Til Stortinget
Den demografiske utviklingen i Norge har gjennomgått store forandringer
gjennom de siste 30–35 årene. Fra å være et relativt etnisk homogent
samfunn er Norge blitt et mer etnisk heterogent samfunn med større
innslag av personer og grupper av personer med opprinnelse fra over
200 andre land. I årene 1977–2008 har den akkumulerte nettoinnvandringen til
Norge av utenlandske statsborgere vært om lag 400 000. I samme tidsrom
har om lag 213 000 utenlandske statsborgere blitt norske statsborgere.
Fra en situasjon på 1960- og tidlig på 1970-tallet der emigrasjonen
var større, er den varige tendensen at immigrasjonen øker.
Denne utviklingen har ført til store samfunnsforandringer som
både har gode og mindre gode sider. Den påvirker arbeidsdeling og
arbeidsliv, kultur og utdanning, trygghet og samhørighet.
For at personer med ulik etnisk bakgrunn og med ulik kulturbakgrunn,
religion/verdisyn, språk og holdninger skal kunne fungere optimalt
og kunne bidra til samfunnets verdiskapning og fremgang, er et sett
av felles verdier og felles spilleregler nødvendig for at ingen
skal falle utenfor. Dette er fundamentet for en god integreringspolitikk.
Integrering handler om å skape tilhørighet og et samlet, velfungerende
samfunn basert på et sett av felles verdier og en forståelse for
at deltakelse på alle arenaer forventes, og ikke bare om tilrettelegging
og tilpasning for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet.
Selv om integreringens mål er å sikre at innvandrede personer raskest
mulig skal bidra med sine ressurser i det norske arbeidslivet og
i samfunnet for øvrig og dermed sørge for en økonomisk integrering,
er det også viktig at den enkelte innvandrer deltar i den sosiale
integreringen inn i det norske samfunnet.
Den sosiale integreringen handler om språk, kulturkunnskap og
forståelse for en del grunnleggende verdier. Norges demokratiske
fundament hviler på at alle borgere har like plikter og rettigheter,
og er for de aller fleste i landet allmenngyldige spilleregler som alle
forventes å leve etter. Eksempler på disse er ytringsfrihet, næringsfrihet,
religionsfrihet og organisasjonsfrihet.
Dessverre virker det som om man i Norge i de seneste 30–35 årene
ikke har villet snakke om det som forener enkeltmennesker i samfunnet
og hvilke spilleregler som gjelder i det norske samfunnet. Først
i den senere tid er det blitt snakk om «det norske vi». Det å betone
plikter vel så mye som rettigheter for de som har valgt å flytte
til Norge, og hvilke krav som stilles til den enkelte om å bidra
til velstand og vekst, er i visse deler av det offentlige Norge
blitt møtt med beskyldninger om at slik kravstilling har sitt utspring i
fremmedfiendtlighet. Det fremstår også som om det i deler av noen
minoritetsmiljøer ikke er en allmenn aksept for disse spillereglene.
Denne manglende aksept, samt norske myndigheters overdrevne kulturtoleranse
til å foreslå eller implementere endringer og tilpasninger som er
blitt gjort når det gjelder personer eller grupper som kommer fra
andre land og kulturer, skaper grobunn for forskjellsbehandling
og særregler, som på sikt kan skade integreringen. Blant annet gjelder
dette regjeringens foreslåtte endringer av politiets uniformsreglement
for å åpne for bruk av hijab til politiuniformen og for å aktivisere
blasfemiparagrafen i straffeloven (§ 142), samt lokale bestemmelser
om kjønnsadskilt svømme- eller annen undervisning, fremmedspråkundervisning
og egne fridager ved ikke-kristne religiøse høytider. Beslektet
med dette er også tvangsekteskap, kjønnslemlesting og alternativ
skolegang i opprinnelseslandet.
Spørsmålet som fremtvinger seg etter fire tiår med stor innvandring:
har Norge lykkes med integreringen? For å kunne besvare dette spørsmålet,
kreves helhetlig tenkning og gjennomgang av hele det integreringspolitiske
området med alle dets virkemidler, involverte offentlige etater,
økonomi og de lover som regulerer dette området.
Forslagsstillerne stiller seg derfor spørsmål om helheten i dette
settet med politiske virkemidler er til stede og om bruken fremmer
god integrering. Dette spørsmålet synes å være mer komplisert enn
at det skulle betinge et rent ’ja’ eller ’nei’. Forslagsstillerne mener
derfor at det viktigste er å se fremover og å anerkjenne behovet
for en fullstendig gjennomgang av hele integreringspolitikken.
En slik gjennomgang er nødvendig med sikte på å meisle ut en
ny politikk som kan redusere spenningen og motsetningene i samfunnet
og legge grunnlaget for et mer harmonisk og trygt samfunn preget
av samhold og toleranse.
