Gode, trygge sykehjem er en forutsetning for at eldreomsorgen
skal kunne kalles varm og verdig. Slik det er beskrevet tidligere,
er ikke dette tilfellet for alle kommunene og alle sykehjemmene.
I tillegg kommer det sterkt økende behovet for nye sykehjemsplasser.
Det er viktig å presisere at sykehjemmene ikke skal være et oppbevaringssted
for eldre og syke, men et hjem hvor beboerne behandles med verdighet
der de kan leve sitt liv videre i størst mulig grad som før. De
må selv kunne bestemme når de skal stå opp, spise og legge seg.
Eldre mennesker som er hjelpetrengende, skal få verdigheten tilbake og
man må få en slutt på den umyndiggjøringen som mange eldre opplever.
Derfor må innholdet i sykehjemshverdagen settes i fokus. Beboerne
og de pårørende må få innflytelse på hvordan hverdagen skal være.
Man kan altså dele opp problemstillingen knyttet til sykehjem
i to hovedområder:
Forslagsstillerne viser til representantforslag fra representantene
Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen fra mars
2010, Dokument 8:68 S (2009–2010), hvor det ble foreslått å utarbeide en
samfunnskontrakt for å kunne gi ideell sektor en større grad av
forutsigbarhet, på linje med det en har i en rekke andre land i
Europa. Det vises til at det er signaler om at store deler av tilbudet
fra ideell sektor innen tjenesteyting relatert til helse, omsorg
og sosiale tjenester kan bli borte i løpet av 5–10 år. Forslaget gikk
ut på å sette ned et bredt sammensatt utvalg bestående av det offentlige,
private ideelle og private kommersielle aktører, for å kunne få
belyst hva som hemmer og hva som fremmer et fornuftig samarbeid, samtidig
som det ikke fører til konkurransevridning og kan komme i konflikt
med lover og avtaler. Regjeringspartiene støttet dessverre ikke
forslaget. Forslagsstillerne vil fremholde at det er viktig med
et mangfold av tjenesteleverandører nettopp fordi den norske befolkningen
representerer ulike grupper og ulike behov. Derfor må den politiske
innsatsen rettes mot å sikre befolkningen kvalitativt gode tilbud fremfor
å drive en ideologisk kamp som reduserer og fjerner viktige bidragsytere
til tjenesteleveranse innen sektoren.
Forslagsstillerne mener at valgfrihet er en av de grunnleggende
friheter og har på denne bakgrunn lagt vekt på å legge til rette
for fritt sykehusvalg og fritt sykehjemsvalg. En vil vise til at
det var et samspill mellom offentlige og private leverandører som sikret
full barnehagedekning. Forslagsstillerne er positive til at regjeringen
nå endelig har gjort det Fremskrittspartiet har foreslått en rekke
ganger, ved å åpne opp for at private også kan bygge omsorgsboliger
og sykehjemsplasser med tilskudd gjennom Husbanken så lenge en kommune
står bak.
Alle eldre i landet skal være trygge for at de får tilstrekkelig
pleie og omsorg, dersom de blir pleietrengende. Eldreomsorgen er
personellintensiv. Skal omsorgen for de eldre og pleietrengende
bli god nok, trengs det nok helsepersonell som kan gi dem den hjelpen
de trenger. En del kommuner har klart å bygge opp eldreomsorgen
med tilstrekkelig kapasitet og kvalitet, i andre kommuner er det
stor svikt i tilbudet til de eldre pleietrengende. Ressurssenteret
for omstilling i kommunene har foretatt en kartlegging i 30–40 kommuner,
og funnet at årsverk med brukerrettet innsats pr. heldøgnsplass
ved sykehjem varierer fra noe over 0,5 pleieårsverk pr. bruker,
til 1,0 årsverk. Også andre undersøkelser og rapporter viser meget store
variasjoner i bemanningen, uten at ulikhetene kan forklares med
ulik pleietyngde eller andre kjennetegn ved beboerne. Det er altså
ulike prioriteringer i hver kommune som er utslagsgivende for hvor
mye pleie og omsorg den enkelte pleietrengende mottar. Beboerne
på de best bemannede sykehjemmene har dobbelt så mye helsepersonell
tilgjengelig som beboerne på de dårligst bemannede sykehjemmene.
