Til Stortinget
For forslagsstillerne er det både viktig og riktig at det politisk
signaliseres at foreldre skal ha lov til å oppdra barna sine på
forskjellige måter. Det er mange ulike måter å vokse opp på som
gir barn en grunnleggende trygghet på seg selv. Samtidig er det,
etter forslagsstillernes syn, et offentlig ansvar å påse at barn ikke
lider eller blir utsatt for omsorgssvikt. Barnevernet er derfor
en svært viktig aktør for å sikre at alle barn får en trygg oppvekst.
Samtidig må det være et absolutt krav at det offentlige kan ivareta
de oppgavene de påtar seg på en skikkelig måte. Det betyr at det
skal utvises et godt faglig barnvern for å trygge rettssikkerheten
til mange ulike familieformer i ulike kulturer.
Forslagsstillerne viser til formålet med lov 17. juli 1992 nr.
100 om barneverntjenester (barnevernloven) som er å sikre at barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Loven skal også bidra
til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Forslagsstillerne
mener vi har et barnevern med store utfordringer og at tiden er
inne for å sette i verk sterkere virkemidler for å få et bedre barnevern.
Det er forslagsstillernes syn at vi ikke trenger, eller har tid
til, flere ekspertutvalg eller barnevernspanel før det iverksettes
tiltak. Forslagsstillerne ønsker flere ulike tiltak; det må satses
på mer forskning, barnevernsutdanningene (sosionom og barnevernspedagog)
må bedres, etter- og videreutdanningsmulighetene må styrkes, og
fagkompetansen må tilbakeføres fra staten til kommunen. Forslagsstillerne
viser til Dokument 8:18 S (2009–2010) om å overføre oppgaver fra
Barne-, ungdoms- og familieetatens regionkontorer til den kommunale
barnevernstjeneste, som ble behandlet av Stortinget 11. mars 2010.
I dokumentet tar forslagsstillerne til orde for sterkere kommuner
med styrket barnevernstjeneste. Forslagsstillerne mener en slik
omorganisering ville gitt et bedre barnevern. I tillegg til en slik omorganisering
mener forslagsstillerne at kompetansen i den kommunale barnevernstjenesten
bør styrkes og det må gjøres mer attraktivt å jobbe i kommunene. Skal
målet være å øke kompetansen i det kommunale barnevernet, må en
både se på lønnsincentiver og arbeidsforhold. Gjennomføres alle
disse reformene, mener forslagsstillerne at det blir et bedre barnevern som
er bedre rustet til å sikre at alle barn får en trygg oppvekst.
Forslagsstillerne mener at hovedutfordringen for barnevernet
i dag ikke først og fremst handler om politisk vilje eller økonomiske
ressurser. Det er den faglige kompetansen i barnevernet og utdanningsinstitusjonene,
forskningen, samordning av forskning og organiseringen av barnevernet
som synes mangelfull. Når en barnvernskonsulent har et så stort
ansvar, mener forslagsstillerne at kompetansen må økes med hensyn
til arbeidsoppgavene.
Forslagsstillerne mener at tidlig innsats kan være avgjørende
for å hindre at barn får store personlige problemer, og i verste
fall utvikler en løpebane med vold, kriminalitet, rus og psykisk
og somatisk sykdom. Det er dokumentert at mange av de barna som barnevernstjenesten
iverksetter tiltak overfor har, eller utvikler, store psykiske lidelser,
har lavere utdannelse, havner lettere på sosial trygd, blir tidlig
uføre og er overrepresentert med hensyn til dødelighetsrate sammenliknet
med andre. Omkostningene for barnet, familien og samfunnet er store.
Derfor er det helt nødvendig med et bedre fungerende barnevern enn det
som fins i dag.
Barnevernet er et komplekst saksfelt. Det krever høy faglighet,
god modenhet, og helhetsforståelse for å se barnets totale situasjon
i nåtid og fremover, ofte i flere år, og ut fra det velge det rette
tiltaket til rett tid. Det er derfor, etter forslagsstillernes syn,
viktig at fagkompetansen sikres i den kommunale barnevernstjenesten.
