Det globale bildet preges av økt internasjonal konkurranse. Norsk
næringsliv må konkurrere med internasjonale bedrifter. Det å lykkes
i et krevende internasjonalt marked forutsetter en tilgang på høy, kompetent
arbeidskraft og kompetanse i verdenstoppen, og dette gjelder i økende
grad også innen akademia. Særlig Norges fremste universiteter merker
økt internasjonal konkurranse om de beste forskerne og studentene.
Forslagsstillerne mener å se en sterkt økende internasjonal konkurranse
om ressurser til forskning og kunnskapsutvikling, både når det gjelder
menneskelige og økonomiske ressurser. Hvor attraktivt Norge er som
samarbeidsland for utenlandske universitets- og forskningsmiljøer,
avhenger av kvalitet, arbeidsbetingelser, og hvilke ressurser man selv
evner å prioritere for å støtte opp om landets beste universitetsmiljøer.
Norge har kompetansemiljøer både i næringslivet og akademia som
er verdensledende innenfor sine felt. Disse trenger høy, kompetent
arbeidskraft, og man trenger institusjoner og fagmiljøer i Norge
som kan utdanne denne arbeidskraften. Forslagsstillerne mener at
for å bygge landets konkurransekraft og sikre velferden er det helt
avgjørende å satse på verdiskaping. Det gjør man gjennom å prioritere
høyere utdanning og forskning.
«Det hjelper lite å ta to skritt frem når resten av verden
løper,»
skriver Ole Petter Ottersen, Torbjørn Digernes og Jarle Aarbakke
i Dagens Næringsliv 11. oktober 2012. Det er et ganske treffende
bilde av situasjonen for de norske aktørene innenfor høyere utdanning
og forskning.
Forslagsstillerne har også merket seg at Universitetet i Oslo
i sitt innspill til statsbudsjettet for 2014 har fremhevet behovet
for å avklare hva som skal være ambisjonsnivået for norske universitetsmiljøer.
Forslagsstillerne mener nasjonen Norge må ha en oppfatning om
hvilke ambisjoner man skal ha for den høyere utdanningssektoren
generelt og for fremragende miljøer spesielt. Norge har allerede
enkelte miljøer i verdenstoppen innen sine fagfelt, disse må få
utviklingsmuligheter for å kunne bli enda bedre. En satsing på universitetsmiljøer
i verdenstoppen handler også om strategisk markedsføring og profilering
av Norges fremste miljøer i den internasjonale konkurransen om studenter,
unge forskere og forelesere.
En satsing på universitetsmiljøer i verdenstoppen må inneholde
tiltak som hever kvaliteten i sektoren, bidrar til å rekruttere
utenlandske forskere og investerer i nødvendig forskningsinfrastruktur.
Det er tendenser til at den økonomiske krisen i mange land nå også
rammer akademia. Dette vil gjøre det lettere, gjennom målrettet
økonomiske satsing, å skape et miljø som vil være attraktivt for
de fremste forskerne å søke seg til. Det å tiltrekke seg fremragende
utenlandske forskere vil bidra til å løfte frem universitetsmiljøer
i verdenstoppen.
Det er en tendens til at internasjonale rangeringer av universiteter
blir tillagt stadig større oppmerksomhet. Det er spesielt tre rangeringer
som fremheves: Times Higher Education World University Rankings,
QS World University Rankings og Shanghai-rangeringen. På Times Higher
Education World University Rankings 2012 ligger Universitetet i
Oslo, som det beste norske universitetet, på 202. plass. Åtte andre
nordiske institusjoner er bedre enn den beste norske institusjonen.
Uavhengig av debatten om kvaliteten og verdien av disse undersøkelsene,
kan ikke Norge la være å ta dem på alvor. Det er urovekkende at
man ser en trend til at norske universiteter faller på disse rangeringene.
Forslagsstillerne mener det må tas grep for å snu denne utviklingen.
At et norsk universitet skal bli blant de beste universiteter
i verden er vanskelig å se for seg når man ser de ressursene verdens
fremste universiteter rår over. Det må derimot være en norsk ambisjon
å ha det beste universitetet i Norden innen 2030, og parallelt løfte
frem universitetsmiljøer i verdenstoppen. Å lykkes med å dyrke frem
universitetsmiljøer i verdenstoppen er realistisk på relativt kort
sikt med bakgrunn i det nivået og den posisjonen enkelte miljøer allerede
har.
Det er viktig at universitetene stimuleres til selv å ta et ansvar
for å utarbeide tydelige og gjennomførbare strategier for å løfte
frem miljøer til verdenstoppen, basert på egne styrker og forutsetninger.
Dersom norske universitetsmiljøer skal hevde seg i det internasjonale
toppsjiktet, fordrer det at nasjonal politikk og rammebetingelser
legges til rette for dette. Den internasjonale konkurransen er ekstremt
hard. For at institusjonene skal lykkes med å utarbeide egne strategier
er det viktig at det også utarbeides en nasjonal, overordnet strategi
med tiltak som legger til rette for dette.
Forutsigbarhet og tilstrekkelig finansiering fremmer kvalitet
og prestasjoner. Regjeringens eget handlingsromutvalg har slått
fast at handlingsrommet til universitets- og høyskolesektoren er
redusert. Veksten i finansiering dekker ikke lønns- og kostnadsveksten.
For å øke inntektene tar institusjonene inn studenter utover de
finansierte plassene fordi avlagte studiepoeng gir økonomisk belønning.
Utad virker dette positivt fordi det er store kull som vil inn i
høyere utdanning, men realiteten er at det blir mindre ressurser
til oppfølging av studentene og til kvalitetssikring av undervisningen.
Dette fører til et betydelig press på kvaliteten i tilbudet til
studentene og reduserer muligheten for spissing og stimulering av de
beste miljøene.
På samme måte som det er naturlig å dyrke frem de beste innenfor
idrett, må det være naturlig å satse på de beste innenfor akademia.
Dette handler både om å styrke de miljøene som allerede har utmerket seg
og om å løfte frem nye miljøer. Å dyrke frem slike miljøer vil også
være en viktig del av en strategi for å løfte kvaliteten i høyere
utdanning i Norge. For å oppnå dette mener forslagsstillerne at
friske midler til sektoren i større grad må målrettes. Forslagsstillerne
viser til at Høyres representanter i sitt alternative statsbudsjett
for 2013 foreslo å bevilge 50 mill. kroner på en slik satsing.