En rapport som Telemarkforskning nylig har utarbeidet for KS viser
at ansatte med kompetanse som fysioterapeuter, spesialsykepleiere,
ergoterapeuter, sosionomer og andre med høyere utdanning gir høyere
kvalitet og lavere kostnader i eldreomsorgen. I primærhelsetjenenesten
i dag er det i gjennomsnitt 30 pst. ufaglærte og på enkelte institusjoner
hele 80 pst. ufaglært arbeidskraft, noe forslagsstillerne mener
er urovekkende med hensyn til pasientsikkerheten.
Forslagsstillerne viser til Innst. 11 S (2010–2011) hvor en enstemmig
helse- og omsorgskomité uttalte:
«Komiteen mener det må være et klart mål at de ansatte i hjemmesykepleien
skal være faglærte og at andelen med treårig helse- og sosialfaglig
høgskole økes.»
Forslagsstillerne viser også til regjeringens uttalte målsetting
om at det skal være under 10 pst. ufaglærte i den kommunale pleie-
og omsorgstjenesten.
Helsepersonelloven stiller krav til helsepersonell om å yte faglig
forsvarlig helsehjelp. Hvis helsepersonellet skal kunne gi forsvarlig
pleie og omsorg til de pleietrengende eldre, må sykehjemmene ha
en viss pleiebemanning. Skoler og barnehager har grenser for antall
barn pr. ansatt. Eldre, pleietrengende sykehjemsbeboere må også
sikres en forsvarlig bemanning. Underbemanning i sykehjemstjenesten
har alvorlige følger for beboerne. For de ansatte fører underbemanning
til dårligere arbeidsmiljø, sykmeldinger og utstøting fra arbeidet,
og det forsterker rekrutteringssvikten til pleieyrkene generelt,
og eldreomsorgen spesielt. Sykehjemsbeboerne er gjennomgående sterkt
pleie- og omsorgstrengende, og de fleste har et stort og sammensatt
sykdomsbilde, ofte så mange som 5–6 diagnoser. Ca. 70 pst. av dem
har lidelser relatert til aldersdemens. Sykehjemsbeboernes grunnleggende
behov må ivaretas, uavhengig av hvor de bor i landet. Til dette
trengs det et visst antall sykepleiere og annet helsefaglig personell,
uansett om sykehjemmet drives i en bydel, i en liten landkommune
eller i et industrisamfunn. Den kommunale økonomien og de lokale
politiske prioriteringene er i stor grad avgjørende for nivået og
kvaliteten i eldreomsorgen. Sosial- og helsedirektoratet hadde frem
til 1. januar 1980 ansvaret for den faglige godkjenningen av bemanningsplanene
ved landets sykehjem. Direktoratet bør nå tillegges denne funksjonen
igjen. Dette vil være et virkemiddel for å sikre en viss kvalitet
i sykehjemstilbudet for alle landets sykehjemsbeboere. En slik godkjenningsfunksjon
vil også kunne gi direktoratet en bedre oversikt over sykehjemstjenestene,
og styrke deres veilederkompetanse og ‑funksjon når det gjelder
andre spørsmål som kompetanseutvikling, rekruttering, organisering
mv. Bemanningsnormene bør omfatte både antall sykepleiere, leger,
samt annet pleiepersonell som blant annet helsefagarbeidere, aktivitører
og assistenter. Normene bør videre fastsettes på statlig nivå, slik
at det blir gjeldende for samtlige sykehjem i hele landet. Når det
gjelder legedekningen ved sykehjem, så er denne svært lite tilfredsstillende.
Legedekningen må etter forslagsstillernes syn økes kraftig, særlig
sett i lys av at dette er en av de viktigste faktorene for å skape trygghet
blant brukere og pårørende.
Rammeavtalen mellom Kommunenes Sentralforbund og Den norske legeforening
om allmennlegepraksis i fastlegeordningen må følges opp og plikten til
allmennmedisinsk offentlig legearbeid, slik det er skissert i pkt.
12.1 i avtalen, gjennomføres.
