Til Stortinget
Varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn
ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet.
Forslagsstillerne er opptatt av at forholdene må legges best mulig
til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem og bringes til
opphør. Det forhold at varslere avdekker kritikkverdige forhold,
vil kunne bidra til å forhindre at slike forhold oppstår i en virksomhet.
1. januar 2007 trådte nye varslerbestemmelser i arbeidsmiljøloven
i kraft. Forslagsstillerne ser det som svært positivt at man har
fått et bedre varslervern. Forslagsstillerne mener imidlertid at
dagens lovparagrafer er for lite informative for potensielle varslere
og at loven ikke gir varslerne god nok beskyttelse. Det vises til
merknadene i Innst. O. nr. 6 (2006–2007) hvor det ble hevdet at
begrensningene i varslingsretten i størst mulig grad bør angis presist
og fremgå av lovteksten. Forslagsstillerne mener at dagens lov ikke
skaper et tilstrekkelig klart rettsvern og trygghet for varslere.
Lovbestemmelsen gir beskyttelse i ettertid, etter at man eventuelt
har blitt utsatt for gjengjeldelser på grunnlag av varsel.
Forslagsstillerne viser til at det er en betydelig personlig
belastning å varsle om kritikkverdige eller ulovlige forhold på
en arbeidsplass. Erfaring har vist at virksomheter som har blitt
konfrontert med et ubehagelig budskap fra en varsler, ofte har valgt
å reagere mot varsleren i stedet for å rydde opp i problemene. Ved
å sikre den som sier ifra tilstrekkelig beskyttelse, kan samfunnet
høste store gevinster både menneskelig, moralsk, rettslig, økonomisk
og sikkerhetsmessig.
Forslagsstillerne mener man først får et reelt og fungerende
varslervern ved å vedta en lovtekst hvor begrensningene i varslingsretten
angis presist, og ved å etablere en offentlig enhet som kan gi råd
og bistand for alle involverte parter mens eventuelle undersøkelser
i en varslersak pågår. Forslagsstillerne mener en slik enhet vil
bidra til økt rettssikkerhet både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
I Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) står det at
«et hovedformål med forslaget er å signalisere at varslingen
er både lovlig og ønskelig». Videre står det i samme lovproposisjon
at: «jo større interesse ytringen har for allmennheten eller jo
alvorligere forhold man ønsker å melde fra om, jo mer berettiget
er varslingen».
Forslagsstillerne er enige i dette, men mener det i praksis er
svært vanskelig for en potensiell varsler å gjøre denne vurderingen
alene. Hva den enkelte personlig måtte mene, er etter forarbeidene
ikke relevant; det er en allmenn vurdering av hva som vil være kritikkverdig,
som skal legges til grunn. Forslagsstillerne mener en så uklar ordlyd
gjør situasjonen svært uklar for den som står overfor valget om
vedkommende skal varsle eller ikke. Forslagsstillerne mener en mer
presis varslingsbestemmelse ville gjøre situasjonen mer avklart.
Forslagsstillerne viser videre til at arbeidstakers fremgangsmåte
ved varslingen etter arbeidsmiljøloven § 2-4 skal være «forsvarlig».
Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller
virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til
tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter. Tilsynelatende
gir bestemmelsen klare retningslinjer, men arbeidstakers aktsomhetsplikt
setter grenser for når varsling er lovlig. Det avgjørende «må være
om arbeidstaker har vært i aktsom god tro om sannheten i det som
framsettes», jf. komiteens flertall (Innst. O. nr. 6 (2006–2007)).
Når et begrep som «forsvarlig» benyttes i lovteksten om fremgangsmåten
ved varsling, betyr det at kravet til arbeidstakers aktsomhet i
praksis blir sentralt. Dersom arbeidstaker har gjort det han eller
hun kan for å bringe riktige fakta på bordet, er dette tilstrekkelig, selv
om informasjonen i ettertid viser seg å ikke være korrekt. Problemet
er imidlertid at «vurderingen av forsvarlighet skjer i ettertid,
mens varsleren må ta risikoen i nåtid», jf. Innst. O. nr. 6 (2006–2007).
I praksis innebærer dette en stor usikkerhet for varsleren. Forslagsstillerne
mener på denne bakgrunn at dagens lovtekst bidrar til å undergrave
målet om at kritikkverdige forhold må komme frem.
Forslagsstillerne vil videre påpeke at manglende lojalitet overfor
arbeidsgiver på ingen måte er det største problemet i norsk arbeidsliv.
Arbeidstakere har generelt meget høy lojalitet til sine arbeidsgivere og
til sin arbeidsplass. Varslerens utfordring er å foreta en selvstendig
vurdering av kompliserte begreper som «kritikkverdig», «forsvarlighet»,
og «allmennhetens interesse», før man kan vurdere om man skal og
bør varsle. Slik arbeidsmiljøloven lyder i dag med krav til forsvarlighet
og krav til allmenn interesse, vil dette, etter forslagsstillernes
syn, i praksis begrense arbeidstakers trygghet i en varslingssituasjon i
en så sterk grad at vedkommende ofte velger å la være å varsle.
Forslagsstillerne ønsker derfor en lovformulering som er mer presis,
samtidig som den slår fast at en arbeidstaker selvsagt ikke skal
kunne misbruke varslingsadgangen i den hensikt å skade arbeidsgiver.
