Menneskehandel er vår tids slaveri, og kampen mot internasjonal
menneskehandel og prostitusjon er helt avgjørende i arbeidet for
å bekjempe misbruk og nedverdigelse av kvinner og barn. Slaveri
er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester
– herunder prostitusjon, vinningskriminalitet, salg av narkotika
og tigging – ved bruk av vold, trusler og andre kontrollmekanismer.
Mennesker behandles som varer som kan kjøpes og selges for å settes
i arbeid. Straffeloven § 224 setter forbud mot handel av mennesker.
I dette arbeidet er det viktig med nytenking og åpenhet for å sikre
målrettede tiltak for bekjempelse av det moderne slaveriet.
Forslagsstillerne mener det på mange måter er hensiktsmessig
å snakke om menneskehandel som den moderne tids slaveri, fordi begrepet
slaveri på en bedre måte enn menneskehandel retter oppmerksomheten
på situasjonen for dem det gjelder. Når man snakker om menneskehandel,
er oppmerksomheten på handel over grenser, men det store problemet
ligger i selve slaveriet og utnyttelsen av mennesker.
Ifølge den internasjonale antislaveriorganisasjonen, Free the
Slaves, finnes det mer enn 27 millioner mennesker som lever i slaveri
i verden i dag. Dette er mennesker som er fanget, og som tvinges
til å arbeide uten muligheter til å dra sin vei. Det er flere mennesker
enn alle dem som ble ofre for den transatlantiske slavehandelen
som varte i 350 år. Dette er virkeligheten – på tross av at slaveri
er forbudt i alle land i verden i dag. Barn holdes som sexslaver
i Kambodsja, barnesoldater i Uganda, tvangsarbeidere i India, prostituerte
i Moldova og som husslaver i Frankrike. Slaveri er også et problem
i Norge. Barn, kvinner og menn utsettes for tvangsarbeid, prostitusjon,
tigging og kriminalitet.
Siden den første handlingsplanen mot menneskehandel som ble utarbeidet
av Bondevik-regjeringen i 2003, har norske myndigheter løpende vurdert
og justert tiltakene som er igangsatt for å motarbeide menneskehandel
og assistere dens ofre.
Forslagsstillerne mener imidlertid at menneskehandel som vår
tids slaveri må settes enda høyere på dagsordenen. Det er et stort
forbedringspotensial når det gjelder kunnskap, bevissthet, satsing
og prioritering fra norske myndigheters side. De uløste problemene
er store. Omfanget av slaveriet er økende, og få av ofrene får den
hjelpen de trenger. Det må gjøres mer enn det man gjør i dag slik
at det moderne slaveriet blir historie.
Stortinget vedtok i 2008 å innføre forbud mot kjøp av seksuell
omgang eller handling, som trådte i kraft i 1. januar 2009. Bakgrunnen
for innføringen av forbudet var blant annet at det skulle være et
tiltak for å bekjempe slaveri. Innføring av loven var en viktig milepæl
for å fremheve menneskeverdet og markere samfunnets holdning om
at mennesket ikke er en salgsvare. Kjøp av seksuelle tjenester er
menneskehandel, og menneskehandel er slaveri.
Da sexkjøpsloven ble innført, var intensjonen at den skulle suppleres
med gode sosiale tiltak for å få mennesker ut av prostitusjon. Det
er nå fire år siden loven kom, men det er fremdeles en lang vei
å gå. Tiltakene som gis må være reelle alternativ for dem som ønsker
å komme seg ut av prostitusjonen, og de må fange opp de utfordringene
som de prostituerte står overfor. Mennesker som ønsker seg ut av
prostitusjon må sikres godt helsetilbud, utdanning, arbeid og en
verdig bolig.
I 2009 kom Norad med rapporten Utrygg trafikk: Kartlegging av
internasjonale trender innen menneskehandel. Den slår fast at begrensning
av etterspørselen til prostitusjon er et viktig tiltak for å bekjempe menneskehandel,
og at ulike tiltak må utforskes nærmere. Det henvises i rapporten
til organisasjonen Coalition Against Trafficking in Women (CATW),
som har pekt på at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester
har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa.
Nadheim driver Kirkens Bymisjons utadrettede arbeid mot prostituerte.
