I 2014 var de norske utslippene på 53,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter,
og utslippene ligger an til å øke noe i årene som kommer. Norge
ligger svært dårlig an til å nå sine nasjonale utslippsmål. I klimaforliket
la man opp til at Norges utslipp skal være maksimalt 47 millioner
tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Dette målet ligger ikke Norge an til
å nå i 2030 engang, ifølge prognosene lagt fram i nasjonalbudsjettet
for 2015.
Gjennom behandlingen av Meld. St. 13 (2014–2015) har flertallet
på Stortinget gitt sin tilslutning til forhandlinger med EU om å
inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen
med EU, med et klimamål på minst 40 prosent kutt i 2030 sammenlignet
med nivået på utslippene i 1990. Dersom forhandlingene med EU fører
fram, vil det resultere i et nasjonalt mål om utslippsreduksjoner
i ikke-kvotepliktig sektor, på samme måte som EU-land har i dag.
EUs mål om 30 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030
skal gjennomføres ved at hvert enkelt medlemsland gjennomfører kutt
på mellom null og 40 prosent, der størrelsen på kuttet i hovedsak vil
bestemmes ut fra landenes bruttonasjonalprodukt per innbygger. Det
er grunn til å forvente at Norge blir pålagt å gjennomføre utslippsreduksjoner
i ikke-kvotepliktig sektor på opp mot 40 prosent. Den største utslippssektoren
i ikke-kvotepliktig sektor er transport, og de største utslippskuttene
må derfor tas der. Siden man bare har 15 år på å innfri utslippskutt i
ikke-kvotepliktig sektor på om lag 40 prosent, er det liten grunn
til å vente på å ferdigstille forhandlingene med EU, før man setter
i gang med å redusere utslippene betydelig. En del av bakteppet
er at klimamålene vil strammes ytterligere inn i tråd med klimaavtalen
i Paris. Dette er bakgrunnen for at forslagsstillerne fremmer et
forslag om et klimaforlik for transportsektoren.
Transport hadde utslipp på 17,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2013 og er sektoren med høyest utslipp. Om lag 1,1 millioner tonn
av utslippene kommer fra kvotepliktig innenriks luftfart. Resten
av transportutslippene er i ikke-kvotepliktig sektor og var på 16
millioner tonn, og fordeler seg på følgende måte (2013-tall):
Veitransport – persontransport (personbiler, motor-sykler
og busser): 6,2 millioner tonn CO2 (5,6 millioner tonn CO2 fra personbilene)
Veitransport – gods (lastebiler og varebiler): 3,9 millioner
tonn CO2
Andre mobile kilder (gravemaskiner, hjuldumpere, traktorer
m.m.): 2,2 millioner tonn CO2
Jernbane: 52 000 tonn CO2
Luftfart (ikke-kvotepliktig): 270 000 tonn CO2
Skipsfart (innenriks): 3,3 millioner tonn CO2 (hvorav 2,1
millioner tonn var fra sjøfart, mens fiskebåter sto for resten).
I juni 2015 ga Miljødirektoratet ut rapporten Klimatiltak
og utslippsbaner mot 2030. Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling.
Rapporten har utredet potensialet for reduksjoner i nasjonale klimagassutslipp
fram mot 2030. Resultatet er lagt fram som tre ulike tiltakspakker
som illustrerer mulige kombinasjoner av utslippsreduserende tiltak.
Det gis en egen presentasjon av utslippsbanene for utslipp som ikke
er omfattet av kvotesystemet. Videre er det utarbeidet tiltaksbeskrivelser
for hvert av enkelttiltakene. I dette representantforslaget viser
forslagsstillerne til tiltakspakke 3 for transportsektoren, men noen
av tiltakene under biodrivstoff henviser også til tiltakspakke 2,
som kan velges dersom man ønsker å redusere usikkerheten rundt tilgang
til bærekraftig biodrivstoff. Forslagsstillerne viser for øvrig
til representantforslag fra stortingsrepresentant Heikki Eidsvoll
Holmås (Dokument 8:60 S (2015–2016)) om å slutte å bruke drivstoff
basert på palmeolje. Det er en forutsetning, når Norge skal øke
bruken av bioenergi i transportsektoren, at produktene som brukes, er
bærekraftige. De kan ikke bidra til avskoging, og de skal gi klimaeffekt.
Dette må gjøres både gjennom aktiv bruk og utvikling av bærekraftskriterier,
samarbeid med drivstoffbransjen og miljøorganisasjoner, samt avgiftssystemet.
