FNs klimapanel konkluderte høsten 2013 med at det er svært sannsynlig
at menneskelig aktivitet er en sentral årsak til den observerte
globale oppvarmingen. Uten kraftfulle grep for å redusere klimagassutslippene
risikerer verden en temperaturøkning på opp mot fem grader før år
2100. En slik utvikling kan ødelegge livsbetingelsene for store
deler av verdens befolkning, og en stor andel av verdens arter vil
bli utryddet.
Norge har på denne bakgrunn forpliktet seg til et mål om å begrense
den globale oppvarmingen til to grader sammenliknet med førindustriell
tid. Utslipp av CO2 fra fossil energi er hovedårsaken til de menneskeskapte
klimaendringene, og CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vokser raskt.
Dersom togradersmålet ikke skal overstiges, er den gjenværende mengden karbon
som kan slippes ut svært begrenset. Ifølge FNs klimapanel, Det internasjonale
energibyrået (IEA) og Carbon Tracker har verden allerede funnet så
mye fossil energi at minst to tredeler av de kjente reservene av
kull, olje og gass må bli liggende i bakken.
Dette innebærer at nasjoner som produserer kull, olje og gass
må avvikle denne virksomheten lenge før ressursene er uttømt. En
slik avvikling bør planlegges, vedtas og gjennomføres på en trinnvis
og systematisk måte. Likevel fører Norge fortsatt en petroleumspolitikk
som legger opp til å lete uten begrensninger etter stadig mer olje
og gass på norsk sokkel. Dette er i direkte strid med ambisjonene
om en global klimaløsning, og med intensjonene i norsk olje- og gasspolitikk
om å legge langsiktighet og et bredt samfunnsmessig perspektiv til
grunn.
Nå pågår arbeidet med den 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel.
Regjeringens høringsbrev legger blant annet opp til å lyse ut leteblokker
i hittil urørte områder i Barentshavet. Samtidig revurderer en rekke
finansielle aktører både i Norge og internasjonalt nå sin eksponering
mot olje og gass. Det siste eksempelet er Skagenfondene som i slutten
av februar 2014 sammenliknet videre investeringer i olje og gass
med å fortsette å investere i produksjon av hestevogner etter at
bilen var kommet.
På grunn av de lange tidshorisontene i olje- og gassindustrien,
vil områder som nå åpnes for leting og hvor det blir gjort drivverdige
funn, først komme i produksjon på 2030-tallet. Forslagsstilleren
mener antakelsen om at eventuelle nye funn i 23. konsesjonsrunde
faktisk vil kunne utvinnes er uansvarlig overfor olje- og gassindustrien,
skattebetalerne og fremtidige generasjoner.
Forslagsstilleren mener klimaendringene er den største utfordring
menneskeheten står overfor. Norge er nå i en eksepsjonelt god posisjon
til å starte omstillingen til det bærekraftige velferdssamfunnet
Norge uansett må inn i, og hvor man vil ha stor fordel av å være
tidlig ute. Som ledd i dette mener forslagsstilleren Norge derfor
bør sette i gang en styrt avvikling av olje- og gassvirksomheten
over en tjueårsperiode. Det første steget bør være å stanse tildelingen
av nye leteblokker i 23. konsesjonsrunde.
Siden starten i 1971 har det blitt produsert totalt ca. 6 milliarder
Sm3 oljeekvivalenter fra til sammen 88 felt på norsk sokkel. Ifølge
Oljedirektoratet har olje- og gassvirksomheten gjennom disse årene
bidratt med over 9 000 mrd. kroner til Norges brutto nasjonalprodukt,
og den utgjorde i 2012 rundt 23 prosent av verdiskapningen her til
lands. Norge har bygget opp et pensjonsfond som ved årsskiftet besto
av mer enn 5 000 mrd. kroner. Forvaltningen av de norske petroleumsressursene
har tjent Norge svært godt.
Samtidig er det åpenbart at målet i St.meld. nr. 25 (1973–1974)
om «et moderat tempo i utvinning av petroleumsressursene» for lengst
er forlatt. Det gjelder spesielt de senere år, hvor investeringsanslagene i
petroleumsvirksomheten per år har økt fra ca. 58 mrd. kroner i 2005
til hele 224 mrd. kroner i 2014. Til tross for stadig mer omfattende
dokumentasjon på menneskeskapte klimaendringer, har Norges svar vært
å akselerere investeringene i olje- og gassvirksomhet.