Forslagsstillerne viser til at enkelte varslere utsettes for
sterke utstøtelsesmekanismer, mobbing og sosial isolasjon. Flere
varslere føler at de ikke blir rettferdig behandlet. I de fleste
varslersakene som har blitt offentlig kjent de senere årene, har
det vært interne personer i virksomheten som har oppdaget handlinger
som i beste fall er uforenlige med god forretningsskikk, og i verste
fall har vært økonomisk kriminalitet. I noen av sakene har kritikkverdige
forhold blitt tatt opp internt i virksomheten på forhånd. Dessverre
har disse personene i de fleste tilfelle blitt trakassert og har
lidt store personlige tap, både økonomisk, sosialt og psykisk. Varslerne
kan fortelle at rettssikkerheten og muligheten for praktisk hjelp
og støtte har vært utilstrekkelig i den kritiske perioden på varslingstidspunktet.
Mange av de varslerne som har blitt offentlig kjent, kan fortelle
om virksomheter med en organisasjons- og ledelseskultur preget av
en manglende evne til åpenhet. Forslagsstillerne er av den oppfatning
at eksisterende tillitsvalgsordninger, både fagforeningene og dagens
HMS-system, ikke fungerer tilfredsstillende i slike organisasjoner.
Det er dessverre flere eksempler på at ansatte har gått til sine
tillitsvalgte og verneombud uten å få hjelp i en varslersituasjon.
I små bedrifter er dette en ekstra utfordring fordi det kan være
tette bånd mellom ledelse og tillitsvalgte som vanskeliggjør situasjonen.
Samtidig kan tillitsvalgte også selv være utsatt.
I praksis kan en varslingssituasjon vise seg å være konfliktfylt,
og det er stor sannsynlighet for at arbeidsgiver ikke synes saken
har allmenn interesse. Forslagsstillerne mener varsleren trenger
noen å støtte seg på i slike situasjoner. Forslagsstillerne mener det
er et stort behov for å opprette en offentlig enhet hvor potensielle
varslere kan henvende seg for å få råd og hjelp. En slik enhet kan
bidra til å løse noen av de store utfordringene en person i en varslingssituasjon
står overfor. Mange varslere har gitt uttrykk for at de i en varslingssituasjon
har manglet bistand fra en uhildet person eller enhet. En varslingssituasjon foreligger
når en person tar initiativ til å si ifra om kritikkverdige forhold
eller kriminelle handlinger i virksomheten. En varslerenhet vil
kunne ivareta rettssikkerheten for alle involverte parter i en kritisk periode
og være til hjelp for å avklare kritikkverdige forhold. En slik
enhet kan informere om varslerreglene, om risikoene ved varsling,
at man ikke skal ha personlige motiver og at varslingen skal omhandle forhold
som kan etterprøves. Dette kan skje ved at melderen fremsetter etterprøvbare
påstander eller ved at vedkommende fremlegger dokumentasjon der det
er mulig. Forslagsstillerne mener denne enheten bør legges til Arbeidstilsynet.
En varslerenhet bør, etter forslagsstillernes syn, være et varslingssted
som mottar og registrerer varslingssaker. Enheten bør ha som mål
å komme i en dialogsituasjon med involverte parter. Enheten må kunne
fastsette at en varslingssak foreligger fra det tidspunkt da varsleren
tok initiativ til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.
Dette tidspunkt vil nødvendigvis være noe tidligere enn det tidspunktet
da varslerens henvendelse kom frem til Arbeidstilsynet. Fra dette
tidspunktet kan enheten pålegge arbeidsgiver å ikke endre varslerens
stilling, lønn, arbeidsoppgaver eller arbeidsmiljø for øvrig uten
å informere Arbeidstilsynet på forhånd om hvilken endring det er
snakk om, og en begrunnelse for den påtenkte endring. Et slikt pålegg
skal gjelde til varslingssaken er endelig avgjort.
Enheten må, etter forslagsstillernes syn, utstyres med ressurser
som setter den i stand til å sikre bevis og etterforske de innkomne
opplysninger. Enheten bør videre få ressurser til eventuelt å føre
rettssaker mot arbeidsgiver på arbeidstakers vegne når allmenne
hensyn tilsier det. Ved avdekking av økonomisk eller annen kriminalitet
skal enheten sende denne delen av saken videre til aktuelle etterforskningsorganer.
Ved etiske overtramp og juridiske gråsoner bør enheten kunne treffe
vedtak om nærmere redegjørelse for de foreliggende forhold, og for
hvilke tiltak virksomheten vil iverksette for å forhindre at slike forhold
gjentar seg. Skulle virksomheten unnlate å redegjøre for forholdene,
vil tvangsmulkt kunne ilegges, jf. arbeidsmiljøloven § 18-7.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
A.
Vedtak til lov
om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endring:
§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:
«(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om
kritikkverdige forhold i virksomheten.
(2) Varsling kan likevel ikke skje i skadehensikt, og
arbeidstaker må heller ikke urettmessig røpe bedriftshemmeligheter,
forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig betydning, eller
forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker skal først
ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker har fremstått
slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.»
II
Loven trer i kraft straks.
B.
I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om opprettelse av en
varslingsenhet under Arbeidstilsynet. Enheten bør være et varslingssted
som mottar og registrerer varslingssaker. Enheten bør ha som mål
å komme i en dialogsituasjon med involverte parter, men bør også
utstyres med myndighet til å få gripe inn i virksomheter, sørge
for oppklaring rundt de forholdene det varsles om og med sanksjonsmuligheter overfor
arbeidsgiver.
II
Stortinget ber regjeringen evaluere enheten etter to år for å
se om enheten fungerer etter intensjonen.
18. juni 2010