Til Stortinget
Utbyggingen av moderne bredbåndsnett er en forutsetning for variert
næringsliv og bosetting i hele landet. Likevel har ikke staten påtatt
seg det samme ansvaret for bredbånd som for annen infrastruktur som
vei og jernbane. Bredbåndstilgang er i mange tilfeller avgjørende
for hvor unge mennesker vil bosette seg, og det er i likhet med
annen infrastruktur en klar sammenheng mellom bredbåndsutbygging,
næringsutvikling og økonomisk vekst. En undersøkelse fra Ericsson,
Arthur D. Little og Chalmers University of Technology offentliggjort
i september 2011, viser at hver dobling av bredbåndshastigheten
gir en BNP-vekst på 0,3 prosent. Dette er den første undersøkelsen
av sitt slag, og bygger på data fra 33 OECD-land.
Ifølge Netindex.com er Norge på 25. plass i verden når det gjelder
gjennomsnittlig nedlastningshastighet. På de første plassene finner
Litauen (1), Sør-Korea (2), Sverige (3), Romania (4) og Latvia (5). Sverige
er imidlertid ikke det eneste nabolandet med bedre bredbånd enn
Norge, for Island har 11. plass, Danmark 14. plass og Finland 19. plass.
Det kreves 100 000 unike IP-adresser som har testet seg for at et land
i det hele tatt skal bli med på listen, og det er derfor god grunn
til å tro at resultatene fra Netindex.com er representative.
EU-kommisjonen lanserte 19. mai 2010 Digital Agenda for Europa
2010–2020. Målsettingen i planen er at alle EU-borgere skal ha tilgang
til bredbånd i 2013, at alle skal ha anledning til å koble seg opp
til bredbånd på 30–100 mbit/s innen 2020, og at minst halvparten
av EUs husstander i 2020 skal ha abonnement på bredbånd med minst
100 mbit/s. Flere EU-land har høyere ambisjoner enn dette. Finland
har for eksempel lovfestet retten til 1 mbit/s for alle i landet, noe
som skal utvides til 100 mbit/s innen 2015. Den lovfestede rettigheten
omfatter hele Finland bortsett fra 2 000 personer i svært avsidesliggende
områder, og spesifiserer også avstand til tilknytningspunkter.
USA ligger ifølge Netindex.com bak gjennomsnittet for EU når
det gjelder bredbåndshastighet. USA har imidlertid i likhet med
for eksempel Finland klart definerte ambisjoner når det gjelder
bredbånd, fordi president Barack Obama la frem en egen føderal bredbåndsplan
i 2010 på broadband.gov. Planen inneholder 6 konkrete målsettinger
som skal oppfylles innen 2020:
1. Minst 100 millioner amerikanske
hjem skal ha en mulighet til å koble seg til rimelig bredbånd med nedlastinghastighet
på minst 100 Mbps og opplastingshastighet på minst 50 Mbps.
2. USA skal være verdensledende på mobil innovasjon og ha
verdens raskeske og mest omfattende mobilnett. (Forslaget er knyttet
til frigjøring av frekvenser, dvs. digital dividende).
3. Enhver amerikaner skal ha mulighet til å koble seg til
rimelig og robust bredbånd, og målet er at 90 pst. skal ha bredbånd
i 2020.
4. Ethvert lokalsamfunn skal ha mulighet til å knytte nøkkelinstitusjoner
som skoler, sykehus og offentlige bygg til bredbånd med minst 1 000 Mbps.
5. Det skal bygges et nasjonalt nødnett.
6. Enhver amerikaner skal ha mulighet til å overvåke sitt
energiforbruk i sanntid via bredbånd.