Forslagsstillerne mener FAFOs rapport 2009:41 gir grunn til bekymring.
1. januar 2004 overtok Statens barnevern og familievern (SBF) ansvaret
for barnevernet og familievernet fra fylkeskommunene. I juli samme
år ble Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) slått sammen
med SBF til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). En
viktig grunn til å gjennomføre denne barnevernsreformen var ønsket
om et mer likeverdig tilbud for barnevernsbarn over hele landet.
Forslagsstillerne mener derfor at intensjonen om at reformen skulle
styrke barnevernet var god, men at det har vist seg at reformen
har fått mange uheldige og utilsiktede virkninger. Det meldes om
at fagkompetansen flytter seg fra kommunene til staten, at ansatte
i staten overprøver faglige vurderinger i kommunene, uklare arbeidsforhold
og at uforholdsmessig mye ressurser brukes på byråkrati. Når det
er administrasjonen som vokser og ikke kapasiteten til å jobbe faglig,
er det et alvorlig tegn på at reformen ikke fungerer etter hensikten.
Forslagsstillerne viser til at hver tredje kommune i dag har
mindre enn to årsverk i barnevernstjenesten. Forslagsstillerne er
bekymret over dette. Det faglige skjønnet er barnevernets viktigste
ressurs, men med mindre enn to ansatte er det vanskelig å bygge
opp et godt fagmiljø. Forslagsstillerne mener små forhold kan føre
til at profesjonaliteten og objektiviteten blir svekket på grunn
av nærheten til miljø og innbyggere, slik man har sett eksempel
på i media i flere barnevernssaker.
Forslagsstillerne viser videre til at det i dag ikke foreligger
klare regler for hva en undersøkelsessak etter lov om barneverntjenester
skal inneholde og hvordan denne skal gjennomføres. Etter forslagsstillernes
syn trengs klarere regler på dette området. Blant annet mener forslagsstillerne
at det burde være et krav om å treffe og vurdere barnet som undersøkelsen
er iverksatt rundt.
Det er etter forslagsstillernes syn helt nødvendig å se på ulike
tiltak og virkemidler for å gjøre det mer attraktivt å jobbe i barnevernet.
I dag er det mye gjennomtrekk i barnevernstjenesten, noe som medfører manglende
kontinuitet, og som igjen hindrer oppbygging av sterke fagmiljøer.
Mange nyansatte truer rettssikkerheten til barna ved at risikoen
for feilvurderinger øker, noe som kan få fatale konsekvenser for barnet.
Det må derfor bygges opp sterke fagmiljøer i kommunene, som kan
komme tidlig inn med riktig tiltak for å snu en negativ utvikling.
Forslagsstillerne har fått tilbakemeldinger på at ansatte i kommunal
barnevernstjeneste har dårligere arbeidsbetingelser enn statlige
ansatte. Et viktig tiltak for å stanse fagflukten fra kommunen til
staten må derfor være å ha et så lite sprik som mulig i lønn og faglige
utviklingsmuligheter mellom kommunalt og statlig nivå, slik at begge
nivåer i barnevernet oppleves som likeverdige. Kompetanse henger
ofte sammen med lønn. Kompetanseheving i kommunene vil derfor kunne
minske lønnsforskjellene mellom stat og kommune. Forslagsstillerne
mener at barnevernet kan bli en mer attraktiv arbeidsplass gjennom lønnsincentiver
og faglige utviklingsmuligheter. Forslagsstillerne mener derfor
det bør innføres en kompetansepott som kommunalt ansatte kan søke
penger fra til kompetansehevende kurs og videreutdannelse.
