Antall voldtekter har økt kraftig det siste året. I Oslo har
det allerede blitt anmeldt 48 overfallsvoldtekter hittil i 2011
– dobbelt så mange som i hele 2010. Over 350 jenter har oppsøkt
voldtektsmottaket i byen, et tall som også utgjør en markant økning.
Til tross for denne økningen anslås det at mørketallene er store
hva gjelder voldtekt og at bare 10–15 pst. av de som har blitt utsatt
for et slikt overgrep oppsøker hjelp.
Forslagsstillerne er opprørte over den uttrygghet jenter i hovedstaden
må føle på fordi risikoen for slike overgrep har blitt så stor.
De dramatiske tallene krever umiddelbar politisk handling slik at
kvinner igjen kan gå trygt i Oslos gater.
Forslagsstillerne vil vise til ulike tiltak som sammen kan bidra
til å endre den negative utviklingen i antallet voldtekter. Det
er først og fremst en markert økt bemanning i politiet. Dette har
Fremskrittspartiet tatt til orde for og foreslått ved en rekke anledninger
i mange år. Dårlig politibemanning går først og fremst ut over den
synlige utetjenesten. Jo færre politipatruljer som synes ute, desto
tryggere kan en overgriper være på at han får gjennomført et overfall
i fred. I tillegg vil politiet ofte være for langt unna dersom et
pågående overgrep blir meldt, slik at muligheten for å ta gjerningsmannen
blir markert svakere.
Forslagsstillerne har merket seg at justisminister Knut Storberget
ved flere anledninger sier at politiet har fått styrket sin bemanning.
En rapport fra Politidirektoratet viser at dette ikke stemmer; 18
av landets politidistrikter har opplevd nedbemanning det siste året.
9. oktober 2011 kunne Aftenposten avsløre at til tross for at Politidirektoratet
har en målsetting om å øke politidekningen til to politifolk pr.
1 000 innbyggere, så har dekningen falt fra 1,8 i 2008 til 1,6.
Det er dramatiske tall. Lavere politidekning gir mindre synlighet,
som igjen øker utryggheten for folk flest.
Voldtektsutvalget, under ledelse av Rita Sletner, la frem sin
rapport i 2008. Der pekte de på behovet for å opprette et eget spesialorgan
for sedelighetskriminalitet (SEPOL). En slik enhet vil i mye større
grad kunne samle erfaring og utvikle kompetanse knyttet til etterforskning
av voldtekter. På den måten vil man kunne få en spydspiss i politiet
for etterforskning og dermed flere pådømmelser av slike handlinger.
I tillegg ble det foreslått å sikre at alle politidistrikter
opprettet egne team for seksuelle overgrep (SO-team) med taktisk,
teknisk og juridisk spesialisering. Ved gjennomføringen av et slikt
tiltak ville man sikret kontinuerlig oppdatering av kompetanse i det
enkelte politidistrikt og en mer helhetlig oppfølgning av seksuelle
overgrep. Sammen med SEPOL vil SO-teamene danne en slagkraftig etterforskningskraft
som kunne endret dagens bilde der svært mange overgripere slipper
straff. I løpet av året har det kommet meldinger om at både politiet
i Oslo og politiet i Trondheim har lagt bort flere hundre saker
som omhandlet seksuelle overgrep. Dette er etter forslagsstillernes
oppfatning uhørt. Med større kapasitet og mer slagskraftig etterforskning
av denne type saker, vil også statusen med å etterforske voldtekter
øke. Dette vil gi større tilgang på dyktige polititjenestefolk.
Forslagsstillerne konstaterer at regjeringen ikke har fulgt opp
verken forslaget om opprettelse av SEPOL eller SO-team.
Forslagsstillerne viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett
for 2011 hvor det ble foreslått bevilget 580 mill. kroner ekstra
til politiet. Denne ekstrabevilgningen ville hatt stor betydning
og ville satt politiet i stand til å innføre ovennevnte tiltak som Fremskrittspartiet
ved flere anledninger selv har foreslått. I regjeringens fremlegg
til statsbudsjett for 2012 ligger det forslag om 696 mill. kroner
ekstra til politiet. Forslagsstillerne minner om at denne økningen
i stor grad går til tiltak i forbindelse med terrorangrepet, og
ikke til mer synlig politi.
