Forslagsstillerne mener det skal etableres en nasjonal plan for
utbygging av bredbåndsinfrastruktur.
Tilgang til gode bredbåndstjenester er et nødvendighetsgode for
private husholdninger, næringsliv og offentlig forvaltning, og har
vært bakgrunn for politiske målsettinger de siste årene.
Store fremtidige samfunnsmessige utfordringer står og faller
på tilgang til bredbånd som grunnleggende infrastruktur, eksempelvis
innen områder som:
Regjeringen Stoltenbergs ambisjoner innen bredbånd begrenset
seg til å:
«fortsette arbeidet for å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig
kapasitet til å møte fremtidige behov innen skole, helse, næringsliv
og husholdninger i hele landet».
I Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FACD) sin
rapport, Bredbåndsdekning 2013, heter det at det er:
«… store forskjeller mellom grisgrendte og tettbygde strøk.
Rundt 89 % av husstander i tettbygde strøk har tilbud om et høykapasitetsnett.
Tilsvarende tall for grisgrendte strøk er 19 %. Forskjellen er også stor
når man sammenlikner andre aksessmetoder. Den viktigste årsaken
til denne forskjellen er at utbyggingskostnaden per bygning vanligvis
er langt høyere i grisgrendte strøk».
Dette betyr i praksis at det i dag er etablert digitale klasseskiller
mellom tettbygde områder og områder med spredt bebyggelse – eller
også innad i lokalsamfunn.
For å kunne tilby gode og fremtidsrettede bredbåndstjenester
både i tettbygde og i grisgrendte strøk på en effektiv måte, må
det etableres en nasjonal plan for bredbåndsutbygging for å sikre
lik tilgang til bredbåndstjenester uavhengig av geografisk tilhørighet.
Dermed er også bredbåndsutbygging et viktig distriktspolitisk virkemiddel.
En nasjonal bredbåndspolitisk ambisjon må tuftes på følgende
tre hovedpilarer:
Forslagsstillerne ønsker at husholdninger, næringsliv og offentlige
virksomheter skal ha tilgang (aksess) til 100 Mb/s bredbånd med
40 pst. dekningsgrad innen 2015, og med 90 pst. dekningsgrad innen 2020.
Målsettingen er ambisiøs, men like fullt praktisk gjennomførbar.
Kostnadene knyttet til denne ambisjonen er i Nexias dekningsrapport
estimert til mellom 2,5 og 3,7 mrd. kroner. Anslagsvis vil markedsaktørene
være villige til å løfte om lag halvparten av kostnadene (ca. 25 000
kroner pr. tilknytning), og restbeløpet må trolig utformes som et
spleiselag mellom lokalsamfunn, næringsliv, husholdninger og det
offentlige.
En forutsetning for å oppnå målsettingen er derfor å videreføre
og videreutvikle offentlige støtteordninger for drift og utbygging
i grisgrendte strøk og andre områder uten dekning (hvite flekker).
Bredbåndsbyggingen er i dag markedsstyrt, og incentivordninger må
anvendes der markedet av kostnadsmessige årsaker ikke bygger ut
(dvs. der hvor etableringskostnadene overstiger 25 000 kroner).
I bedriftsmarkedet er behovet for støtte begrenset til behov
for felles rammevilkår for å stimulere til så rask utbygging av
fibernett som mulig. I grisgrendte strøk, i hovedsak i privatmarkedet,
vil det i større grad være behov for samarbeid mellom kommersielle
aktører og myndigheter for å realisere rask økning av fiberdekning.
Langt viktigere enn finansielle incentiv- og støtteordninger
er det imidlertid å fjerne hindre for utbygging ved å tillempe forskrifter
og regelverk, eksempelvis graveforskriften. En tillempning av forskriften
kan i enkelte tilfeller redusere fremføringskostnaden med inntil
50 pst. Andre eksempler på kostnadsreduserende tiltak kan være fjerning
av eiendomsskatt på teleinstallasjoner.
Oppsummert blir de fire viktigste underpunktene som følger:
Minst 90 pst. dekning på 100 Mb/s
innen 2020.
Videreutvikle eksisterende incentivordninger.
Øke andelen frekvensspektrum til radiobasert bredbåndstilgang.
Etablere kostnadsreduserende tiltak (f.eks. revidert graveforskrift).
