Søk

Innhold

Bakgrunn

I et intervju med VG 7. januar 2017 slo statsminister Erna Solberg fast at hun vil at den lovpålagte plikten til å ta imot kontanter skal fjernes innen 2020, med mål om et kontantløst samfunn innen 2030. Fra en rekke ulike hold kommer det klare advarsler mot å fjerne kontanter som betalingsmiddel. Forslagsstillerne mener ut fra bl.a. personvernhensyn, samfunnsberedskap og forbrukernes valgfrihet at kontanter må opprettholdes som tvungent betalingsmiddel i Norge, og at forbrukerens rett til å foreta oppgjør med kontanter må styrkes.

Mengden kontanter som er i omløp i Norge har holdt seg relativt stabil, og det er ingenting som tyder på at det norske folk ønsker å slutte å bruke kontanter som betalingsmiddel. I perioden 2007–2015 var det hvert år ca. 50 mrd. kroner i omløp i kontanter.

Kontanter gjør et digitalisert samfunn mindre sårbart. I et brev til Finansdepartementet 26. september 2016 slo Finanstilsynet og Norges Bank fast følgende:

«Finanstilsynet og Norges Bank har i brev til departementet 31.1.2012 og 30.11.2012 gitt uttrykk for at betalinger med kontanter er den mest aktuelle betalingsmåten om det ordinære elektroniske betalingssystemet ikke fungerer. Etter Finanstilsynets og Norges Banks syn er det ikke noe som tilsier en annen vurdering nå. Det kan tenkes at det i framtiden vil eksistere flere alternative og teknisk sett uavhengige elektroniske betalingssystemer som vil kunne fungere som beredskapsløsninger dersom det oppstår svikt i det ordinære elektroniske betalingssystemet. Det finnes ikke i dag elektroniske betalingsløsninger, for eksempel løsninger for allment tilgjengelige digitale sentralbankpenger, som er uavhengige av de ordinære betalingsløsningene, og som kan fylle en slik beredskapsrolle.»

Direktør Bjørn Erik Thon i Datatilsynet uttalte til NRK 14. juli 2014:

«Fra et personvernståsted er det først og fremst en bekymring at man ikke kan betale noe anonymt om kontantene avvikles»

Datatilsynet har utfordret bransjen på elektroniske betalingsløsninger som gjør det mulig med sporfri betaling. Datatilsynet advarer samtidig mot noen av argumentene som brukes mot kontanter. Til Nettavisen 9. mars 2015 sier kommunikasjonsdirektør Ove Skåra at

«Vi tror ikke på argumentene om at når kontantene forsvinner, så forsvinner kriminaliteten. Det er det ikke noen holdepunkter for.»

Nesten hver femte nordmann over 80 år foretrekker alltid å betale kontant – uansett beløp – ifølge Statens institutt for forbruksforskning (2015). I en kronikk på Forbrukerombudets nettsider 23. februar 2015 utdyper forbrukerombud Gry Nergård noen av funnene i undersøkelsen:

«Eldre kan ha vansker med å bruke betalingsterminaler, problemer med å huske koder og føle seg utrygge på teknologien i en ofte hektisk handelssituasjon. SIFO-undersøkelsen viser også at eldre frustreres av smarttelefoner, noe som gjør mobilbetaling problematisk. Skjermen kan bli for liten og vanskelig å lese på, og et langt liv gir tørre fingre som ikke lystres av berøringsskjermer. Dette kan høres bagatellmessig ut, men det kan få store konsekvenser hvis smarttelefon kreves for å løse billett på bussen eller benytte seg av kulturarrangementer. Og ser vi til nettbankene, som har vært på markedet lenge, viser undersøkelsen at over halvparten av de eldste står utenfor denne plattformen.»

Anne Marit Hjelme er sjefredaktør og daglig leder for magasinet VI OVER 60. Hun tror ønsket om et kontantfritt Norge er en varslet katastrofe for mange i den eldre målgruppen.

«Særlig blant de fra 75 år og oppover er det mange som bærer på kontanter. Mange har ikke kort og de føler seg gjerne utrygge på å bruke det. I tillegg er de ofte helt ukjent med det å betale via mobiltelefon eller Internett»,

sier hun til ABC Nyheter 21. januar 2016.

