Til Stortinget
Luftfarten er en sentral del av transportsystemet i Norge, viktig
for både bosetting og næringsstruktur. Luftfart i Norge stiller
spesielle krav til operativ kompetanse og ferdigheter, som følge
av blant annet topografi og værforhold. Luftfarten er samtidig det eneste
transportmiddelet som gjennom bruk er selvfinansiert.
Avreguleringen av luftfart i Europa har siden 1990-tallet medført
utstrakt konkurranse og effektivisering som har gitt et betydelig
og ønsket fall i prisene på flyreiser. Avregulering har dermed gjort
flyreiser langt mer tilgjengelig for alle. Dette skyldes blant annet
at avreguleringen har gjort det mulig for en hvilket som helst aktør
å opprette ruter til en hvilken som helst flyplass i Europa. Dette
har åpnet for større produktinnovativitet og etablering av flere «point
to point»-operatører som rendyrker «low cost/no frills»-konseptet
(LCC) som et alternativ til de tradisjonelle nettverksselskapene.
Avreguleringen har også medført en tydeligere og tilsynelatende
større variasjon i de produktene som tilbys.
Gjennom konkurranse og effektivisering tilbyr nå både nettverksselskaper
og LCC omtrent tilsvarende priser for sammenliknbare produkter.
Det er derfor vesentlig å merke seg at billigere reiser ikke skyldes aktørenes
velvilje, men faktisk er resultatet av avregulering og konkurranse.
En konkurranse som fram til et visst punkt er formålstjenlig og
hensiktsmessig både for konsumenter og samfunn. Samtidig er det åpenbart
at konkurransen i luftfarten nå har kommet til et punkt hvor kostnader
gjenstår som det eneste innovative element. Like regler er ikke
lenger tilstrekkelig, og oppfinnsomheten og innovativiteten rettes
nå mer og mer inn mot omgåelse av enhver begrensning av eierens
interesser (lover, regler, samfunnsplikt, arbeidsgiveransvar, tilsyn
osv.) Ytterligere kostnadskutt nå vil derfor kun tjene eierinteresser
på bekostning av ansatte i luftfart, samt samfunnets interesser.
Flyselskapene etablerer med andre ord et nettverk av flyruter
i det landet der kjøpekraften og etterspørselen etter flyreiser
er høy. Flyselskapene bestemmer også fritt i hvilket land mannskapsbasene
skal ligge. Flyselskapene bestemmer også i hvilket land flyene skal
registreres.
Summen av dette medfører en usunn og uholdbar konkurranse overfor
de tradisjonelle nettverksselskapene. Mannskapsbaser blir lagt til
det landet det er rimeligst, hvor sosiale lover og regler er svakest.
Tilsyn og flyregistrering blir utført i det landet flyselskapet
finner mest hensiktsmessig og der gebyrregulativet er lavest. Derimot
skjer selve ruteproduksjonen – flytilbudet, markedet, altså sent-rum
for selve luftfartsaktiviteten – i det landet hvor kjøpekraften
er høyest.
Norske myndigheter må derfor arbeide for å motvirke en utvikling
der de tradisjonelle nettverksselskapene innfører samme praksis,
ved at også deres flygende personell i fremtiden ikke lenger tilbys
faste ansettelser. Det kan få den konsekvens at hele denne sikkerhetskritiske
yrkesgruppen presses, til nærmest å leve på siden av samfunnet,
uten tilgang til de sos-iale rettigheter og plikter som man tar
for gitt i Norge/Europa. For å understreke hva slike kontrakter faktisk
innebærer er det viktig å nevne at disse medfører at piloten kun
får lønn når han/hun er på jobb, samtidig som piloten under trussel
om kontraktsterminering påføres et juridisk ansvar for oppfyllelse
av egen arbeidskontrakt, på en måte som gjør at piloten i ytterste
konsekvens selv blir økonomisk ansvarlig for sin erstatter ved for
eksempel sykdom eller graviditet. Som om ikke dette er nok, finnes
det i Europa også i dag eksempler på at piloter faktisk betaler
for å arbeide, gjennom å kompensere selskapet for flytimer, utsjekk
på flytype eller grunnleggende utdannelse som kadett.
Arbeidsgiveransvaret blir da redusert, og den enkeltes rett eller
mulighet til å organisere seg blir fraværende. Da sykdom medfører
økonomisk tap eller fullstendig bortfall av inntekt og derav muligheten
til å forsørge seg selv og sin familie, er det dessuten stor risiko
for at dette medfører at piloter med slike kontrakter vil befinne
seg bak spakene med ansvar for hundrevis av flypassasjerer, når
de burde ha holdt seg hjemme. Da slike ansettelsesmodeller selvsagt
også er en fare for den ukompromitterte utøvelsen av beste profesjonelle
skjønn i operative vurderinger, blir slike kontrakter en betydelig
fare for flysikkerheten.
Regelverk og tilsyn omgås i dag gjennom oppsplittede selskapsstrukturer
og kreative ansettelses-modeller. Manglende europeisk samordning
har igjen etterlatt smutthull som muliggjør sosial dumping og kynisk
utnyttelse av flygende personell innen luftfartsnæringen.
Stoppes ikke dagens utvikling i luftfarten, er det stor sannsynlighet
for at man mister kontrollen med denne samfunnskritiske infrastrukturen.
Liberaliseringen av arbeids- og hvilebestemmelser utgjør sammen
med oppsplittede selskapsstrukturer og krea-tive ansettelsesmodeller
dessuten en betydelig sikkerhetsrisiko. For å stoppe denne negative
utviklingen er det viktig at norske og europeiske politikere tar
grep nå.
En stor del av regelverksutformingen innen luftfart skjer på
europeisk og internasjonalt nivå. Det er viktig at Norge har en
aktiv rolle i dette arbeidet. En stortingsmelding vil avklare hvilket
syn på luftfartsnæringen som skal legges til grunn for norske innspill
i disse prosessene.
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen i løpet av høsten 2015 fremme en egen
stortingsmelding om norsk luftfart.
19. mars 2015