Forslagsstillerne mener også at flere fagprofesjoner kan gjøre
en viktig jobb sammen med sosionomer og barnvernspedagoger i den
kommunale barnvernstjenesten. Forslagsstillerne er kjent med at
det jobber mange ulike profesjoner i det statlige barnevernet, blant
annet leger, jurister og psykologer. Forslagsstillerne mener et
viktig tiltak for å gjøre den kommunale barnevernstjenesten mer
attraktiv er å ansette flere fagprofesjoner. Både spesialpedagoger,
psykologer og jurister har kompetanse som kan være verdifull i et
barnevernsfaglig team. Tverrfaglige dynamiske fagteam vil både gjøre
arbeidsplassen mer attraktiv og vil kunne føre til bedre barnevernstiltak
overfor den enkelte.
I barnevernstjenesten jobber det flest sosionomer og barnevernspedagoger.
Disse refereres til som barnevernsutdanninger. Våren 2008 kartla
Barne- og likestillingsdepartementet studietilbudet ved både sosionomutdanningen
og barnevernspedagogutdanningen. Kartleggingen bygde på en tidligere
upublisert kartlegging av barnevernsutdanningenes studieopplegg,
foretatt av NOVA i 2006 på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Kartleggingsundersøkelsen til NOVA viste store variasjoner mellom
barnevernsutdanningene når det gjaldt faglig innhold/kjernepensum,
undervisningsopplegg, vekting av ulike fagområder og praksisopplæring.
Noen av funnene er alvorlige, blant annet ga åtte av elleve fagplaner fra
barnvernspedagogutdanningen, og hele ti av elleve fagplaner fra
sosionomutdanningen, inntrykk av vesentlige mangler vedrørende pensum
på flere områder. Det gjaldt hovedsakelig omsorgssvikt, hvor det
enten var for lite litteratur om temaet eller at det manglet pensum
på vold/seksuelle overgrep mot barn. Barne- og likestillingsdepartementet
konkluderer selv med at barnevernsutdanningenes (sosionom- og barnvernspedagogutdanningen)
fagplaner samlet sett gir inntrykk av at enkelte av studiene har
vesentlige mangler på områder knyttet til barnevernets praksisfelt.
Forslagsstillerne er bekymret over disse funnene og mener det er
nødvendig å styrke barnevernsutdanningene. Den faglige kvaliteten
i utdanningene må økes, og det må være mulig å øke sin kompetanse
gjennom påbyggingsstudier. Barnevernsarbeidere må gis muligheter
til videreutdanning og kursvirksomhet som kan heve den faglige kompetansen.
Forslagsstillerne mener en mastergrad bør verdsettes lønnsmessig
og at en bør vurdere å få flere stillingsbetegnelser i barnevernstjenesten.
Det kan også etter forslagsstillernes syn være hensiktsmessig å
innføre en turnusordning, eller velfungerende fadderordninger, for
å lette overgangen fra utdanning til praksis. Det vil gi nyutdannede
en systematisk oppfølging og legge til rette for trygghet i yrkesutøvelsen.
Det vil også trygge rettssikkerheten til barn og foreldre som trenger
hjelp fra barnevernstjenesten.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak for å heve kvaliteten i sosionom- og barnvernspedagogutdanningen.
2. Stortinget ber regjeringen innføre en kompetansepott
for barnevernets førstelinjetjeneste som det kan søkes penger fra
til kompetansehevende kurs og videreutdanning.
3. Stortinget ber regjeringen stanse fagflukten fra kommunaltjenesten
til statlig nivå gjennom å samordne lønnsnivået mellom statlig og
kommunalt barnevern.
4. Stortinget ber regjeringen lage incentiver for et mer
lønnsdifferensiert system som også motiverer flere med høyere utdanning,
som psykologer, jurister, spesialpedagoger og sosionomer og barnevernspedagoger
med tilleggsutdanning, til å arbeide i barnevernet.
5. Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre og konkretisere
overfor barnevernet hva en melding og undersøkelse etter lov om
barneverntjenester § 4-2 og § 4-3 skal inneholde.
9. februar 2011