Biobank Norge peker på at sammenlignet med hvordan situasjonen var for bare noen få år siden, har genetisk analyse blitt mer effektiv, billigere og mer tilgjengelig. Forskere kan finne ut mye kun ved å analysere noen få dråper blod. Genetiske data blir i økende grad knyttet til for eksempel helseopplysninger eller sosioøkonomiske data for å få bedre forståelse for samspillet mellom gener og miljø. Samtidig blir forskningen mer internasjonal og norske genetiske data blir ofte delt med andre forskningsmiljøer i utlandet. Samarbeidet mellom offentlig finansierte forskningsmiljøer og den farmasøytiske industrien er blitt mer vanlig. Dette endrer landskapet og utløser viktige etiske spørsmål: Hvem skal eie dine data, skal du kunne reservere deg, skal du få tolke egne data, i hvor stor grad skal legemiddelindustrien få benytte seg av dataene?

En arbeidsgruppe, nedsatt av Norges forskningsråd i 2008, har utredet de etiske, juridiske og politiske forutsetningene for næringsutvikling og kommersiell utnyttelse av norske, humane biobanker. Etter å ha gjennomgått norsk lovverk, gjeldende rett og aktuelle lovforarbeider, konkluderer arbeidsgruppen med at det er den som avgir biologisk materiale som må anses som eier, og som kan treffe bindende beslutninger om hvordan materialet skal brukes. Den som avgir biologisk materiale til en biobank, overfører altså ikke eiendomsretten til materialet til forskerne, men en mer eller mindre omfattende disposisjonsrett. Dersom materialet blir bearbeidet, er det den som har bearbeidet det som er eier. Selv om kommersiell virksomhet basert på biobankmateriale «som sådan» er forbudt, åpner loven for at mottakeren av biologisk materiale (biobanken) kan drive kommersiell virksomhet, så fremt materialet er fremskaffet på etisk forsvarlig og lovlig måte, avgiveren har gitt nødvendig samtykke, materialet er tilstrekkelig bearbeidet og formålet er etisk forsvarlig og gagnlig.

Ved etablering av et kommersialiseringsselskap er det vesentlig å kommunisere og vise at næringsutvikling er et tiltak til fellesskapets beste, og at det ikke gir utbytte til noen få. Eierstruktur er derfor avgjørende, og det er også viktig å ha et omforent syn på eiendomsrett og disposisjonsrett som er i tråd med folks rettsoppfatning.

Forslagsstillerne mener eksempler på eiere kan være universiteter og høgskoler, Folkehelseinstituttet og helseforetakene. Et direkte eierskap gjennom departementene kan også være en mulighet. Forslagsstillerne mener en vellykket næringsutvikling av biobankene er avhengig av politisk vilje til aktiv offentlig deltagelse.

Arbeidsgrupperapportene fra NFR i både 2008 og 2009 pekte på tillit som et avgjørende nøkkelord. Befolkningen i Norge har tradisjonelt vist stor vilje til å delta i de store helseundersøkelsene, fordi de mener at dette kan gi en helsegevinst både for fellesskapet og den enkelte deltager. Næringsutvikling og kommersialisering må ikke utfordre dette tillitsforholdet, slik at innskyterne ønsker å trekke sitt materiale tilbake, eller at man rekrutterer dårligere til framtidige undersøkelser.

I dag er behandlingsbiobanklovens formål

«å sikre at innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av materiale som inngår i en biobank foretas på en etisk forsvarlig måte, og at biobanker utnyttes til individets og samfunnets beste. Dette skal skje i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskerettigheter og personlig integritet, og uten diskriminering av mennesker som det biologiske materialet stammer fra.»

Forslagsstillerne mener man må hegne om denne formålsparagrafen.

I lys av tidligere rapporter, utredninger, det nylige arbeidet med HelseOmsorg21 og Prop. 1 S (2015–2016) mener forslagsstillerne det er behov for å revitalisere debatten om norske biobanker og helseregistre og hvilke muligheter som ligger på dette området. Debatten er også relevant som en del av ordskiftet om hvilke næringer man bør og kan satse på. Det pekes derfor på behovet for et nasjonalt selskap som kan ta ansvar for innovasjon og industrisamarbeid knyttet til den norske satsningen på helseundersøkelser, biobanker og helseregistre.