Helsetjenesten møter mange ulike mennesker daglig. Noen pasienter
er ressurssterke og svært bevisste på hvilke tjenester man både
har rett til og behov for, mens andre pasientgrupper har et mindre
bevisst forhold til dette. Denne situasjonen kan fort føre til at
pasientene får et ulikt tilbud, til tross for at behovet for behandling
er likt.
Noen pasientgrupper er spesielt sårbare, og det er derfor grunnlag
for å vurdere nødvendigheten av å stramme inn både retningslinjer
og praksis for hvordan helsetjenesten møter disse pasientgruppene.
Det er mange pasientgrupper som kan møte slike utfordringer, blant
disse fremmer vi barn, personer med demens, personer med nedsatt
funksjonsevne og personer som ikke kan gjøre seg forstått ved hjelp
av språk.
Forslagsstillerne er gjort kjent med en sak der Statens helsetilsyn
har gjort vedtak i en tilsynssak der dette har vært utgangspunktet.
I saken der Helsetilsynet har fremmet sterk kritikk mot helsetjenesten,
går det også frem at dette er en problemstilling som trolig er større
enn bare denne ene tragiske saken. I den omtalte saken som Statens
helsetilsyn har behandlet, er det vist til en ung gutt på 15 år
med Downs syndrom som var språkløs, men som kunne konversere med sin
mor via tegnspråk. Pårørende opplevde at helsetjenesten ikke tok
signaler fra pårørende på alvor. I avgjørelsen fra Statens helsetilsyn
står det:
«Alvorligheten i NNN tilstand ble ikke erkjent eller forstått
av verken bakvaktsjiktet, vakthavende LIS eller øvrig involvert
helsepersonell. Betydningen av at NNN ikke ble undersøkt av spesialist
i akuttmottaket, førte etter vår vurdering til at det sviktet i
flere ledd ved oppfølgingen av ham og at han ikke fikk forsvarlig
helsehjelp.»
I Helsetilsynets rapport slås det fast:
«Pasienter med psykisk utviklingshemming uten vanlig språk
kan være vanskelig å bedømme grunnet kommunikasjonsproblemer. Når
kommunikasjonen er komplisert fører det til at anamnese og klinisk
undersøkelse blir utfordrende, men skal ikke være til hinder for
at nødvendig helsehjelp gis. Både virksomheten og helsepersonellet
må sørge for at nødvendige ressurser omfordeles og prioriteres for
å møte enkelte pasienters særlige behov. I tilfeller der pasienter
selv ikke kan gjøre rede for seg, er det viktig å lytte til foreldre
eller andre pårørendes tolkning av pasientens uttrykksmåte, og at
dette vektlegges ved den nærmere vurdering av pasienten.»
Dessverre fungerte ikke helsetjenesten denne dagen. Det medførte
at en 15 år gammel gutt døde på sykehuset for en diagnose som det
burde være lett å behandle dersom man hadde tatt pasienten på større alvor.
Forslagsstillerne mener disse konklusjonene peker på en viktig
utfordring som helsetjenesten bør forbedre. Pasienter har ulike
behov, og helsetjenestens forutsetninger for å gi et adekvat tilbud
er varierende. Tryggheten for å bli godt mottatt og bli gitt forsvarlig
helsehjelp når man blir alvorlig syk er et bærende element i helsevesenet.
Derfor er det avgjørende at dette blir ivaretatt også for pasientgrupper med
spesielle behov.
Forslagsstillerne har tidligere tatt til orde for en rekke tiltak
som skal bedre pasientsikkerheten til pasientene. Mange av disse
tiltakene har tatt for seg både hvordan man skal styrke pårørendes
rettigheter, havarikommisjon for helsesektoren og ikke minst en ekstern
gjennomgang av styringen av sykehussektoren. Forslagsstillerne viser
i den anledning til Dokument 8:91 S (2011–2012) der mange av disse
problemstillingene var belyst.
Forslagsstillerne peker videre på at det er en kjent sak at det
er for mange uheldige hendelser i norske sykehus. Altfor mange av
disse hendelsene ender dessverre med at pasienter dør under, eller
etter behandling på sykehus. Direktør i Statens helsetilsyn, Lars
E. Hansen, uttalte i forbindelse med høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen
om omstillingsprosessen i Oslo universitetssykehus at: «Helsetjenesten drives generelt med et for høyt
risikonivå.» Likeledes har Lars E. Hansen tidligere uttalt: «Helsetjenesten er for dårlig til å lære av
egne eller andres feil.»
