Forslagsstillerne viser til at Norge har et forholdsvis velfungerende
skattesystem, og nordmenn har en høy skattemoral. Det må sikres
og beholdes også fremover. Forslagsstillerne vet at det er utfordringer i
dagens skattesystem som bør diskuteres nøye og prinsipielt for å
sikre den gode skattemoral vi har i Norge.
Skatteunndragelser må bekjempes. Når noen unndrar seg beskatning,
må andre betale mer i skatt enn nødvendig. Kampen mot skatteunndragelse
legitimerer likevel ikke bruken av virkemidler som setter viktige
rettsprinsipper til side, svekker skattyters rettstilstand og svekker
hans/hennes vern eller behandler skattyter tilfeldig. Det kan lett
få den effekt at respekten for skattesystemet svekkes. En må derfor
også fokusere på at kontroll og virkemidler skal brukes og oppfattes
slik at en behandler skattyter på en fair måte. Skattyter må ikke
gjøres til fiende, og skattyter må ha både det rettsvern og det
personvern som en forventer i en rettsstat som Norge. Her er det
grunn til å gå det eksisterende systemet etter i sømmene og ikke
minst se nøye på hva som skal gjelde fremover. En har behov for
å se på forenklinger i skattesystemet slik at det blir enklere å
forstå og heller rette oppmerksomheten mot en del av den eksisterende
praksis innen skattekontrollen enn å innføre tøffere grep.
Forslagsstillerne viser til den aktive debatten som har pågått
i mediene siden 2010, samt en rekke henvendelser fra skattytere
som føler seg maktesløse overfor skattemyndighetene. Aftenposten
kunne f.eks. den 3. april 2010 melde: «Skattegjelden ble slettet
etter 15 år, men livet var ødelagt.» Et annet eksempel: En bedrift
med relativt kompliserte mva.-utfordringer hadde bokettersyn i 2007.
Alt var i orden. Så fikk de bokettersyn i 2009. Da var det vesentlige
anmerkninger, og resultatet ble det motsatte av konklusjonen i 2007.
Bedriften følte seg rettsløs, fikk ikke avklaringer, og usikkerheten
var total. Konkurs ville være det verste utfall. Dette er mennesker
som ønsker å leve både med og i pakt med regelverket. De mister
i stedet respekten for systemet. Tandberg hadde en 15 års kamp før
de vant en knusende seier over skattemyndighetene, men det hjelper
lite å vinne slaget når krigen er tapt. Bedriften eksisterte ikke
lenger. First Securities’ grunnleggere har tatt frem i lyset en
lemfeldig, tvilsom og tilfeldig saksbehandling fra skattemyndighetene.
I mange saker skifter Skatteetaten fokus underveis i prosessen;
når ett spor ikke leder hen, stiller de spørsmål innenfor et nytt
område og krever svar innen to uker.
I skattesaker står skattyters klageadgang vesentlig svakere enn
skattemyndighetenes muligheter. Tilleggsskatt blir ilagt og renteberegnet
lenge før saken kan gjennomgå normal klagebehandling. Selv renten
er ikke den samme begge veier. Ellers i samfunnet er en opptatt
av maktspredning. Politiet etterforsker andre straffbare handlinger,
påtalemyndighetene avgjør påtale og domstolene dømmer. Innen skatt
er alt samlet i én etat. De har påtalt, straffet og innkrevd før
saken kan komme til domstolen. Dette er et faresignal for et system.
En feilaktig ligning med ilegg av tilleggsskatt kan bety at bedrift
og arbeidsplass går konkurs for den det gjelder. Medhold til slutt
er fattig trøst. En kan undres på om prinsippet om at du er uskyldig
inntil bevist skyldig, er snudd på hodet innen skatt. Norsk skatte-forvaltning
er faktisk allerede dømt fire ganger i plenum og én gang i Høyeste-rett
i storkammer for å krenke menneske-rettighetene.
Under sittende regjering har det kommet innstramminger overfor
næringsliv og privatpersoner uten tanke på rettssikkerhet, forenkling
eller byråkrati tiltakene skaper. Et eksempel er ansvarliggjøring
av enhver kjøper av kontante tjenester for selgers oppfyllelse av
skatteplikt når summen er på mer enn 10 000 kroner i løpet av året.
