Bakgrunn
Ved Stortingets behandling
av folkehelsemeldingen i juni 2015 (Meld. St. 19 (2014–2015), jf.
Innst. 380 S (2014–2015)) ba en samlet helse- og omsorgskomité om
at det utarbeides en sektorlov for vann- og avløpssektoren. Komiteen
viste bl.a. til flere tilfeller av forurensning av drikkevann. Stortingsrepresentant Kjersti
Toppe etterlyste oppfølging av saken i spørretimen 16. november
2016. Helse- og omsorgsministeren svarte at forslaget om en sektorlov
for vann og avløp også er fremmet som et mindretallsforslag i NOU
2015:16 fra Overvannsutvalget, og at det er Klima- og miljødepartementet
som nå følger opp denne saken. Helse- og omsorgsministeren sa at
det er usikkert hvilke konklusjoner regjeringen vil treffe.
Kommunenes Sentralforbund,
sammen med andre organisasjoner, uttalte i et brev til miljøvernminister
Bård Vegar Solhjell i 2012 at de mener det er behov for en sektorlov
for å avklare rammebetingelser for avløpsanlegg og kundeforholdet
mellom kommune og innbyggere. Det vises til at Sverige og Finland
har gode erfaringer med sektorlover på vann- og avløpsområdet.
Maskinentreprenørens
Forbund (MEF) har lagt fram dokumentasjon som viser at dagens vann-
og avløpssystemer i Norge er i dårlig forfatning. 30 prosent av
vann produsert av kommunale vannverk forsvinner ut av ledningsnettet
på veien fra vannverket til abonnentene. MEF viser til at vann-
og avløpssektoren i dag er omfattet av 70 lover og forskrifter hvorav
ingen definerer et statlig departement som sektormyndighet. En sektorlov
vil kunne samle en rekke bestemmelser som i dag er spredt på forskjellige
lover, f.eks. forurensningsloven, plan- og bygningsloven, matloven,
vass- og avløpsanleggslova, vannressursloven, helseberedskapsloven
mv.
Behovet for en sektorlov
for vann- og avløpssektoren har vært drøftet i en rekke
sammenhenger over mange år uten at en er kommet videre. Begrunnelsene
for en sektorlov er både knyttet til å sikre en trygg vannforsyning
ut fra helsemessige hensyn og et vann- og avløpsnett med mindre
svinn og lekkasjer.