Det er også viktig at Norge bidrar til forskning, produktutvikling
og produksjon av bærekraftig biodrivstoff.
Til sammen inneholder Miljødirektoratets rapport 17 klimatiltak
for transportsektoren. Alle utslippsreduksjoner er regnet i forhold
til forventede utslipp basert på framskrivinger gitt i nasjonalbudsjettet
for 2015:
I Miljødirektoratets rapport står det at uten tiltak er antall
kilometer som kjøres med personbil i Norge, forventet å øke med
én prosent per år mellom 2016 og 2030. Reduksjonen på 10 prosent
gjelder de 13 byene som var med i prosjektet Framtidens byer. Det er
lagt til grunn at om lag 30 prosent av personbilkilometerne kjøres
i disse byene. Tiltaket forventes å kunne gi en utslippsreduksjon
på om lag 753 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Kostnaden for tiltaket vil
avhenge sterkt av virkemiddelutforming. Dersom man når målet gjennom
mer effektiv areal- og transportplanlegging, vil det kunne oppnås
store samfunnsmessige besparelser. Det fins mange virkemiddel som
påvirker persontrafikkutvikling i byene, for eksempel belønningsordning
for bedre kollektiv-transport og mindre bilbruk i byene, bymiljøavtalene,
politikk for fortetting, bompengeordninger, begrensninger i parkeringstilgjengelighet
og tilrettelegging for sykkel. Utenfor de største byene er brukskostnader
ved biltransport viktig, men også her spiller fortetting og arealpolitikk
inn, ifølge Miljødirektoratet.
I beregningene av reduksjonspotensialet for dette tiltaket har
Miljødirektoratet antatt at halvparten av transportarbeidet overføres
til jernbane og halvparten til sjø. Reduksjonspotensialet blir anslått
til 386 000 tonn CO2-ekvivalenter. Overføring av godstransport fra
vei til bane vil kreve investeringer både på norsk side og utenfor
landets grenser. Særlig viktig er kapasitetsøkning på godsterminaler
(Alnabru), utbygging av flere lange krysningsspor, utbedring av
jernbanespor for økt aksellast og elektrifisering på aktuelle godspendelstrekninger.
Overføring fra vei til sjø krever også tilrettelegging og infrastrukturinvesteringer. Miljødirektoratet
skriver i rapporten:
«For å stimulere overføringen må økt kapasitet på jernbane/sjø
kombineres med virkemidler som gjør det mer attraktivt for operatørene
å kjøre gods på bane og sjø enn på vei, som for eksempel veiprising eller
reduserte terminalkostnader.»
I august 2015 kom NTP Godsanalyse som viser at 5–7 millioner
tonn kan overføres fra vegtrafikk til tog eller skip dersom sterke
tiltak settes i verk. Bruksavgifter rettet mot langtransport på
veg synes å være virkemiddelet med mest dempende effekt på veksten i
vegtraffikken. Dette kombinert med støtte per kontainer som fraktes
på bane eller skip ser ut til å være den mest effektive kombinasjonen.
Fagetatene anslår i Grunnlagsdokument Nasjonal transportplan mulighet
for å redusere utslipp på 200 000–400 000 tonn CO2.
Kostnad ved produksjon av elbiler er på vei nedover på grunn
av bedret batteriteknologi og fordi man produserer i langt større
skala enn tidligere. Tiltaket legger til grunn at el- og hydrogenbilandelen
av nybilsalget av personbiler øker gradvis opp til 100 prosent fra
2025. Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være ca.
1 560 000 nullutslippsbiler på de norske veiene i 2030, det vil
si om lag 53 prosent av personbilparken. Miljødirektoratet anslår
at dette vil ha en utslippsreduksjon på 2 270 000 tonn CO2-ekvivalenter
i 2030. I dette tallet er det ikke tatt hensyn til overlapping med
andre tiltak.
Miljødirektoratet kategoriserer dette tiltaket som middels krevende.