Beløpene er lave, kontrolloppgaven enorm, og en reell oppfølging
av forpliktelsene for næringsliv og skattyter vil være forbundet
med store kostnader. Faren er dessuten stor for at den vanlige skattyter
ikke aner at man har et ansvar. Det virker som om kost–nytte er
et ukjent begrep for regjeringen i denne sammenheng.
Ordet «skatteunndragelse» er hardt. Det henspiller på noe de
fleste nordmenn ser på som en alvorlig forbrytelse. I media og i
daglig omtale omfatter imidlertid dette hele spekteret av unnlatelser
fra rene forglemmelser eller uforstand og uvitenhet, til alvorlige, overlagte
forbrytelser med millionbeløp involvert. Forslagsstillerne vil minne
om at et flertall nordmenn ikke forstår sin egen selvangivelse.
I den sammenheng er det en utfordring at databehandling og automatikk
gjør at flertallet får ferdigutfylte selvangivelser. Feil kan oppstå
i Skatteetatens behandling og ikke oppdages av en ukyndig skattyter.
Det bør heller ikke være utenkelig at feil gjøres i skattyters disfavør.
Det er en markert forskjell på måten skattyter ansvarliggjøres på
i forhold til Skatteetatens ansvar. Frister for å rette opp feilene
er heller ikke de samme begge veier. De samme virkemidlene skal
brukes overfor alle typer forseelse, og trusselen om skjerpet tilleggsskatt
kan komme til å ramme den vanlige mann. Når man har leflet med tanken
om offentliggjøring av dem som ilegges tilleggsskatt, viser det
en naiv tro på straff og uthenging som virkemiddel uten å reflektere
rundt straffens kraft overfor den enkelte. Det er ikke mange år
siden en sentralbanksjef måtte gå fordi det hang en trussel om tilleggsskatt
over ham.
Forslagsstillerne mener det er viktig å ha med seg at Skatteetaten
også skal være en pålitelig serviceinstans overfor skattytere som
ønsker svar på de skattemessige konsekvensene av ulike tiltak. Det
er kommet signaler om at Skatteetaten er mer og mer restriktiv med
å gi bindende forhåndsuttalelser, og gjør fortolkningen av skattereglene
til et stort usikkerhetsmoment for skattyterne. Det er skattemyndighetenes
oppgave å sikre forutsigbarhet og at riktig skatt ilegges, ikke
å maksimere skatt.
Forslagsstillernes andre helt prinsipielle og overordnede holdninger
er at behandlingen av skattespørsmål ikke kan løftes ut av de normale
rettsprinsipper i Norge: Enhver skal være uskyldig inntil man er
bevist skyldig. Dette er selvfølgelig et krevende prinsipp å overholde.
Det er dyrt, og staten har en komplisert bevisbyrde. Men på alle
andre områder i samfunnet lever vi etter prinsippet om at det er
bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt.
Innen skatteoppkreving ligger det sterke elementer av det motsatte.
Du er skyldig inntil du har bevist din uskyld. Slik vil ikke forslagsstillerne
at samfunnet skal utvikle seg.
Dommene fra Strasbourg viser at man har større utfordringer når
det gjelder å sikre seg en rettferdig behandling av skattyter i
tråd med vanlige rettsvernsprinsipper enn man har behov for innstramming.
Et samfunn kan ikke gjøre skattyter til en fiende. Norge nyter godt
av en høy skattemoral og en stor fellesskapsforståelse. De aller
fleste forstår også at dette fellesskapet må finansieres, og er
villig til å bidra. Fokus på rettssikkerhet i skattebehandlingen
er viktig for å sikre at det forblir slik.
Ved behandlingen av Innst. 213 S (2010–2011) vedtok Stortinget
at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget på egnet måte
med en vurdering av skattyters rettssikkerhet i et større perspektiv.
Statsrådens brev til finanskomiteen under behandlingen avslørte
at han ikke så behovet, og i statsbudsjettet for 2012 ble det vist
til at regjeringen er i gang med en gjennomgang på visse områder,
men uten annen tidsangivelse enn at det vil være tidkrevende. Forslagsstillerne
viser til at finanskomiteen gjennomførte en bred høring om temaet.
Fra flere hold kom det klare råd om at det er på høy tid at regjeringen legger
frem en bred vurdering av skattyters rettssikkerhet og tiltak for
å sikre skattytere en bedre rettssikkerhet enn i dag.