Rådgivningsselskapet Nexia DA la frem rapporten «Bredbånd 2011»
i september 2011 etter oppdrag fra Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet. Rapporten viser at rundt 99,7 pst. av norske husstander
har et grunnleggende bredbåndstilbud (0,64 Mbps båndbredde), 94
pst. har tilgang på minimum 4 Mbps, mens 67 pst. har tilgang til
minimum 25 Mbps båndbredde. Mer enn 70 pst. av husstander er i en
av 274 kommuner som har 100 pst. dekning, men rundt 7 000 husstander
i landet mangler et bredbåndstilbud. Rapporten viser også at det
er store forskjeller mellom fylkene. Rogaland har Norges raskeste
internett, og der har 67 pst. mulighet til å koble seg til bredbånd
med over 100 Mbps. På den motsatte enden av skalaen finner man Finnmark,
Hedmark, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane der ingen husstander
har mulighet til å koble seg til bredbånd av denne typen.
Forslagsstillerne mener at Norge i likhet med andre land også
bør ha konkrete målsettinger når det gjelder bredbånd. Fremskrittspartiet
har som ambisjon å øke kapasiteten til minst 100 Mbps innen 2015 for
å nå et mål om at Norge skal ha et av verdens beste bredbånd til
sine innbyggere. Ingen av de andre partiene støttet Fremskrittspartiets
merknader om dette i Innst. 13 S (2010–2011) til statsbudsjettet
for 2011.
Høykom-programmet ble opprettet i 1999 som en tilskuddsordning
for å stimulere utviklingen av nettverksbaserte brukertjenester
fra det offentlige og samtidig øke markedsgrunnlaget for tilbud
av bredbåndskommunikasjon, og ble avviklet i 2008. I de siste årene
av tilskuddsordningen ble fokuset i større grad å gi midler til
utbygging av bredbånd i områder i landet der kommersielle aktører
ikke ønsket å etablere seg. Totalt ble det til Høykom-programmet
bevilget drøyt 770 mill. kroner i perioden 1999–2008. Forslagsstillerne
ønsker å gjenopplive ordningen, og presiserer at midler skal gå
til økt bredbåndsdekning i områder som er uinteressante for de kommersielle aktørene.
Fremskrittspartiet satte derfor av midler både i 2010 og 2011 i
sine alternative budsjettforslag, og i Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett for 2012 settes av 60 mill. kroner til dette formålet.
Forslagsstillerne viser til at dette spørsmålet også ble behandlet
i Innst. 276 S (2010–2011) representantforslag fra stortingsrepresentantene
Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Arne Sortevik
og Harald T. Nesvik (Dokument 8:71 S (2010–2011)), der komiteens
flertall bestående fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2011 legge frem handlingsplan
med finansieringsløsning for å gjennomføre et nasjonalt bredbåndsløft
med målsetting om høyhastighetsbredbånd i hele Norge.»
Forslagsstillerne mener at dette fortsatt er en god idé og vil
fremme et tilsvarende forslag igjen. Forslagsstillerne vil imidlertid
understreke at bredbåndsutbyggingen i all hovedsak fortsatt skal
være markedsbasert.
Kommersielle aktører bygger nå fiberbredbånd i store deler av
landet, men offentlig regler gjør utbyggingen stadig vanskeligere
for bredbåndsaktørene. Bredbåndsaktørene bruker i stor grad veinettet
som infrastrukturkorridor, og § 32 i veglova regulerer hvordan annen
infrastruktur kan etableres i veigrunnen. Det betyr i praksis at
bredbåndsaktørene må forholde seg til 429 ulike kommuner, som er
ansvarlige for både vedtak og klagebehandling, og som kan tolke
regelverket ulikt. Regjeringens forslag til ny forskrift til § 32
gjør ifølge tu.no (Teknisk Ukeblad) 18. februar 2010 at bredbåndsaktørene
må grave dypere og bredere, at det kan kreves betaling til veiholder
for kabelfremføring, og at veiholder når som helst kan kreve å få
infrastruktur flyttet eller fjernet. Da Drammen kommune innførte
ny graveinstruks i tråd med forskriftsutkastet, førte dette til
en kostnadsøkning for graving og fremføring på 385 pst. Den endelige
regningen er det forbrukerne som må ta. Det er også behov for samordning
når det gjelder bruk av broer og tunneler som infrastrukturkorridorer
for bredbånd. Forslagsstillerne mener derfor at det er behov for
en gjennomgang av alle nasjonale regler og lokale regler som stopper
bygging av ny IKT-infrastruktur, og at det ikke lenger kan være
sånn at hver enkelt kommune er klageinstans i forbindelse med utbyggingssaker
langs veinettet.
