av regjeringspartiene.
Kommunene frykter at næringsutviklingen vil stoppe opp, og at det
vil medføre fraflytting og konservere kommunene.
Protestene har vært sterke også hos representanter fra regjeringspartiene.
I Bergens Tidende 2. desember 2009 sier kommunal- og regionalminister
Liv Signe Navarsete at:
«Vestlandet består jo stort sett av strandsone og fjell. Skal
en ikke få bruke dette, er det ikke mye igjen.»
Ifølge artikkelen krever hun kraftige endringer i sin egen regjerings
forslag til strandsonelov.
I Bergens Tidende 6. januar 2010 ber stortingsrepresentant Per
Rune Henriksen (Arbeiderpartiet) fra Hordaland regjeringen om å
droppe forslaget. Henriksen er «overbevist om at departementet vil
se at det er feil å behandle store deler av Hordaland som Oslofjorden».
I samme artikkel ber Senterpartiets ordfører i Ullensvang, Solfrid
Borge, regjeringen endre forslaget:
«Det er Statens veivesen som har bygget ned strandsonen i vår
kommune. Og så skal en stakkars innbygger få nei til å bygge nytt
naust. Strandsonen og fjellet er gulrøtter for oss som bor i distriktet,
og nå vil regjeringen ta den fra oss»,
sier hun til BT.
Forslagsstillerne mener eksemplene ovenfor vitner om en voksende
erkjennelse av at regjeringen ikke har lyttet tilstrekkelig til
de tydelige signaler som er gitt fra lokalt hold om strandsonepolitikken.
I lys av statsministeren v/Jens Stoltenbergs invitasjon til «samråd»,
både i nyttårstalen og i Stortinget 3. mars 2010, bør man følgelig
også lytte grundig til disse signalene. Lokale arealspørsmål er
utvilsomt en sak som burde egne seg godt til såkalt «samråd», og forslagsstillerne
mener det har liten hensikt å invitere til samråd dersom det ikke
følges opp med konkrete handlinger.
Forslagsstillerne er opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret,
og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter.
Kommune-Norge må derfor til stadighet slippe å la lokale, demokratiske
vedtak overprøves av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke
være slik at hver og én kommune skal kunne pulverisere norsk lov
ved å kunne vise til det lokale skjønnet. Kommunene må ha en utbredt
anledning til å bruke skjønn, men det skjønnet må ligge innenfor
lovens rammer. Problemet med fylkesmennenes innsigelser har jo heller ikke
knyttet seg til å stoppe lovbrudd fra kommunenes side, men nettopp
overprøving av skjønn.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne at det fortsatt må
drives lovlighetskontroll av kommunale planvedtak, men at skjønnsutøvelsen
helt og holdent skal ligge til de lokaldemokratiske funksjonene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i kapittel
11 i plan- og bygningsloven om byggeforbud i strandsonen med den
hensikt å overføre mer makt og råderett over arealer tilbake til
kommunene.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag der adgangen til innsigelse
og klage fra statlige myndigheter blir begrenset til lovlighetskontroll.
19. mars 2010