Redusert produksjon og bruk av kull, olje og gass er avgjørende
for å redusere globale klimagassutslipp. Klimaforskere har beregnet
hvor mye CO2 vi kan slippe ut i atmosfæren uten at temperaturøkningen
overstiger to grader.
Per i dag er de kjente reservene av kull, olje og gass ifølge
Carbon Tracker beregnet til 2 860 Gt CO2. En rekke internasjonalt
anerkjente analyser har konkludert med at to tredeler av disse reservene
må bli liggende i bakken dersom togradersmålet skal nås:
Den siste rapporten fra FNs klimapanel
sier at verdens fremtidige utslipp må begrenses til 990 Gt CO2,
med 66 prosents sannsynlighet for å nå togradersmålet.
Det internasjonale energibyrået (IEA) sier fremtidige utslipp
må begrenses til om lag 1 000 Gt CO2. Det gir bare 50 prosent sannsynlighet
for å nå togradersmålet.
Carbon Tracker konkluderer med at fremtidige utslipp må
begrenses til 900 Gt CO2, med 80 prosent sannsynlighet for å nå
togradersmålet.
Nøyaktig hvor mye som gjenstår av karbonbudsjettet avhenger blant
annet av anslag for fremtidige utslipp av andre klimagasser enn
CO2, innslag av karbonfangst og lagring, og risiko for raske tilbakekoblingseffekter.
Det kan også innvendes at selv FNs klimapanels karbonbudsjett på
990 Gt CO2 er for høyt, både fordi et slikt utslippsnivå fremdeles
innebærer stor risiko for å ikke nå togradersmålet, og fordi selv
en oppvarming på bare to grader kan gi farlige konsekvenser og ytterligere
temperaturøkning på sikt.
Ifølge FNs klimapanel var de globale klimautslippene i 2011 om
lag 38 Gt CO2, og utslippene vokser fortsatt. Med dagens utslippstakt
er det altså mindre enn tretti år igjen til taket er nådd.
For Norge er karbonbudsjettet for olje og gass av største betydning.
Nøyaktig hvor mye olje og gass som må bli liggende, avhenger av
hvor stor andel av budsjettet som skal utgjøres av kull. Men selv
IEAs moderate anslag for fremtidig karbonbudsjett innebærer at om
lag 40 prosent av globalt kjente olje- og gassreserver ikke kan
utvinnes.
I en analyse basert på IEAs anslag og utført på oppdrag for Miljøverndepartementet,
konkluderer Rystad Energy med at 35 prosent av kjente globale oljereserver
og 38 prosent av kjente globale gassreserver må bli liggende i bakken
dersom togradersmålet skal nås med mer enn 50 prosent sannsynlighet.
Hva som vil være Norges rettmessige andel av det gjenværende
globale budsjettet for olje- og gassproduksjon er et sammensatt
spørsmål. Forslagsstilleren mener det er tunge etiske argumenter
for at Norge som et land som har tjent mye penger på fossil energi i
mange tiår, bør få en mindre andel enn fattigere land som ikke har
kommet i gang med kommersiell drift av sine olje- og gassressurser.
Det vil i alle tilfeller være krevende å argumentere for at Norges
andel av karbonbudsjettet bør være større enn andre lands andeler.
Det innebærer at selv i et svært optimistisk scenario hvor den
globale kullproduksjonen faller dramatisk, vil betydelige deler
av allerede kjente olje- og gassreserver på norsk sokkel måtte bli
liggende i bakken.
I rapporten til Miljøverndepartementet går Rystad Energy nærmere
inn på hvilke reserver som bør utvinnes og hvilke som bør bli liggende,
basert på kommersielle kriterier. Analysen konkluderer med at en oljepris
på 72 dollar per fat vil føre til at en tilstrekkelig andel kjente
oljereserver ikke vil bli produsert. Med andre ord vil reserver
med en høyere pris enn dette, som for eksempel produksjon i arktiske
strøk, fra dyptliggende reservoarer, på dypt vann, og fra oljesand,
måtte bli værende i bakken.
Når det gjelder gass, er en betydelig andel av de kjente reservene
allerede i dag ikke lønnsomme å produsere, som for eksempel det
enorme Shtokmanfeltet i Russland. Derfor antar Rystad Energy at
nesten all kommersiell, salgbar gass (97 prosent) i dagens kjente
reserver vil kunne produseres innenfor togradersmålet. Dette regnestykket
bygger på en forutsetning om en kraftig vekst i den globale gassproduksjonen
fram til 2045, etterfulgt av et dramatisk produksjonsfall ned til
en tredel i perioden 2045 til 2055. Den antatte sterke produksjonsveksten
fram til 2045 rimer imidlertid dårlig med forventninger om overgang
til fornybar energi, særlig i Europa. Det brå og kortvarige produksjonsfallet
etterpå fremstår urealistisk, og vil, hvis det inntreffer, bety
en kollaps i gassindustrien.