Alle samfunnskritiske ekomtjenester, mobil- og nødnetttjenester
hviler til syvende og sist på Telenors stamnett. Selv om det er
flere ekom- og telekomaktører som har egne bakkenett, er det få
eller ingen aktører som ikke er avhengige av å leie kapasitet av
Telenor for å sy sammen egne nett. Både fra et forbrukerperspektiv,
konkurranseperspektiv og ikke minst et sårbarhets- og sikkerhetsperspektiv
er det derfor avgjørende at det offentlige i samspill med næringen
bidrar til et nasjonalt stamnett nummer to.
Historien og klimaendringene taler sitt klare språk om at telenettene
for fremtiden må gjøres mer robuste og tåle flere stormer og flommer.
I Sogn og Fjordane fylke tok det mer enn to år før alle skadene etter
«Dagmar»-stormen var brakt i orden, noe som gikk hardt utover mobil-
og bredbåndsdekning i deler av distriktet.
Et nytt nasjonalt stamnett vil hilses svært velkommen av flere
bransjeaktører som etterlyser et solid og landsdekkende alternativ
til Telenor. Det er i sammenhengen naturlig å se nærmere på energiselskapenes
fibernett. Disse følger som oftest alternative traséer til Telenors
traséer, noe som er svært positivt i et sårbarhets- og sikkerhetsperspektiv.
Forslagsstillerne er også kjent med at Jerbaneverket legger en god
del fiber for tiden.
I et eksportperspektiv har Norge store muligheter for å videreutvikle
sin eksisterende kunnskapsbaserte industri- og næringsvirksomhet,
bl.a. innenfor IKT-området og det som kalles nestegenerasjons tungindustri
– datasentre. Datasentrene kjennetegnes ved et høyt energiforbruk
(ofte flere 10-talls MW) og krav til ekstremt høy båndbredde. Men
ikke minst har bransjeaktørene skyhøye krav til integritet, dvs.
krav til at data og informasjon lagres og transporteres trygt og
sikkert uten fremmed parts innsyn eller innbrudd.
I dag går brorparten av mobil- og datatrafikken til utlandet
via Sverige, hvor de siste tiders avsløringer viser at all trafikk
gjennom Sverige kan bli/blir avlyttet.
Kombinert gjør disse faktorene Norge til en relativt uinteressant
aktør for etablering av datasentre. Etablering av fiberkapasitet
ut av Norge under norsk kontroll vil først og fremst styrke en allerede
svak fiberkapasitet ut av Norge, og vil gi nytt grunnlag for eksisterende
IKT-næring og øke mulighetene for en sterkt voksende datalagringsindustri.
I første kvartal 2014 åpnes fiberkabel mellom Kristiansand og
Tjele i Danmark, hvor Statnett legger fiberkabel sammen med egen
kraftkabel. Statnett må i det videre instrueres om å prosjektere
fiberkabler for sine fremtidige innenlands- og utenlandsprosjekter.
Felles fremføring betyr lavere etableringskostnader, og bransjeaktørene
må inviteres til deltakelse i slike prosjekter uten å belaste Statnetts organisasjon.
Det er flere alternativer som kan realisere økt kapasitet mot
utlandet, og noen alternativer som kan og bør vurderes er:
Eksisterende fiber på norsk sokkel
via oljeinstallasjoner til Storbritannia og Danmark (dette er trolig
det alternativet som raskest kan realiseres).
Ny fiberkabel til Tyskland. Ikke minst er dette aktuelt
om Tyskland realiserer egen transatlantisk kabel, samt at dette
gir god tilgang til store utvekslingsnoder som Frankfurt, Amsterdam m.fl.
Ny fiberkabel til Storbritannia. Dette gir mulighet for
enkel redundant (dublert) forbindelse til kontinentet via Storbritannia.
Egen norsk, transatlantisk kabel. Denne åpner mulighetene
for tettere industrielt samarbeid mellom Norge og USA.
Kabel til Island (som alt har egen kabel til USA).
Forslagsstillerne mener det skal etableres en nasjonal bredbåndsplan
for Norge. Målet er å sikre et fundament for fornying av offentlig
sektor, bedre omsorgs- og velferdstjenester og offensiv næringspolitikk.
Bredbåndsplanen skal være tuftet på følgende tre hovedpilarer:
Ambisjon om minst 90 pst. dekning
på 100 Mb/s bredbånd innen 2020.
Legge til rette for etablering av et nytt nasjonalt stamnett
(bakkebasert nett).
Bidra til styrking av utenlandskapasitet ved å legge til
rette for etablering av nye undersjøiske kabler.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen snarest etablere en nasjonal bredbåndsplan.