Ifølge deres årsrapport fra 2012 var de i kontakt med 909 prostituerte,
hvorav 834 hadde utenlandsk bakgrunn. De største utenlandske gruppene
kom fra Nigeria og Thailand hvor det var henholdsvis 247 og 161
personer. I tillegg var de i kontakt med 304 personer fra Øst- og
Mellom-Europa.
Årsakene til at mennesker blir en del av prostitusjonsmiljøet
er forskjellig ut ifra hvilken situasjon den enkelte er i. Man vet
imidlertid at for flere er fattigdom, gjeldsproblemer og rusavhengighet
årsaker som har ført dem inn i prostitusjon. Det er derfor viktig
å sette inn målrettede tiltak mot ulike grupper som er i faresonen.
Seksualvaneundersøkelsen fra 2002 viser at 13 pst. av norske
menn kjøper seksuelle tjenester, og at 82 pst. av disse gjør det
i utlandet. Det viser et sterkt behov for holdningsskapende arbeid
om at prostitusjon er knyttet til menneskehandel og en del av det moderne
slaveriet. Kunnskap om det moderne slaveriet må derfor innføres
som tema i skolen. Debattopplegg og undervisningsmateriell må utarbeides
for å legge til rette for etiske refleksjoner rundt hva det innebærer
å kjøpe et annet menneske til seksuelle tjenester.
Hverdagen til de prostituerte arter seg forskjellig etter hvilke
problemer de har. Tilbudet som gis må derfor utvides og forbedres
slik at de får et mer helhetlig tilbud. Eksempel på det kan være
lavterskel terapitilbud for prostituerte i de store byene, noe som kan
hjelpe dem ut av prostitusjon. Politiet bør opprette egne grupper
med særlig ansvar for å arbeide med prostitusjonsmiljøene, og trafikkerte
prostituerte bør gis mulighet for opphold i Norge. I tillegg bør
støtten til de frivillige organisasjonene som driver oppsøkende
virksomhet rettet mot prostitusjonsmiljøene, økes betydelig.
Ifølge Nadheims årsrapport var de fleste prostituerte fra Nigeria
enten asylsøkere eller uten lovlig opphold. Mange av de thailandske
kvinnene hadde opphold på grunn av familiegjenforening, og de fleste
fra Øst- og Mellom-Europa hadde arbeidstillatelse. De prostituerte
har derfor ulike rettigheter avhengig av hvilken oppholdstillatelse
de har. Utfordringen ligger ikke bare i at de prostituerte har forskjellige rettigheter,
men også at mange prostituerte ikke vet om sine rettigheter. Dette
fremgår av en rapport fra FAFO fra 2009, og ble stadfestet i Nadheims
årsrapport fra 2012. En av årsakene til dette kan være at de som
får opphold på grunn av familiegjenforening, ikke får tilbud om
introduksjonskurs. Det bør derfor vurderes om mennesker som får
opphold på grunn av familiegjenforening skal få tilbud om introduksjonskurs.
Uavhengig av oppholdsgrunnlaget til de prostituerte må hovedmålet
alltid være å hjelpe dem som ønsker seg ut av prostitusjon, enten
ved å sikre dem gode tiltak i Norge, eller hjelp for å vende tilbake
til hjemlandet. Menneskehandel er et fattigdoms- og likestillingsproblem.
For mange medfører fattigdom at de er tvunget til å selge sine barn
til prostitusjon, eller ta opp lån for å komme seg til Vesten for
å prøve å tjene penger til sitt og familiens livsopphold. For endelig
å utrydde menneskehandel må man gjøre noe med årsakene, det bør
derfor vurderes om Norge kan gjennomføre tiltak i de landene hvor
de utenlandske prostituerte kommer fra for å bekjempe menneskehandel.
Dette bør gjøres på et overnasjonalt nivå. Mange prostituerte blir
utsatt for fysiske og seksuelle overgrep. Dette kommer blant annet
frem av en rapport fra 2012 fra Pro Senteret som er Oslo kommunes hjelpetilbud
til kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Det er viktig at
det blir lagt til rette for at de prostituerte tør anmelde forholdene
til politiet. Berørte myndigheter og hjelpetiltak må intensivere
sin innsats for å forebygge slike overgrep, samt sikre at gjerningsmannen
blir straffeforfulgt.
De fleste prostituerte oppholder seg i Norge i kortere eller
lengre tidsrom for så å dra videre til andre land. For å hindre
rekruttering av prostituerte og bekjempe slaveriet må Norge arbeide
internasjonalt. Norge bør derfor blant annet ta initiativ til å
se på mulighetene for å samkjøre regelverket i de nordiske landene.