Man legger til grunn at el- og hydrogenbilandelen av nybilsalget
for varebiler er 4 prosent i 2016, 31 prosent i 2020, 66 prosent
i 2025 og 100 prosent i 2030. Utslippene fra varebiler inkluderer
alle biler med grønne skilt. De mindre bilene vil kunne skiftes
ut med elektriske biler, mens de større bilene muligens vil være
mer egnet for hydrogendrift. Om tiltaket gjennomføres i sin helhet,
vil det være om lag 252 000 nullutslippsbiler i varesegmentet på
norske veier i 2030, tilsvarende 46 prosent av varebilparken. Dette
vil kunne gi en utslippsreduksjon på 827 000 tonn CO2-ekvivalenter
i 2030. Tiltaket er kategorisert som middels krevende. Miljødirektoratet
skriver følgende om virkemiddelbruk:
«Dagens virkemiddelpakke har ikke vært like effektiv
for lastebiler som for personbiler så langt, men salget de siste
par årene har likevel økt betydelig. Noe av grunnen til at det har
gått tregere med salget av elvarebiler er antagelig at man kun belastes med
22 prosent av engangsavgiften slik at besparelsen ved å velge en
elvarebil istedenfor en bensin- eller dieselbil er mindre enn for
personbilsegmentet. I tillegg er nok en faktor at bruksmønsteret
for varebiler er annerledes enn for personbiler. Dersom den hurtige
teknologi- og prisutviklingen på elbiler fortsetter og man samtidig
bygger ut tilstrekkelig med ladepunkter bør det likevel være mulig
med en betydelig innfasing av elvarebiler i årene framover. Stasjoner
er kanskje den største utfordringen knyttet til innfasingen av hydrogenbiler.»
Tiltaket går ut på å øke andelen el- og hydrogenbusser brukt
til både lokal- og langdistansetransport. I tiltaket er det forutsatt
at el- og hydrogenandelen av nye bybusser er 2 prosent i 2016, 41
prosent i 2020 og 100 prosent fra 2025, og at andelene for langdistansebusser
er 2 prosent i 2016, 22 prosent i 2020, 50 prosent i 2025 og 75
prosent fra 2030. Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet, vil
det være ca. 6 200 bybusser og 2 300 langdistansebusser på de norske veiene
i 2030. Dette tilsvarer 47 prosent av det totale antall busser.
Reduksjonspotensialet i 2030 er da 281 000 tonn CO2-ekvivalenter
sammenlignet med referansebanen. Miljødirektoratet vurderer at tiltaket er
middels krevende å gjennomføre.
Tiltaket legger til grunn at el- og hydrogenbilandelen av nye
lastebiler er null prosent i 2016, 10 prosent i 2025 og 50 prosent
i 2030. Miljødirektoratet skriver at implementering av nullutslippsteknologi for
de tyngre kjøretøyene fremdeles er på demonstrasjonsstadiet. I blant
annet USA og Japan gjennomføres det enkelte demonstrasjonsprosjekter
med hydrogenlastebiler. For tyngre kjøretøy/lastebiler trengs infrastruktur
for lading mens man kjører (pantograf-ledninger, elskinner eller
induktiv lading). Tiltaket vil i 2030 utgjøre om lag 7 500 lastebiler
på nullutslipp på norske veier i 2030, tilsvarende 9 prosent av det
totale antall lastebiler. Miljødirektoratet definerer tiltaket som
middels krevende og med et reduksjonspotensial på om lag 250 000
tonn CO2-ekvivalenter sammenlignet med referansebanen.
En hybridelektrisk bil veksler mellom å bytte en forbrenningsmotor
og elektrisk motor som kraftkilde. Elmotoren drives av batterier
som lades når forbrenningsmotoren går eller under bremsing. I ladbare
hybrider (plug-in hybrider) kan batteriene i tillegg lades fra strømnettet.
Dette tiltaket øker andelen hybridbiler fra 15 prosent av nybilsalget
i 2016 og til 100 prosent i 2025. Miljødirektoratet kategoriserer tiltaket
som «mindre krevende» og med et reduksjonspotensial på 1 327 000
tonn CO2-ekvivalenter. Tiltaket overlapper med trafikkreduserende
tiltak, el- og hydrogenbiler og biodrivstoff.
Verdens første hybridlastebil var en lett militær lastebil fra
General Motors som ble produsert i 2003. Tiltaket går ut på å øke
andelen hybridelektriske lastebiler mot 2030. Startår for tiltaket
er 2018 med en hybridandel på én prosent av nybilsalget for lastebiler,
med en økende andel mot 50 prosent i 2030. Miljødirektoratet kategoriserer
tiltaket som «middels krevende». Tiltaket overlapper med trafikkreduserende
tiltak, el- og hydrogenbiler og biodrivstoff.
Tiltaket innebærer elektrifisering av ferger og passasjerskip.
Vurdering av reduksjonspotensial for dette tiltaket er basert på
DNV GLs (Det Norske Veritas og Germanischer Lloyd) rapport Vurdering av tiltak og virkemidler for mer miljøvennlige
drivstoff i skipsfartnæringen. Miljødirektoratet plasserer tiltaket
i gjennomføringskategori «mindre krevende» og med et reduksjonspotensial
på 525 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 sammenlignet med referansebanen.