Selv om man legger til grunn de diskutable forutsetningene, er
det imidlertid klart at eventuelle funn som gjøres etter 2014 i
liten grad vil kunne utvinnes innenfor togradersmålet. Funn i nye
områder, eksempelvis i Barentshavet sørøst, vil ikke kunne settes
i produksjon før tidligst nærmere 2030-tallet, og vil dermed ha
svært kort levetid før produksjonen må trappes kraftig ned.
Forslagsstilleren mener at hensynet til langsiktighet og forutsigbarhet
for petroleumsnæringen tilsier at man må stanse leting etter mer
olje og gass. Det samme gjelder hensynet til skattebetalerne som
betaler mesteparten av letekostnadene gjennom oljeindustriens skattefradrag.
I rapporten til Miljøverndepartementet, som i utstrakt grad brukes
som argument for dagens petroleumspolitikk, hevder Rystad Energy
at det innenfor rammen av togradersmålet er rom for videre leting
på norsk sokkel. Argumentet er at nye funn kan være rimeligere å
utvinne enn dagens kjente reserver. Dersom denne logikken skal legges
til grunn, forutsetter den at det fastsettes et tak på hvor mye
olje og gass Norge totalt kan utvinne fra sokkelen. Hvis det gjøres nye
funn som ønskes satt i produksjon, må det dermed føre til at andre
tilsvarende felt blir stengt. I dag er denne forutsetningen imidlertid
ikke til stede. Tvert om blir det stadig funnet og åpnet nye felt
som øker de samlede norske petroleumsreservene og tilhørende CO2-utslipp.
I stedet for å vente på at olje- og gassprisene skal komme til
et nivå som gjør at markedet tar hånd om problemet, mener forslagsstilleren
derfor at Stortinget bør sende et tydelig signal for å unngå at
selskapene gjør store investeringer i leting etter ressurser som
ikke kan utvinnes.
Petroleumsindustrien har gitt Norge arbeidsplasser, spisskompetanse,
teknologi og økt materiell velstand. Få land har fått like stor
glede av å være en storprodusent av fossil energi, ikke minst fordi norske
myndigheter har lykkes i å forvalte inntektene på en fornuftig måte
gjennom etableringen av Statens pensjonsfond utland (SPU). Denne
politikken gir Norge også muligheten til å gjennomføre en politisk styrt
avvikling av petroleumsindustrien, uten at man må ofre noe som er
viktig i det norske samfunnet.
Med en styrt avvikling over en tjueårsperiode sikrer man forutsigbare
rammevilkår for petroleumsnæringen og øvrig norsk næringsliv. Arbeidskraften
og kompetansen som i dag er bundet til fossilindustrien, vil gradvis
overføres til nye næringer. Samtidig får samfunnet god tid til å
tilpasse seg bortfallet av skatteinntekter.
I februar 2014 sendte regjeringen Solberg et forslag ut på høring
om å utlyse ytterligere 61 blokker i 23. konsesjonsrunde, fordelt
på 7 blokker i Norskehavet, 34 blokker i Barentshavet sørøst og
20 blokker i resten av Barentshavet sør.
Forslagsstilleren mener dette strider mot selve formålet med
norsk klimapolitikk, nemlig å begrense oppvarmingen til maksimalt
to grader. Det er derfor nødvendig med en ny retning for norsk olje-
og gasspolitikk. Som et første steg bør det ikke tildeles noen nye
leteblokker i 23. konsesjonsrunde. Vedtaket bør følges opp av en
forpliktende plan for utfasing av norsk oljevirksomhet, samtidig
som det satses massivt på utvikling av nye grønne arbeidsplasser
som tar i bruk fornybare norske ressurser og kompetansen Norge har
opparbeidet seg som petroleumsnasjon. Forslagsstilleren understreker
at alternativet til en gradvis utfasing vil være at avviklingen
av næringen må skje enda raskere når en tilstrekkelig ambisiøs og rettferdig
klimaavtale blir vedtatt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen stanse tildelingen av nye blokker
i den 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel.