Søk

Bakgrunn

Som følge av Høyesteretts dom (Rt-2014-645) i 2014 er det klart at et ukjent antall personer har sonet en urettmessig fengselsstraff i Norge som følge av feiltolkning av flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1. En uriktig straffedom kan også få store følger for den enkelte. Den kan senere forhindre permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap som ellers ville blitt innvilget, og den gir flyktninger som skal integreres i Norge, et svært dårlig utgangspunkt når de skal etablere seg på arbeidsmarkedet med et uriktig stempel som dokumentforfalskere eller straffedømte på rullebladet.

Etter dommen i 2014 anmodet Riksadvokaten kriminalomsorgen om å identifisere saker hvor dommene var aktuelle for å begjæres gjenåpnet, og at gjennomføringen av soningen skulle settes i bero. Riksadvokaten presiserte samtidig at gjennomgangen på dette tidspunktet skulle begrenses til domfellelser som hadde resultert i frihetsstraff som ennå ikke var effektuert. Ansvaret for å identifisere og begjære gjenåpning for personer som allerede hadde sonet en straff, ble overlatt til den enkelte flyktning.

Riksadvokaten har i brev av 6. januar 2020 til ICJ Norge (International Commission of Jurists) fastholdt dette standpunktet fra 2014 og vil ikke ta ansvar for å gjennomgå tidligere saker, til tross for at det erkjennes at det kan tenkes å eksistere uoppdagede uriktige dommer. Standpunktet begrunnes blant annet med ressurshensyn, at sakene ikke er blant de «mest alvorlige», og at det har gått lang tid.

I lys av hva som gjøres for å rette opp feilene som er gjort i Nav-saken, fremstår Riksadvokatens begrunnelse som lite prinsipiell og som en forskjellsbehandling av flyktninger i forhold til de som er blitt rammet av Nav-skandalen. Forslagsstillerne foreslår derfor at Stortinget ber regjeringen sette ned et granskingsutvalg som skal gjennomgå saker fra før Høyesteretts dom i 2014. Et slikt utvalg bør inkludere medlemmer fra politi/påtalemyndighet, Justis- og beredskapsdepartementet, UDI/UNE og NOAS, Advokatforeningen og ICJ Norge.

Høyesterett har etter dommen i 2014 behandlet ytterligere to saker (HR-2018-846-A og HR-2019-1204-U) som omhandler tolkningen av andre vilkår i flyktningkonvensjonen art. 31. I lys av disse dommene er det også grunn til å tro at flyktninger kan ha blitt uriktig dømt i tiden etter 2014 som følge av feiltolkninger eller manglende bevissthet om straffrihetsregelens omfang. Mandatet bør derfor også omfatte dommer fra tingrett og lagmannsrett etter Høyesteretts dom i 2014.

Utvalget bør også vurdere hvilke øvrige konsekvenser uriktige domfellelser kan ha hatt i de aktuelle sakene, for eksempel når det gjelder adgang til permanent oppholdstillatelse og opphør av flyktningstatus, og betydningen for materielle rettigheter under oppholdet. I tillegg foreslås det at regjeringen skal stille fri rettshjelp til rådighet for personer som mener seg uriktig dømt som følge av feiltolkning av flyktningkonvensjonen, på samme måte som det er blitt gjort i Nav-saken.