Forslagsstillerne viser til den demografiske utviklingen som
er referert tidligere i representantforslaget, og behovet for nye
sykehjemsplasser som en følge av dette. Videre vises det til at
i snart 20 år har til sammen ni helseministre lovet enerom til alle
eldre som vil ha det. Men fortsatt er det 2 500 plasser i dobbeltrom
på norske sykehjem. Forslagsstillerne mener det er uverdig å tvinge
eldre pleietrengende til å dele rom med vilt fremmede mennesker
ofte mot deres vilje. Forslagsstillerne mener det er uriktig av
kommunen å kreve fullt vederlag av begge pasientene som presses
til å dele rom og at de bør få en vesentlig reduksjon i vederlaget
de skal betale. Slik kan en også unngå at kommuner spekulerer i
fortetting gjennom å gjøre om enerom til dobbeltrom.
TV2 kunne for en tid tilbake avsløre at 3 500 personer ventet
på sykehjemsplass her i landet. Et tall som trolig er mye høyere
siden kommuner ikke har anledning til å føre ventelister.
Videre vises det til at det foregår en «fortetting» ved sykehjemmene
hvor enerom gjøres om til to-sengsrom, og i tillegg foregår det
en storstilt avhjemling av sykehjemsplasser som omgjøres til omsorgsboliger.
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet flere ganger
har foreslått en betydelig økning av investeringstilskuddet for
bygging av nye sykehjemsplasser. Senest under behandlingen av statsbudsjettet
for 2011 ble det foreslått å øke maksimalt tilskudd fra 666 600
kroner til 1,3 mill. kroner pr. sykehjemsplass. Totalt ville Fremskrittspartiet
bevilge 1,5 mrd. kroner mer enn regjeringen til dette formål.
I tillegg foreslo Fremskrittspartiet å bevilge et øremerket driftstilskudd
til sykehjemsplasser på 2 mrd. kroner totalt, jf. Innst 3 S (2010–2011).
Forslagsstillerne vil påpeke at et slikt økt driftstilskudd ville
medføre økt kvalitet, styrket grunnbemanning og at flere deltidsansatte
hadde fått økte stillingshjemler. Selv om behovet åpenbart var til
stede, valgte regjeringspartiene underlig nok å stemme ned Fremskrittspartiets
forslag til styrking av eldreomsorgen. På bakgrunn av dette synes
forslagsstillerne at det er et skritt i riktig retning at regjeringen
gjennom Prop. 65 S (2010–2011) foreslår en økning av tilsagnsfullmakten
og dermed styrker investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjemsplasser.
Det er positivt at regjeringen gir tilskuddene tilbakevirkende kraft
fra 2008, noe som fører til at satsen for sykehjemsplasser tilsvarer
det Fremskrittspartiet foreslo i sitt alternative statsbudsjett
for 2008.
Forslagsstillerne viser til at det trolig er behov for rundt
14 000 nye sykehjemsplasser innen 2015 og at regjeringens målsetting
om 12 000 nye heldøgns omsorgsplasser i denne sammenheng trolig
er for lav, samtidig som vridningen av boform vil føre til at mange
ikke vil kunne få sitt tilbud på beste effektive omsorgsnivå.
Problematikken rundt ansvarsfordelingen mellom sykehjem og sykehus
slik den nå er, er helt håpløs og uansvarlig fordi sykehusene ønsker
å skrive ut pasienter så tidlig som mulig, mens kommunene ønsker at
sykehusene skal beholde eldre pasienter så lenge som mulig. Begge
ønsker at den andre offentlige myndighet skal bære kostnadene. Hadde
staten betalt for begge tjenester hadde det ikke vært denne uansvarlige
kampen og svarteperspillet som det nå er. Det er kun én måte å bli
kvitt problemet med «svingdørspasienter» på, og det er at staten
forestår kostnadene enten en pasient er på sykehus, sykehjem, rehabilitering,
mottar fysioterapi, hjemmehjelp eller hjemmesykepleie eller i omsorg+,
altså hele kjeden av tilbud. Først da vil pasienten motta den tjeneste som
er best for pasienten og det vil også ofte være den som er rimeligst
for det offentlige. I denne forbindelse viser forslagsstillerne
til behovet for å øke antall medisinske sengeposter ved norske sykehus. Behovet
for dette vil øke i takt med det stadig økende antall eldre i Norge.
Forslagsstillerne vil vise til at samhandlingsreformen slik den
ble presentert i St.meld. nr. 47 (2008–2009) er god på situasjonsbeskrivelse,
men lite konkret på tiltak. Forslagsstillerne viser også til at
en viktig bakgrunn for samhandlingsreformen er NOU 2005:3 Fra stykkevis
til helt – en sammenhengende helsetjeneste, avgitt av Wisløff-utvalget.