DNA er en viktig beviskilde i voldtektssaker. Tjenestefolk i
politiet snakker ofte om viktigheten av å jobbe med etterforskning
mens bevisene fortsatt er «ferskvare». Dette gjelder i særdeleshet
biologiske spor.
DNA-analyser er underlagt statlig monopol ved at Rettsmedisinsk
institutt (RMI) er eneste laboratorium som får analysere for politiet.
Dette fører til lang saksbehandlingstid, og politiet må ofte vente
lenge før analysesvarene er klare. Etterforskningen blir således
forsinket og mister preget av å være ferskvare mens prøvene står
i kø for analyse.
At saksbehandlingstiden skal være lang, fremstår paradoksalt
all den tid det finnes ledig kapasitet for denne typen analyser.
GENA AS Institutt for DNA-Analyse i Stavanger har internasjonale
sertifiseringer som sikrer høyere kvalitet enn RMI. Likevel vil
ikke regjeringen slippe GENA til, fordi det er et privat selskap.
GENA kan bidra til at saksbehandlingstiden går ned, noe som vil
styrke muligheten for at politiet oppklarer flere voldtektssaker.
De siste fem årene har vist at overfallsvoldtekter nesten uten
unntak begås av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Mange av sakene
er også knyttet til handlinger begått av asylsøkere. At asylsøkere
som er i landet under påskudd av å trenge beskyttelse begår slike
overgrep, er avskyelig. Norge kunne vært denne kriminaliteten foruten
om landet hadde ført en strengere asylpolitikk der asylsøkere ble
plassert i lukkede mottak. Det bør være sterkt straffeskjerpende
når asylsøkere begår kriminelle handlinger. Personer som utnytter
norsk godhet og det åpne samfunnet til å begå kriminelle handlinger,
må møtes med svært tøffe virkemidler.
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet fremmet et
komplett forslag til ny norsk utlendingslov i Innst. O. nr. 42 (2007–2008),
der det ble åpnet for utstrakt bruk av DNA-testing i utlendingssaker.
I Fremskrittspartiets forslag til §§ 42 og 77 i ovennevnte innstilling,
ble det åpnet for DNA-test i enhver utlendingssak der det er nødvendig
å fastslå om det eksisterer en familierelasjon, og i § 90 ble det slått
fast at det skal tas fotografi, fingeravtrykk og DNA-profil i forbindelse
med en rekke andre utlendingssaker. Disse DNA-profilene skal lagres
i et nasjonalt DNA-register som også skal kunne brukes i forbindelse
med blant annet kriminalitetsbekjempelse.
I tillegg til dette vil forslagsstillerne peke på jobben som
er gjort av politiet i Stavanger. Stavanger opplevde en bølge av
overfallsvoldtekter for få år siden. Politiet gikk da ut til asylmottakene
tilknyttet byen og drev opplysningsvirksomhet om norske regler og
den kulturen som gjelder her. Dette ga svært positive resultater
og antallet overfallsvoldtekter gikk drastisk ned.
Forslagsstillerne vil minne om at justisminister Knut Storberget
selv karakteriserer voldtekt som nestendrap. Dette viser at også
regjeringen ser alvorligheten i problemet. Forslagsstillerne etterlyser imidlertid
at denne erkjennelsen omsettes i praktisk politikk. Straffenivået
for voldtekter er fortsatt på et for lavt nivå, noe Fremskrittspartiet
har påpekt ved en rekke ulike anledninger. Så stort som problemet
nå fremstår, er det behov for en total gjennomgang av straffelovgivningen
på dette området. Straffenivået må bli markert høyere samtidig som
terskelen for bruk av forvaringsstraff må senkes.
Forslagsstillerne viser til at statssekretær i Justisdepartementet,
Astri Aas-Hansen, for kort tid siden brukte for lange skjenketider
som argument for at politiet fikk gjort for lite med voldtektene
i Oslo. Dette er en total avsporing av debatten og mer et forsøk
på å dekke over at justisministeren ikke tar problemet tilstrekkelig
alvorlig. Det samme gjelder uttalelsen fra Oslos bystyremedlem Tone
Tellevik Dahl fra Arbeiderpartiet om å «lyslegge områdene bedre
eller rydde vegetasjon (…)». Slike uttalelser vitner om at problemet
ikke tas alvorlig nok.