I Norge eier Telenor kobbernettet som knytter fasttelefonene
i landet sammen, men Telenor er pålagt å la konkurrenter som for
eksempel NextGenTel og Tele2 bruke dette nettet. Telenors kobbernett
er dermed et åpent aksessnett. En parallell er det norske jernbanenettet,
som ikke lenger bare trafikkeres av NSB, men også CargoNet AS, Cargolink
AS, Green Cargo AB, Malmtrafikk AB, Railcare Tåg AB (Bantåg), Peterson
Rail AB, Tågåkeriet i Bergslagen AB, Hector Rail AB, Ofotbanen Drift
AS, NSB Gjøvikbanen AS, Flytoget AS og SJ AB. I Norge er også strømnettene
åpne, slik at man kan bestille strøm fra helt andre aktører enn
den lokale netteieren. Telenors åpne aksessnett og de andre åpne
nettene er et resultat av politiske vedtak som har knust monopolene.
Når det gjelder bredbåndstjenester finnes det imidlertid flere
lukkede aksessnett i Norge, der netteier og nettleverandør er ett
og samme firma. Dette gjelder for eksempel internettabonnement over Gets
og Canal Digitals kabel-tv-nett, og tilbydere av fiberoptisk bredbånd
fra for eksempel Viken Fiber. Norsk bynettforening jobber imidlertid
for åpne fiberoptiske bredbåndsnett.
Det er både fordeler og ulemper med de lukkede aksessnettene
for bredbånd. En viktig fordel med et lukket aksessnett er at tilbyderen
får en viss sikkerhet for at investeringer i infrastruktur vil bli
tilbakebetalt gjennom bredbåndsabonnement. En viktig ulempe med
et lukket aksessnett er at kunden er låst til en leverandør, og
at det vil kunne være store kostnader knyttet til å bytte fra en
leverandør til en annen. Problemstillingen minner om den man har
for patenter, der man på den ene siden bør ha patenter som varer lenge
nok til at det lønner seg å utvikle nye produkter, mens man på den
annen side ikke kan gi enkeltselskaper monopol på bagatellmessige
oppfinnelser for all fremtid. I denne avveiningen har man kommet frem
til at et patent som hovedregel kan opprettholdes i inntil 20 år
fra den dagen du leverer inn en søknad. Forslagsstillerne mener
man bør vurdere hvorvidt aksessnettene for bredbånd i større grad
bør åpnes opp for konkurranse, og eventuelle tidsavgrensninger for
dette.
Forslagsstillerne viser til at andre land har satt seg ordentlige
målsettinger for bredbånd, og mener at Norge bør gjøre det samme.
Det er samtidig viktig å få et regelverk knyttet til graving og
fremføring som ikke skaper unødvendige hindringer for bygging av bredbånd
i Norge. Man bør på sikt vurdere å åpne aksessnettene, for å sikre
konkurranse på pris, kvalitet og hastighet. Dette er imidlertid
en vanskelig avveining.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen i
løpet av 2012 legge frem en finansieringsløsning for å gjennomføre et
nasjonalt bredbåndsløft med målsetting om høyhastighetsbredbånd
i hele Norge.
2. Stortinget ber regjeringen legge frem en handlingsplan
for å forenkle regelverket slik at utbyggingen av bredbånd ikke
blir unødig dyrt.
3. Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt det på sikt
vil være formålstjenlig å åpne de lukkede aksessnettene innenfor
bredbånd for konkurranse.
10. november 2011