Utredningen drøftet på bred basis pasientrelaterte samarbeidsproblemer
i norsk helsetjeneste. Dens definisjon av samhandling var:
«Samhandling i helsetjenesten er aktivt samarbeid og handlinger
mellom alle som direkte eller indirekte er involvert i pasientbehandlingen.»
I samhandlingsmeldingen fra regjeringen defineres samhandling
slik:
«Samhandling er uttrykk for helse- og omsorgstjenestenes evne
til oppgavefordeling seg imellom for
å nå et felles, omforent mål, samt evnen til å gjennomføre oppgavene
på en koordinert og rasjonell måte.»
Forslagsstillerne vil hevde at samhandlingsreformen gjennom dette
har mistet sitt pasientfokus og fremstår som en oppgavefordelingsreform,
noe som har lite med samhandling å gjøre.
Forslagsstillerne vil også vise til at det er svake grupper i
samfunnet med spesielle behov som trenger pleie og omsorg i alderdommen
på lik linje med andre eldre. Dette gjelder blant annet eldre med
rusproblemer. Oslo kommune og Stavanger kommune har blant annet
opprettet egne spesialplasser på sykehjem for eldre som har et rusmisbruk
og har behov for langtidsopphold på sykehjem. Spesialplassene på henholdsvis
Stovnerskogen og Stokka sykehjem er viktig for å gi et spesialtilbud
til personer med rusmisbruk som gir dem økt verdighet, stabilitet
og stor grad av forutsigbarhet. Forslagsstillerne ser positivt på
slike typer spesialplasser for eldre med spesielle utfordringer.
I det nåværende systemet opplever mange kommuner at behovet for
sykehjemsplasser av ulik type varierer fra år til år, som en følge
av naturlig bortfall og nye behov i befolkningsendringer. Det er
ikke sikkert det alltid vil være det mest hensiktsmessige å bygge
nye sykehjem, dersom behovet ikke er til stede om to, fem eller
ti år frem i tid.
Forslagsstillerne ser med interesse på muligheten for kommuner
til å benytte seg av bomoduler som blir tilkoblet til allerede eksisterende
bygningsmasse. Slike moduler som nå tilbys, er raske å få på plass, kan
leies i en gitt tidsperiode, og helsepersonell kan leies inn for
den samme perioden om det er ønskelig. Forslagsstillerne peker også
på den store fleksibiliteten modulene kan medføre når det gjelder
ulik type bruk. For å synliggjøre denne problemstillingen kan man
se for seg små kommuner, med ett eller to sykehjem, hvor behovet
for ulike typer plasser (langtidsavdelinger, demensavdelinger osv.)
er svært varierende over en tidsperiode på relativt få år. I stedet
for at disse kommunene bygger opp en overkapasitet over tid, kan
det være hensiktsmessig å benytte seg av leiekontrakter på spesialtilpassede
moduler. Forslagsstillerne peker på at også store kommuner kan være
tjent med å benytte seg av slike tiltak i perioder. Bruk av moduler
vil i gitte situasjoner, etter forslagsstillernes syn, være svært
hensiktsmessig for kommuner å benytte seg av. Det understrekes at
moduler ikke må forveksles med noen som helst form for brakker,
men snarere som et fleksibelt tilbygg til allerede eksisterende
bygningsmasse
Forslagsstillerne vil i denne forbindelse også vise til sine
forslag i forbindelse med behandling av samhandlingsreformen (St.meld.
nr. 47 (2008–2009)), hvor det blant annet ble foreslått å innføre
fritt sykehjemsvalg. Gjennom en slik valgfrihet for pasienten vil
det også være attraktivt å legge til rette for sykehjemsplasser
av god kvalitet for tilbyderne av disse tjenestene.
En av de sentrale utfordringene innenfor eldreomsorgen er hvordan
man kan gi en verdig behandling knyttet til livets slutt. Palliativbehandling
handler om hvordan man på en best mulig måte kan legge til rette for
at den enkelte, og dennes pårørende, opplever livets slutt på en
naturlig, varm og verdig måte. Forslagsstillerne viser i denne forbindelse
til prosjektet «Omsorg ved livets slutt» ved Bergen Røde Kors Sykehjem.
Dette prosjektet synes å være svært vellykket, sett fra både pasientens
og pårørendes syn.
Mange døende eldre får ikke tilstrekkelig lindrende behandling
i livets siste fase. Med den demografiske utviklingen med flere
eldre i årene fremover er det et stort behov for å øke satsingen
på hjelp til alvorlig syke og døende. Man ser også at mange dør alene
i institusjoner og at det å sette inn fastvakter hos døende går
ut over et sterkt presset vikarbudsjett. Forslagsstillerne mener
dette er uverdige forhold.
Det skal understrekes at det er utfordrende å gi helsehjelp til
pasienter med dårlig prognose. Så langt det er mulig, er det ønskelig
å benytte medisinske tiltak for å oppnå bedring, men det kan også
være betenkelig å overbehandle en pasient som bare har dager eller
uker igjen å leve. Livsforlengende behandling og smertelindring
vil være alternativet der helbredende behandling ikke er mulig.
Det er viktig å understreke at disse pasientene har behov for mer eller
mindre kontinuerlig oppfølging, og helsehjelpen må derfor være tilgjengelig
uansett hvor pasienten befinner seg. Det må være langt enklere å
kunne kombinere hjemmetid og institusjonstid for disse pasientene
enn det vi ser i dag.
Hva som er akseptabel livskvalitet, må vurderes ut fra pasientens
uttrykte eller antatte syn. En vil derfor understreke viktigheten
av at en pasient som ikke ønsker livsforlengende behandling, skal
få ønsket respektert selv om behandlingen kunne hatt effekt. Dersom
pasienten mangler samtykkekompetanse, bør et gyldig livstestament
respekteres.
Faglige beregninger tilsier at behovet for palliative senger
i kommunal regi skal være ca. 1 seng pr. 6 000–7 000 innbyggere.
Dette tilsvarer om lag 800 senger i Norge. I dag finnes rundt 200
palliative sykehjemssenger.
Det er en kjent problematikk at pasienter skrives ut langt tidligere
fra sykehus enn hva som var tilfellet for bare noen år tilbake.
Dette fører til at en rekke eldre blir svingdørspasienter mellom
pleie- og omsorgssektoren og spesialisthelsetjenesten. I denne forbindelse
viser forslagsstillerne til St. Olavs Hospitals bruk av intermediær
avdeling ved Søbstad sykehjem i Trondheim, hvor pasienter som er
utskrivningsklare, men heller ikke i stand til å flytte til et ordinært
sykehjem, får et tilbud.
I Fagbladet 20. mars 2006 kan en lese:
«Sjukepleier og fagkonsulent ved Søbstad, Lisbeth Kystad, nøler
ikke med å betegne tiltaket som en ubetinget suksess.»
Og videre:
«En studie hvor utskrivningsklare pasienter ble delt inn i
to grupper, viser at sjansen for å kunne flytte hjem igjen etter
tre måneder er betydelig større for pasienter som blir lagt inn
på intermediær enhet sammenliknet med pasienter som blir liggende
på sjukehuset.»
Forslagsstillerne finner dette svært interessant, og viser til
at den samfunnsøkonomiske gevinsten vil være betydelig, dersom studien,
som er gjengitt i fagbladet, er riktig. Det vil derfor etter forslagsstillernes syn,
være på sin plass å utvide bruken med intermediære avdelinger i
hele landet, og at finansieringsansvaret må ligge hos staten. Forslagsstillerne
vil vise til at det har vært flere gode forsøk med intermediære avdelinger
som har strandet grunnet uavklarte økonomiske forhold. Forslagsstillerne
vil også påpeke at det er naturlig å se de intermediære avdelingene
i sammenheng med planene i samhandlingsreformen om å åpne muligheten
for direkte innskriving av pasienter i kommunal institusjon.
En av de største utfordringene innenfor dagens pleie- og omsorgstilbud,
er behovet for økt kapasitet og kvalitet ved sykehjemmene. Forslagsstillerne
har tidligere vist til behovet for endrede finansieringsordninger
og øvrige rammetiltak knyttet til eldre og deres rettigheter. Videre
er det etter forslagsstillernes syn behov for å gjøre spesifikke
grep knyttet til kapasitet og kvalitet ved sykehjemmene.
Følgende elementer tas inn i hovedforslaget: