Forslagsstillerne viser til Stortingets behandling av Innst. 269 S (2013–2014). Forslagsstillerne påpeker at det er viktig at forskriften om avhør av særlig sårbare personer kommer på plass så raskt som mulig.

For barn og pårørende som møter rettsvesenet etter å ha blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep, er Statens Barnehus et svært viktig tilbud. Barn som har blitt utsatt for overgrep, skal bli avhørt i dommeravhør ved barnehuset så raskt som mulig, og senest innen 14 dager. I 2013 var gjennomsnittlig ventetid for dommeravhør ved barnehusene 57 dager, og det ble gjennomført til sammen 2 662 slike avhør. Dette er en økning fra 2012, der tilsvarende tall var 1 948 dommeravhør. Den store økningen i antallet avhør viser behov for å øke kapasiteten ved barnehusene. I Tromsø kom Barnehuset i fjor ned i en ventetid på 22 dager fra anmeldelse til dommeravhør. Troms politidistrikt har en dommeravhørskoordinator i 100-prosentstilling, som tar seg av praktisk tilrettelegging i alle dommeravhørssaker. Forslagsstillerne mener det bør vurderes å opprette tilsvarende stilling i hvert politidistrikt.

Ved Statens Barnehus er medisinske undersøkelser en av hovedoppgavene, og en del av den helhetlige ivaretakelsen av vold- og overgrepsutsatte. Likevel er det et tydelig misforhold mellom antall dommeravhør og antall gjennomførte medisinske undersøkelser. Ifølge Aftenposten fikk 419 av de 2 468 barna som ble avhørt på barnehusene i 2013, tilbud om medisinsk undersøkelse. Det er et svært begrenset antall leger som har kompetanse til å gjennomføre slike undersøkelser, og erfaringer fra barnehusene har avdekket behov for økt kunnskap innenfor sosialpediatri og klinisk rettsmedisin blant barneleger. Forslagsstillerne mener det er viktig at barnehusene sikres den nødvendige tilgangen til helsepersonell med klinisk rettsmedisinsk kompetanse som trengs for å undersøke og vurdere skader som kan skyldes vold og overgrep.

Forslagsstillerne viser til at det er ulik praksis ved de forskjellige barnehusene vedrørende økonomisk kompensasjon for medisinske undersøkelser. Enkelte steder er det barnehuset selv som står for finansieringen, andre steder er det helseforetakene. Forslagsstillerne ser derfor behov for en gjennomgang av denne praksisen for å sikre at det ikke er barnehusene som bærer den økonomiske kostnaden for medisinske undersøkelser.