Forslagsstillerne merker seg at andre europeiske land har mange
av de samme utfordringene, og i noen tilfeller større utfordringer,
på de samme områdene som er fremtredende i Norge. Derfor mener forslagsstillerne
at disse gjør en stortingsnedsatt integreringskommisjon meget tidsaktuell
for å møte og motvirke at alvorlige strukturelle feilgrep gjøres
og som kan underminere et trygt og stabilt Norge.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skriver i sin åpne trusselvurdering
for 2010 at det norske samfunnet i hovedsak er fredelig og stabilt,
og uten alvorlige interne konflikter eller skillelinjer. Men det
er flere forhold som kan ha en negativ innvirkning på den interne
sikkerheten i landet. Personer og grupper motivert av ekstrem islamistisk
ideologi representerer ifølge PST en alvorlig trussel mot europeisk
sikkerhet. Med tanke på Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske
engasjement i en del konfliktområder, mener PST å se tegn på en
økende radikalisering av at deler av ulike herboende miljøer fra
muslimske land kan utgjøre en fremtidig trussel mot nasjonal sikkerhet.
De sikkerhetsmessige sidene ved den innvandrings- og integreringspolitikk
som er blitt ført i Norge gjennom tre tiår, er etter forslagsstillernes
oppfatning momenter som en integreringskommisjon må befatte seg
med.
Radikalisering av unge med minoritetsbakgrunn kan manifestere
seg fra ytringer av mer eller mindre ekstrem art, eller som PST
definerer det «en prosess der en person i økende grad aksepterer
bruk av vold for å oppnå politiske mål» og til å faktisk begå voldelige
handlinger for å oppnå politiske mål. PST påpeker at enkelte personer
bosatt i europeiske land reiser til konfliktområder for å delta
i treningsleire og få kamperfaring. Det er mange som reiser fra
Norge, blant annet til Afghanistan, Pakistan og Somalia. Selv om
de fleste som reiser til disse landene gjør det av legitime årsaker,
kan noen av reisene være knyttet til ekstrem islamistisk aktivitet.
Det er vanskelig å skille ut potensielle trusselaktører fra den
store strømmen av reisende. Personer som returnerer fra opphold
i treningsleire, vil kunne utgjøre en direkte trussel ved at de
har fått kamperfaring og blitt ideologisk påvirket til å gjennomføre
terroraksjoner. De vil sannsynligvis også utgjøre en indirekte trussel
i form av å være ideologiske pådrivere for radikalisering av andre.
Radikalisering av unge med minoritetsbakgrunn er en problemstilling
en integreringskommisjon bør fokusere på.
I 2006 utløste karikaturstriden en kraftig debatt. Denne debatten
har også versert i norske medier siden februar 2010, da Dagbladet
i forbindelse med en nyhetsreportasje publiserte en tegning som
angivelig skulle forestille profeten Muhammed.
Fredag 12. februar 2010 ble det avholdt en demonstrasjon på Universitetsplassen
i Oslo med plakater og appeller som samlet rundt 3 000 deltagere mot
Dagbladets grunnlovsfestede ytringsfrihet til å trykke nevnte tegning.
En av talerne uttrykte i en appell tvil om hvorvidt norske myndigheter
og deres medier forstod alvoret ved å trykke en slik karikatur, og
at dette kunne føre til en 11. september-hendelse på norsk jord.
Dette ble ikke fremstilt som en trussel, men som en advarsel. Det
spesielle ved denne markeringen var at den var satt i scene av og
gjennomført av et stort antall personer med minoritetsbakgrunn og som
er vokst opp i det norske samfunnet.
Forslagsstillerne vil her bemerke at det ikke er uvanlig at unge
med minoritetsbakgrunn i andre og tredje generasjon, med god utdannelse
og som er født og oppvokst i landet og som kjenner samfunnet godt og
forstår språket, har utgjort den største trusselen i andre europeiske
land, og gjennomført voldelige aksjoner eller stått for voldsomme
ytringer mot en del kjerneverdier (les: ytringsfriheten), for eksempel
i Storbritannia, Nederland, Belgia og Frankrike.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at radikalisering av unge
mennesker med minoritetsbakgrunn også har en sterk integreringspolitisk
side som bør inngå i en integreringskommisjons mandat. Forslagsstillerne
merker seg rapporter fra ulike minoritetsmiljøer om at det medfører
høy status å oppsøke ekstreme, voldelige miljøer i andre land, og
at disse kan opptre som sterke identitetsmarkører for andre unge med
minoritetsbakgrunn. Det er viktig å ta hensyn til dette ved utformingen
av ulike integreringspolitiske virkemidler.
Innvandrings- og integreringspolitikken i Norge har økonomiske
sider som en integreringskommisjon bør fokusere på. Selv om innvandrerne
i Norge, totalt sett, er en heterogen gruppe, og sett i lys av at
innvandrere bidrar til økonomisk vekst og velstand, er det arbeids-
og sosialpolitiske sider ved innvandrings- og integreringspolitikken
som ikke bidrar til økonomisk vekst og velstand.
Forslagsstillerne påpeker at en rekke minoritetsmiljøer er preget
av lav arbeidsdeltakelse, avhengighet av offentlige ytelser over
lang tid og lav grad av økonomisk selvhjulpenhet. På lik linje med
den øvrige befolkningen, viser det seg at dette har en tendens til
å gå i arv fra den ene generasjonen til den neste. Sosiokulturelle
faktorer som ikke gir status til dem som velger å delta i arbeidslivet,
i kombinasjon med fattigdom, vil kunne utgjøre en betydelig utfordring for
deler av det nasjonale trygdesystemet og være med på å reprodusere
varig utenforskap fra en viktig integreringsarena, nemlig arbeidslivet.
En problemstilling som bør fremheves, er kvinners deltakelse
i arbeidslivet og tilegnelse av kunnskaper i norsk språk. Andelen
kvinner som mener at de har dårlige eller svært dårlige norskferdigheter
og som ikke deltar i arbeidslivet, er foruroligende høy.
Det har vært allment akseptert at begge kjønn skal ha like muligheter
til å delta i det norske arbeidslivet uavhengig. Det er viktig å
påpeke at kvinnelig arbeidsdeltakelse med hensyn til kultur- og
landbakgrunn er svært lav i noen minoritetsmiljøer i forhold til
andre.
Forslagsstillerne mener at likeverd når det gjelder arbeidsdeltakelse
og kjønn er viktig, og at faktorer som aktivt eller passivt hindrer
kvinner fra ulike minoritetsmiljøer, bør motvirkes. En integreringskommisjon
bør derfor belyse og drøfte faktorer som forhindrer at kvinner enten
aktivt oppfordres til eller tvinges til å holde seg utenfor integreringspolitiske viktige
arenaer som arbeidsliv, foreningsliv, barnas utdanning, egenutvikling,
språkforståelse mv.
En integreringskommisjon må ha et meget bredt mandat for å studere
hele samfunnsutviklingen og de ulike kultur- og religionsforskjeller
som nå eksisterer i det norske samfunnet. Et samfunn med god integrering
må være et samfunn hvor fellesskapets verdier og de felles holdninger
må være en bærebjelke som går foran de ulike særinteresser og religioner.
Integreringsprosessen må undersøkes og vurderes i et samlet livsløp
fra vugge til grav. Konkret må en integreringskommisjon vurdere
i hvilken grad alle barn som fødes i landet av foreldre som er eller
planlegger å bli norske statsborgere blir gitt rammebetingelser
i oppveksten som medfører at det norske språk blir deres hovedmål.
Det må vurderes om offentlige kontrollsystem for å sikre alle barn
like rammevilkår er godt nok utbygd eller om en ny organisering
og nye kontrolltiltak må iverksettes. Det bør vurderes om det skal
anses som omsorgssvikt at barn som fødes i Norge ikke behersker
det norske språk og de grunnleggende norske verdier og normer når
de begynner på skolen.
En integreringskommisjon må også drøfte spørsmålet om det er
fornuftig å introdusere særregler for barn med ikke-vestlig bakgrunn
eller om det bør gjelde felles regler som sikrer alle barn det samme
rettsgrunnlaget. Det må vurderes å innføre visse regler som sikrer
kjønnsmessige blandingsklasser, felles gymnastikkundervisning, svømme-
og badeundervisning og visse felles regler for klesplagg. Dette
må vurderes ut fra barnas situasjon og om det å skille seg ut i
forhold til medelever og kamerater vil være en belastning. Det må
vurderes om ikke det norske samfunns tradisjoner og normer må legges
til grunn for alle og at særregler som begrunnes i kulturelle og
religiøse forhold i størst mulig grad må begrenses innenfor rammen
av menneskerettighetene.
Et forhold som særlig må vurderes er om foreldres anledning til
å sende sine barn til opprinnelseslandet for skolegang og livsvilkår
«for å hindre at de blir for norske», slik mange påstår skjer i
dag i ulike miljøer, bør begrenses. Skolenes ansvar og kontroll med
slike «hjemsendelser» bør vurderes styrket, samtidig som det norske
lovverket om å sette barnas interesse foran foreldrenes, muligens
må styrkes vesentlig og gi grunnlag for en offentlig inngripen til barnas
fordel.