Gjennom internasjonale konvensjoner er Norge forpliktet til å
hjelpe og yte bistand til ofre for menneskehandel. Blant annet gjennom
Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel fra 2005, som
ble ratifisert i 2007 og FN-konvensjonen mot grenseoverskridende
organisert kriminalitet fra 2000, samt tilleggsprotokollen om menneskehandel,
Palermoprotokollen, som ble ratifisert i 2003. Politidistriktene
har ansvar for å forebygge, avdekke og straffeforfølge menneskehandlere,
og i dette arbeidet bidrar mange offentlige, frivillige og ideelle
aktører.
Mange av de prostituerte er offre for slaveri, og hjelpetilbudet
må derfor ses i sammenheng med dette. Menneskehandel foregår på
tvers av landegrensene, og tiltakene som settes inn for å bekjempe
den, må foregå både nasjonalt og internasjonalt. Ofre for slaveri
er i en svært sårbar situasjon. De er ofte helt alene og har blitt
utsatt for grov vold, trusler, misbruk eller annen utilbørlig atferd.
I tillegg kan deres familier i hjemlandet være under trussel for
represalier fra bakmenn. Alt dette gjør det vanskelig for dem å
komme seg ut av slaveriet. Tilbudet som gis må derfor være helhetlig
slik at det faktisk kan medføre at den enkelte blir fri fra sin
bakmann.
Ulike organer i offentlig og privat regi som arbeider med menneskehandel
innrapporterer frivillig til Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM)
om mulige ofre for menneskehandel. I 2011 ble det innrapportert
274 mulige ofre for menneskehandel. Noen av ofrene kan ha vært i
kontakt med flere hjelpetiltak og dermed muligens blitt rapportert inn
ved flere anledninger. Ifølge Nadheims årsrapport for 2012 identifiserte
de 99 personer som var utsatt for menneskehandel.
Norad har i sin rapport fra 2009 pekt på ulike utfordringer knyttet
til opplæring i tiltaksapparatet på grunn av kompleksiteten i menneskehandelsaker. Opplæring
av alle i hjelpeapparatet som arbeider med menneskehandel, må derfor
intensiveres.
PRESS, ungdomsorganisasjonen til Redd Barna, kom i fjor høst
med en rapport hvor de så på hva som skjer med enslige, mindreårige
asylsøkere som forsvinner fra mottak. Ifølge rapporten er det vanskelig å
stadfeste hvor mange barn som forsvinner fra asylmottak som utsettes
for menneskehandel, og heller ikke Koordineringsenheten for ofre
for menneskehandel kan fastslå eksakte tall. Likevel kommer det klart
frem i rapporten fra PRESS at deres informanter mente det er klart
at en del av barna som forsvinner blir utsatt for menneskehandel.
I 2004 ble det innført en midlertidig oppholdstillatelse med
arbeidstillatelse for ofre for menneskehandel, såkalt refleksjonsperiode.
Refleksjonsperioden er satt til et halvt år, og kan på visse vilkår
utvides til ett år. Formålet med innføringen var at antatte offre
for menneskehandel skulle komme seg bort fra utnyttelsen, få bistand
og beskyttelse fra myndighetene, samt tid til å vurdere eventuell
anmeldelse av bakmenn.
Studier viser at mange ofre for menneskehandel ikke benytter
seg av eksisterende hjelpetiltak, og årsakene til dette kan være
komplekse. Mange er sterkt traumatiserte og trenger mye oppfølging.
Hjelpeapparatet må derfor bygge opp tillit og bruke god tid på ofrene.
Forslagsstillerne har vært i kontakt med hjelpetiltak som har
pekt på at reflektanter ikke får det tilbudet de har krav på. Det
er uholdbart med tanke på hva de har vært utsatt for. Reflektanter
må ikke bare plasseres bort, men få et verdig botilbud slik at de
faktisk får mulighet til å vurdere hva de ønsker å gjøre videre.
Lauras Hus, som er et botilbud i regi av Nadheim, bør styrkes og
gjøres permanent for å sikre forutsigbarhet til ofrene. Mange ofre
for menneskehandel sliter med store traumer og har derfor behov
for et godt helsetilbud. Reflektantene må gis tilbud om norskopplæring
eller annen aktivitet.