En tradisjonell hovedinnvending mot fritt kommunalt skattøre er at dette kan medføre ukontrollerte skatteøkninger. En slik innvending er basert på at det er dagens regulering av det kommunale skattøret som har forhindret ukontrollert vekst i de kommunale skatter og avgifter, og dermed også forhindret en enda større offentlig sektor.

En slik argumentasjon bør tilbakevises. Norge har, på tross av et strengt regulert skattøre, en av verdens aller største offentlige sektorer, samtidig har veksten i antall offentlige ansatte økt dramatisk de siste tiårene. Andre land, som Sveits og USA, med langt større lokal beskatningsfrihet enn Norge, har allikevel en betydelig mindre offentlig sektor. Dette viser at det slett ikke er noen entydig sammenheng mellom et friere kommunalt skattøre, økende skatt og en ekspanderende offentlig sektor.

På den annen side er det en sterk overrepresentasjon av offentlig ansatte i kommunestyrene i Norge. Mens offentlig ansatte utgjør 34,5 pst. av arbeidsstyrken (av antall sysselsatte) i NorgeSSB – StatRes, tabell 08822: Sysselsatte, etter sektor, kjønn og alder, utgjør den samme gruppen rundt 50 pst. av de folkevalgte på lokalt nivå. Det er grunn til å tro at en overrepresentasjon av offentlig ansatte i folkevalgte organer kan være en skattedrivende faktor. Denne realiteten er allikevel underordnet den styringskontroll som velgerne utøver enten gjennom sin valgdeltagelse eller deltagelse i lokale folkeavstemninger.

Det er grunn til å tro at velgerne vil bli motiverte til nøye å vurdere hvilken valgliste og hvilket parti de ønsker å gi sin stemme til, fordi partivalg vil kunne være svært avgjørende for hvor høyt skatteprosenten settes i de respektive kommunene. Til syvende og sist er det altså velgerne selv som avgjør balansegangen mellom skattenivå og kommunal aktivitet. Dette vil medføre at kommunens ansvar overfor innbyggerne og forpleining av innbyggernes interesser vil bli tydeliggjort. Det er òg grunn til å anta at oppmerksomheten vil bli rettet klarere inn mot en effektiv beskatning og optimal effektiv kommunal drift.

Forslagsstillerne viser til Representantforslag 8:137 LS (2010–2011) om å avvikle eiendomsskatten. Kommunenes egentlige handlingsrom for å påvirke sine inntekter, annet enn gjennom gebyrer for ulike tjenester, er å innføre eiendomsskatt på verker og bruk, boliger og fritidsboliger. Forslagsstillerne mener denne beskatningsformen rammer tilfeldig og usosialt, og ikke etter evne. Eiendomsskatt er en spesielt urimelig form for beskatning ettersom denne skatten ikke står i sammenheng med hvorvidt man har hatt avkastning på eiendommen, eller i hvilken grad eiendommen er belånt.

Forslagsstillerne merker seg at denne beskatningsformen er i rask vekst, i særdeleshet etter at kommunene fikk muligheten til å beskatte utenfor bymessige områder, det vil si fritidsboliger/hytter mv.

Forslagsstillerne viser til sine merknader i sakens anledning, og påpeker at denne beskatningsformen blir unødvendig med et nytt finansieringssystem av kommunesektoren basert på det forslaget som her fremsettes.