Til Stortinget
Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et eget organ – en
såkalt nasjonal institusjon – som overvåker etterlevelsen og statusen
for menneskerettighetene i landet. Kravene til organisering av en
slik institusjon fremgår av de såkalte Paris-prinsippene fra 1993
(resolusjon 48/134-1993), som angir at nasjonale institusjoner skal
ha et formelt mandat fra myndighetene, men samtidig gis en uavhengig
funksjon.
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet
i Oslo (UiO) fikk status som nasjonal institusjon for menneskerettigheter
i 2001, og ble godkjent som fullverdig nasjonal institusjon (A-status)
i 2006. Den internasjonale komiteen foretok imidlertid en fornyet
vurdering av ordningen med SMR som institusjon for menneskerettigheter
og konkluderte i oktober/november 2011 med at institusjonen i sin
daværende form ikke var i tråd med Paris-prinsippene av 1993. UiO
hadde tidligere samme år bedt om en avvikling av funksjonen som
nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Komiteen varslet videre
om en nedgradering av Norges nasjonale institusjon, med mindre det
ble foretatt nødvendige endringer. Det er således av avgjørende
betydning at man får på plass en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter.
Forslagsstillerne er kjent med at Utenriksdepartementet allerede
våren 2011 foretok en vurdering av SMR som nasjonal institusjon
for menneskerettigheter, og at det såkalte Sveaas-utvalget anbefalte
at ordningen ble erstattet med en menneskerettskommisjon med tre
menneskerettighetskommissærer oppnevnt på åremål av Stortinget.
Forslagsstillerne er videre kjent med at regjeringen nedsatte en
tverrdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere endringer av Norges
nasjonale institusjon, herunder opprettelsen av en ny nasjonal institusjon
for menneskerettigheter med en annen organisasjonsform og struktur
som skulle levere sin rapport 14. desember 2012.
Forslagsstillerne er opptatt av at en ny nasjonal institusjon
for menneskerettigheter må operere uavhengig av myndighetene og
ha en forankring i det sivile samfunn for å være i tråd med Paris-prinsippene av
1993. Videre er det av avgjørende betydning at institusjonen får
tilstrekkelige ressurser og kapasitet.
Internasjonalt har en valgt ulike organisasjonsmodeller for nasjonale
institusjoner for menneskerettigheter, og det er flere modeller
som er anerkjent og som oppfyller Paris-prinsippenes krav til pluralitet og
uavhengighet.
Forslagsstillerne er som nevnt kjent med at Sveaas-utvalget anbefalte
etablering av en menneskerettskommisjon hvor tre kommissærer utnevnes
av Stortinget på åremål. Forslagsstillerne mener at det er naturlig
å ta utgangspunkt i anbefalingene fra Sveaas-utvalget. Samtidig
kan det være fornuftig å utrede andre organisasjonsmodeller.
Forslagsstillerne vil understreke at det vil være av stor betydning
for institusjonens gjennomslagskraft at det oppstilles strenge krav
til faglig bakgrunn. Videre bør staten ikke involveres i institusjonens
daglige arbeid. Forslagsstillerne mener imidlertid at det er viktig
at myndighetene sørger for en tilstrekkelig finansiering av driften,
som sikrer at institusjonen får nødvendige ressurser og kapasitet
til å fungere i tråd med de folkerettslige forpliktelser Norge har
etter Paris-prinsippene av 1993. Det bør imidlertid etableres tett
kontakt med frivillige organisasjoner og fagmiljø på området, slik
at en kan utnytte deres ressurser og kompetanse. Institusjonens
styrke vil være avhengig av at en har legitimitet i det sivile samfunn,
og det er derfor viktig at organisasjoner og miljøer inkluderes i
institusjonens arbeid.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen prioritere
arbeidet med å etablere en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter
som tilfredsstiller kravene i Paris-erklæringen fra 1993.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at den nye
nasjonale institusjonen for menneskerettigheter får tilstrekkelige
og nødvendige ressurser og kapasitet.
22. mars 2013