Forslagsstillerne mener dette viser en utfordring for helsetjenesten
generelt, men gir en helt spesiell utfordring for pasienter med
spesielle behov. Denne utfordringen har man visst om i mange år,
men det er likevel ikke skjedd markante forbedringer som har redusert
uheldige hendelser tilstrekkelig. Forslagsstillerne peker på at
det i dag er få sanksjoner man velger å benytte i forbindelse med
slike saker. I noen tilfeller får den enkelte helsearbeider advarsel
eller mister lisens, men også det skjer sjelden. Det skjer imidlertid
nesten aldri at det enkelte foretak får noen form for straffereaksjon.
Dette gjør at for mange pårørende oppleves det som at slike tragiske
hendelser ikke får noen praktiske konsekvenser for noen i helsetjenesten.
Dette er spesielt alvorlig i tilfeller der det er organisering av
tjenesten som i stor grad bidrar til disse hendelsene. Forslagsstillerne
mener derfor tiden er inne for å vurdere sterkere tiltak for å hindre uheldige
hendelser. Dette kan både være positive reaksjoner ved kvalitetsforbedring
og straffereaksjoner ved alvorlige, uheldige hendelser.
Forslagsstillerne mener også det er på høy tid å styrke de pårørendes
vern og tilbud i etterkant av uheldige hendelser. I dag påligger
det ingen instans å følge opp pårørende selv om skaden er voldt
av helsetjenesten. Pårørende blir i for stor grad overlatt til seg
selv i en situasjon som kom helt uventet og der man har mistet sine
kjære. Forslagsstillerne peker i den sammenheng på Innst. 185 S
(2010–2011) der representanter fra Fremskrittspartiet foreslo å
gi pårørende etter uheldige hendelser partsrettigheter og rett til
bistandsadvokat. I tillegg ble det foreslått å styrke både Helsetilsynet
og politiets muligheter for å gå inn i denne typen saker. Forslagsstillerne
påpeker at pårørende i en slik situasjon har behov for at helsetjenesten
stiller opp, både for å forklare hvordan denne typen uhell kunne
skje og tilby oppfølging dersom det er ønske om det. Forslagsstillerne
mener derfor at pårørendes rettigheter ved uheldige hendelser må styrkes.
Gjennom pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender har det vært
forsøk på å styrke pasientsikkerheten. Forslagsstillerne mener imidlertid
at det innenfor denne kampanjen bør rettes særlig oppmerksomhet
på pasienter som får spesielle utfordringer i sitt møte med helsetjenesten.
Forslagsstillerne peker på at Statens helsetilsyn har fulgt den
omtalte saken opp etter beste evne, og forslagsstillerne mener det
er grunn til å gi ros til Helsetilsynet for sine klare vedtak i
slike tilsynssaker. Likevel er det slik at man burde være slike
saker foruten. Det krever imidlertid både tydelig politisk ledelse
og tydelig og rettet oppmerksomhet på kvalitet i hele helsetjenesten.
En slik oppmerksomhet på kvalitet må forankres i hele helsetjenesten
fra topp til bunn. Forslagsstillerne mener derfor at også helseforetakenes
styrer burde ha et mer forpliktende ansvar for å følge opp dette.
Det kan likevel virke som om oppmerksomheten i styrene først og
fremst er knyttet til økonomistyring og i for liten grad til kvalitetsutvikling
i helsetjenesten.
Forslagsstillerne mener det bør utarbeides en felles tiltaksplan
for å styrke pasientsikkerheten generelt, og til sårbare pasientgrupper
spesielt. Dette bør gjøres gjennom systematisk oppmerksomhet på
kvalitet i helsetjenesten, større grad av tilsyn og sterkere pasient-
og pårørenderettigheter. Forslagsstillerne mener derfor at det bør
utarbeides en slik tiltaksplan i et samarbeid mellom offentlige
etater, sykehusene, Statens helsetilsyn og pasient- og brukerorganisasjoner.
På denne måten mener forslagsstillerne det er mulig å bidra til
å forhindre at slike hendelser skjer igjen.