Bakgrunn
Fylkeskommunene har
ansvar for cirka 44 000 kilometer vei. Fylkene har vist seg å være
gode veieiere etter at de overtok store deler av det statlige veinettet. Fylkene
har innenfor sine rammer prioritert veibygging og vedlikehold høyt.
Mye av veinettet som fylkene overtok, var i dårlig stand, med stort
vedlikeholdsetterslep.
Fylkesveiene har
over år fått et så omfattende vedlikeholdsetterslep at det er vanskelig
å se for seg at det kan utbedres tilstrekkelig uten et større statlig
bidrag. Flere rapporter om tilstanden til fylkesveinettet viser det
samme bildet, at vedlikeholdsetterslepet har økt de siste årene
på denne delen av veinettet. Flere analyser viser også at det er
store forskjeller i kvalitet på veinettet fra fylke til fylke, og
mellom fylkes- og riksveinettet. I rapporten Trafikksikkerhetsutviklingen
2017 vises det til at risikoen for å bli drept eller hardt skadd
på fylkesveinettet er 67 prosent større enn på riksveinettet.
Forslagsstillerne
viser til at Senterpartiet i flere alternative statsbudsjett har
satt av økte rammer til fylkeskommunene. Det kunne gjort fylkene
i bedre stand til å vedlikeholde fylkesveinettet. Forslagsstillerne
ser også at regjeringen har endret inntektssystemet slik at noen
fylker med mange kilometer fylkesvei har kommet dårligere ut.
I grunnlagsdokumentet
til Nasjonal transportplan (NTP) 2018–2029 skriver transportetatene
at:
«Det er et betydelig
forfall på fylkesvegnettet. Kostnaden knyttet til utbedring av kritisk
infrastruktur som tunneler, broer og ferjekaier er så omfattende
at transportetatene mener det bør vurderes et eget program for fornyelse
av fylkesveier.»
Dette ble ikke prioritert
av stortingsflertallet under behandlingen av NTP våren 2017.
Tunnelsikkerhetsdirektivet
(2004/54/EC) som ble innført for fylkesveinettet i 2014, har også
bidratt til at fylkeskommunenes utgifter til fylkesveinettet har
økt.
Forslagsstillerne
mener situasjonen er så alvorlig at det er behov for et statlig
program for å øke vedlikeholdet på fylkeveiene i samarbeid med fylkene.
Forslagsstillerne mener programmet kan innrettes som en tilskuddsordning
der staten bevilger egne midler til formålet.