Strøm til skip i havn gir mulighet til å stenge hjelpemotorer
over natten. Å erstatte generatorkjøring for de litt større skipene
i havn krever spesialiserte systemer og investeringer både på land
og om bord. Tiltaket går ut på å erstatte kraften som hjelpemaskineriet
leverer, og som drifter alle systemer på store og avanserte skip
mens de er i havn. I Oslo havn har Color Lines to Kiel-ferger hatt
landstrømtilkobling siden 2011/2012. Landstrøm er også under planlegging
i Kristiansand, og i Bergen havn er man i gang med å etablere landstrømpunkt
for offshorefartøy. Miljødirektoratet skriver:
«Det er utfordringer knyttet til det å kunne stille krav
til at havner og kaianlegg skal tilby landstrøm, men teknisk er
det relativt enkelt å etablere forutsatt at der er nettkapasitet
på land. En utfordring kan være standardiserte tilkoblinger og frekvensområder.»
Miljødirektoratet vurderer reduksjonspotensialet for tiltaket
til 196 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 sammenlignet med referansebanen,
og plaserer tiltaket i gjennomføringskategori «middels krevende». Tiltaket
vil også være positivt for luftkvaliteten i byene. Det er i dag
få virkemidler rettet mot økt bruk av landstrøm, ifølge Miljødirektoratet.
Havne- og farvannsloven hjemler per i dag ikke et generelt pålegg
om etablering av landstrøm overfor havneeier. Det kan være anledning
til å stille vilkår om landstrøm i forbindelse med nyetablering/kaianlegg.
Tiltaket går ut på å elektrifisere de gjenværende dieselstrekningene:
Rørosbanen, Solørbanen, Raumabanen, Nordlandsbanen, herunder Trønderbanen (Trondheim–Steinkjer),
og Merkåkerbanen. Ifølge Nasjonal transportplan 2014–2023 skal Trønderbanen
og Meråkerbanen elektrifiseres i andre del-periode (2018–2023).
Miljødirektoratet vurderer at tiltaket har et reduksjonspotensial
på 41 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 sammenlignet med referansebanen
og at tiltaket er «mindre krevende» å gjennomføre.
Tiltaket går ut på å øke innblandingen av biodrivstoff i fossilt
drivstoff til veitransport med 20 eller 40 prosentpoeng fra dagens
nivå. Miljødirektoratet kategoriserer tiltaket som «middels krevende»
eller «mer krevende» og med et reduksjonspotensial på 2 183 000
tonn CO2-ekvivalenter eller 4 366 000 tonn CO2-ekvivalenter.
I denne kategorien inngår småbåter, snøscootere, traktorer, anleggsmaskiner
og andre motorredskaper. Tiltaket går ut på å øke innblanding fra
null til 10 prosent. Dette vil gi en utslippsreduksjon på om lag 204 000
tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Miljødirektoratet kategoriserer tiltaket
som middels krevende.
Tiltaket går ut på å øke innblandingen av biodrivstoff i fossilt
flydrivstoff på innenriks flygninger som ikke er omfattet av klimakvotesystemet.
Dette omfatter militære fly, fly under 5,7 tonn, testflygninger
og redningsflygninger. Miljødirektoratet vurderer at tiltaket vil
gi utslippsreduksjoner på ca. 52 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030,
og er «middels krevende» å gjennomføre.
Tiltaket er basert på DNV GLs rapport Vurdering av
tiltak og virkemidler for mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen. Tiltaket
går ut på å fase inn 100 prosent vegetabilsk olje i marint drivstoff
brukt på lasteskip. De fleste dieselmotorer kan bruke vegetabilsk
olje som drivstoff med enkle justeringer. Miljødirektoratet anslår
at tiltaket har et reduksjonspotensial i 2030 på 182 000 tonn CO2-ekvivalenter
og at tiltaket er middels krevende å gjennomføre. Det er særlig
2. og 3. generasjons biodrivstoff som DNV GL har lagt til grunn
kan la seg gjøre å produsere i store kvantum.
Tiltaket går ut på å fase inn 100 prosent vegetabilsk olje i
marint drivstoff i fiskeflåten, og er basert på DNV GLs rapport Vurdering av tiltak og virkemidler for mer miljøvennlige
drivstoff i skipsfartsnæringer. Det er særlig 2. og 3. generasjons
biodrivstoff som DNV GL har lagt til grunn kan la seg gjøre å produsere
i store kvantum.