Prisvirkemidler er de mest effektive for å redusere alkoholforbruket, i tillegg til virkemidler som begrenser tilgjengeligheten. For å redusere forbruket, og dermed skadevirkninger, har Norge et høyt avgiftsnivå på alkoholholdig drikk.

Forskning viser at det er nær sammenheng mellom pris og konsum, og at særlig sårbare grupper som ungdom, eldre og alkoholavhengige drikker mindre når prisene går opp og omvendt. Det er dokumentert at økte priser fører til nedgang i høyt konsum og alkoholskader. Alkohol har de siste årene blitt relativt billigere for forbrukerne fordi kjøpekraften har økt betydelig, og dette har medført en økning i alkoholforbruket.

Bruken av alkoholavgifter må videreføres som et sentralt etterspørselsreduserende tiltak, og det er fornuftig å opprettholde ordningen hvor avgiftsnivået er knyttet til alkoholinnholdet.

Mens alkoholsalget allerede er grundig regulert i for eksempel matbutikker, er det et kjent fenomen at utesteder dumper priser på alkoholenheter for å tiltrekke seg flere kunder og dermed øke salget. Dette bidrar til et økt alkoholforbruk og utfordrer særlig sårbare grupper. Alkoholloven § 8-12 fastslår at det ikke er lov for innehaver av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk. Det er ikke noe tilsvarende forbud for innehaver av skjenkebevilling. Det er derfor tillatt å skjenke alkoholholdig drikk med rabatt for eksempel i form av «Happy Hour» og lignende på skjenkesteder. Forslagsstillerne mener alkoholloven bør endres slik at det ikke blir mulig å dumpe prisene på utesteder.