For å sikre alle barn gode oppvekstvilkår må det vurderes om
det må innføres et system med jevnlig kontroll av barns fremgang
og integrering, herunder tester i språk og verdigrunnlag, for å
sikre at alle barn møter til sin første skoledag med et best mulig
grunnlag. Den nåværende 4-års kontroll bør utvides, samtidig som
det utvikles et sett av virkemidler som kan settes inn dersom barnas
utvikling ikke tilfredsstiller forhåndsoppsatte minimumsmål. En
tilsvarende kontroll av barns utvikling må vurderes innført også
for 10-åringer og muligens 15-åringer for å sikre at barna senere
ikke faller utenfor. En integreringskommisjon bør vurdere innføring
av mulige tiltak overfor dem som ikke tilfredsstiller minimumskrav.
I den offentlige debatt hevder mange at det i enkelte ikke-vestlige
innvandringsmiljøer er mange menn som hindrer sine kvinner fra samfunnsdeltagelse
og opplæring i det norske språk og tilpasning til de norske grunnverdier.
En kommisjon må vurdere hvilke tiltak og sanksjoner som må iverksettes
for å sikre at alle kvinner i Norge sikres retten til deltagelse
og muligheter til å leve sine liv med ansvar og plikter overfor
sine barn, sin familie og sitt naboskap slik det er vanlig i Norge.
For å hindre en mulig fremvekst av radikal islamisme i enkelte
muslimske trossamfunn og moskeer, må en integreringskommisjon vurdere
både språkkrav og hvordan man nærmere kan monitorere av det som
det læres, formanes og undervises i.
Et samfunn med god integrering må også bygge på like rettigheter
og plikter til at familier forsørger seg selv gjennom deltagelse
i arbeidslivet. En integreringskommisjon må gjennomgå organiseringen av
arbeidslivet og trygde- og stønadssystemet når det gjelder plikter
og rettigheter for å sikre en høyere yrkesdeltagelse fra ikke-vestlige
innvandrere. Et viktig moment her er at også mannlige ikke-vestlige
innvandrere må avfinne seg med og respektere kvinnelige sjefer og
alle typer jobber, idet det ikke aksepteres at noen jobber skal
forbeholdes kvinner eller menn.
Alle norske statsborgere må kunne forventes å ha sin lojalitet
til Norge fremfor andre land. For å sikre dette, må det vurderes
å avlegge en troskapserklæring i forbindelse med statsborgerseremonien,
og den må vurderes gjort obligatorisk. I kriteriene for å innvilges
statsborgerskap må det vurderes innført prøver i norsk språk, historie
og kunnskap og aksept for norske grunnverdier som ytringsfrihet,
religionsfrihet, likeverd mellom kjønnene og alles rett til selv
å velge ektefelle og å skifte religion.
En integreringskommisjon må ha et eget utredningssekretariat
som forbereder møtene i kommisjonen. Kommisjonen må innhente uttalelser
fra organisasjoner, foreninger, menigheter, og bør organisere en
del åpne høringsmøter rundt om i landet med debatt og innhenting
av synspunkter på ulike elementer og tiltak som vurderes innført.
Åpenhet og offentlig debatt vil i seg selv være av stor betydning
for å sikre en bredest mulig forankring i det norske samfunn for de
tiltak og forslag som til slutt blir lagt frem.
En bredt sammensatt integreringskommisjon bør ha representanter
fra de største politiske partiene, ulike berørte organisasjoner,
direktorater, etater og forskningsmiljøer. Kommisjonen kan også
gis rett til å nedsette undergrupper for å behandle de ulike spesifikke
tiltak og problemstillinger og til å utarbeide rapporter med erfaringsmateriale
fra andre land som kan være relevante.
En slik kommisjon som her foreslås oppnevnt av Stortinget i samarbeid
med regjeringen, skiller seg noe fra den vanlige fremgangsmåte hvor
det er Kongen i statsråd som oppnevner utredningsutvalg. Stortingets
forretningsorden har imidlertid en egen paragraf, § 14a, som gir
regler for oppnevning av granskningskommisjoner. Stortinget har
også tidligere oppnevnt granskningskommisjoner som Mehamnkommisjonen,
Lundkommisjonen og Banklovkommisjonen. Når forslagsstillerne mener
det bør være Stortinget som oppnevner kommisjonen, basert på en innstilling
fra presidentskapet, skyldes det sakens store viktighet og behov
for en bredest mulig forankring i befolkningen, og behovet for et
bredest mulig politisk forlik når det gjelder mandat og sammensetning.
En integreringskommisjon bør nok gis en tidsramme på rundt to
år, og det må vurderes om medlemmene i en viss grad må kjøpes fri
fra sine vanlige arbeidsoppgaver.
På denne bakgrunn fremmer forslagsstillerne følgende
forslag:
Stortinget ber presidentskapet i samarbeid med regjeringen fremme
forslag om å oppnevne en bredt sammensatt kommisjon med mandat til
å utarbeide forslag til en ny og helhetlig integreringspolitikk.
14. april 2011