I en informasjonsvideo publisert på nettsidene til NHO Service 9. mars 2017 argumenterer organisasjonen med at kontanter og digitale betalingsløsninger lever godt side om side, og at nye digitale betalingsløsninger vokser naturlig frem – uavhengig av hjelp fra politikerne. NHO Service vektlegger at forbrukerne selv må få velge mellom kort og kontanter. Dette er et syn som deles av forslagsstillerne.

Offentlige institusjoner

I januar 2017 gikk Forbrukerrådet ut mot norske sykehus som nekter å ta imot kontanter i sine skranker. Bakgrunnen var klager fra pasienter som ble nektet å betale med kontanter og i stedet fikk med seg en faktura med et høyt fakturagebyr. I Helse- og omsorgsdepartementets svarbrev til Forbrukerrådet fremkom det at departementet ville sende brev til regionale helseforetak, Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon og landets fylkeskommuner, der de vil bli minnet på at kontanter er tvungent betalingsmiddel i Norge, og at alle virksomheter som yter helsehjelp, plikter seg til å ta imot kontanter ved betaling. Dette problemet gjelder imidlertid ikke bare i helsesektoren, men også i flere offentlige tjenester. Forslagsstillerne mener tilsvarende presisering må sendes ut også til andre offentlige virksomheter som yter tjenester mot betaling.

Etter sentralbankloven § 14 er Norges Banks sedler og mynt tvungent betalingsmiddel i Norge. Videre slår finansavtaleloven § 38-3 fast at

«En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.»

Likevel opplever mange både som pasient, bankkunde og forbruker i ulike sammenhenger at man ikke får anledning til å betale med kontanter, eventuelt at kontantbetaling vanskeliggjøres eller ilegges høye gebyrer.

Begrepet «hos betalingsmottaker» i lovteksten har blitt gjenstand for fortolkning. I en tolkningsuttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet i 2013 ble det vurdert dithen at

«oppgjørsstedet «hos betalingsmottakeren» er forstått ganske snevert som forretningsstedet til betalingsmottakeren der fordringen knytter seg til mottakerens forretningsvirksomhet… I enkelte tilfeller kan imidlertid finansavtaleloven § 38 annet ledd om betalingsmottakerens anvisningsrett etter vårt syn føre til at betalingsmottakeren har en mer vidtgående plikt til å tilrettelegge for kontant betaling enn hva som isolert følger av § 38 tredje ledd, se i denne retning Lovavdelingens uttalelse 20. oktober 2010 (snr. 201009914 EP). Mottakeren av en betaling kan etter § 38 annet ledd bare gi anvisning om betalingsmåten på en måte som ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren, og utformingen av en betalingsløsning må tilfredsstille disse kravene.»

Forslagsstillerne mener det er behov for innskjerping og presisering av finansavtaleloven § 38, slik at forbrukerens rett til å foreta oppgjør med kontanter styrkes.

Bankenes ansvar for å håndtere kontanter

Finansavtaleloven § 39 c fastslår at

«Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument fra en forbruker, kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet.»

I 2014 vedtok Stortinget at

«Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter. Departementet kan gi forskrift om bankers plikt til å ta imot og til å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene.» (Finansforetaksloven § 16-4)

I Prop. 125 L (2013–2014) ble den nye bestemmelsen begrunnet slik fra regjeringen:

«Dette er motstykket til den lovfastsatte enerett til å motta innskudd som banker har, og innebærer en plikt for bankene til å tilby allmennheten effektive og rasjonelle ordninger for innskudd og bruk av innskuddskonti i samsvar med kundegruppenes vanlige behov. Det er opp til bankene selv å innrette seg slik at de oppfyller denne plikten. Det avgjørende er at kundenes behov for kontantinnskudd og kontantuttak dekkes på en hensiktsmessig måte. Forslaget til bestemmelse utelukker ikke at bankene for eksempel kan ta betalt for innskudd eller uttak, og stiller heller ikke krav om at banken nødvendigvis må utføre kontanthåndteringen selv.»

Mange steder i landet har det blitt langt vanskeligere for folk å få tatt ut kontanter, både i bank og gjennom at bankfilialer og minibankterminaler er fjernet. Videre opplever mange bankkunder at gebyrer knyttet til innskudd og uttak av kontanter øker betraktelig. Forslagsstillerne mener det bør vurderes å innskjerpe bankenes plikt til å motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter. Forslagsstillerne mener videre at man skal slippe å måtte betale gebyr for innskudd og uttak av kontanter i og til bank der man selv er kunde.

Neste kapittel