Bakgrunn
Dagens ordning med
foreldrepermisjon har gitt de fleste barn gode muligheter til å
bli godt kjent med sine foreldre og motta god og riktig omsorg i
sine første leveår. For alle de familier som omfattes av ordningen, er
det verdifullt å kunne tilbringe tid sammen i en viktig tid for
barnets sosiale og menneskelige utvikling. Likevel er det slik at
dagens ordning ikke fungerer like godt for alle familier, og den
er en innblanding i familiens valgfrihet.
Det er ikke staten som føder
barn, men foreldre. Derfor er det også foreldrene som må bestemme
hvordan barnet skal oppdras og passes, og hvem som skal gjøre det.
For forslagsstillerne er det viktig å gi foreldrene frihet til å
bestemme hvem som skal passe barna, og det bør være opp til det
enkelte foreldrepar hvordan de vil fordele foreldrepermisjonen mellom
seg.
Stortinget vedtok
ved behandlingen av Prop. 74 L (2017–2018) Endringer i folketrygdloven
og kontantstøtteloven (innfasing av tredeling av foreldrepenger mv.)
at foreldrepermisjon skal tredeles mellom foreldre, jf. Innst. 340
L (2017–2018). Det ble innført en tredjedel til hver av foreldrene
og en tredjedel som familien selv kan bestemme over. Altså tvinges
familien til et bestemt uttak av hele to tredjedeler av tiden.
Ikke mange fedre
tar ut mer enn fedrekvoten av foreldrepermisjonen. Faktisk er det
fortsatt mange som tar ut mindre enn fedrekvoten, selv om slikt
mindre uttak fører til at deler av foreldrepermisjonen da bortfaller. Disse
tallene viser med tydelighet at det er lite hensiktsmessig at det
offentlige forsøker å styre hvordan foreldrene tar ut foreldrepermisjonen.
Hensikten med permisjonen er jo at barnet skal få foreldreomsorg.
Å tillegge ordningen likestillingspolitiske målsettinger er i beste
fall et bomskudd.
Dagens ordning kan
i verste fall straffe barnet. Dersom en av foreldrene ikke tar ut
full kvote, mister barnet denne tiden med en av sine foreldre. Dette
kan virke som et pressmiddel for å tvinge begge foreldre til å være hjemme.
Forslagsstillerne
er opptatt av fleksibilitet. For noen familier passer det at far
er mye hjemme, for andre at mor er hjemme. Om den ene driver et
enkeltpersonforetak, er det ikke lett å kunne ta lang, sammenhengende
permisjon. På samme måte er det også andre jobbsituasjoner som hindrer
dem i å ta ut permisjonen de er tildelt.
I dagens ordning
er det slik at far har selvstendig opptjeningsrett, men han har
ikke selvstendig uttaksrett. Uttaksrett er knyttet opp til mors
aktivitet. Dette er en skjevhet, som kun kan forklares med at det
ikke har vært politisk flertall for å ta de budsjettmessige konsekvensene.
Målet må hele tiden
være å gi barnet tid sammen med sine foreldre, noe som sikres gjennom
å gi familien full frihet til å fordele foreldrepermisjonen seg
imellom, slik de finner det best for sin familie. Forslagsstillerne har
tro på begge foreldre, og tro på at familien kan ta gode valg uten
at offentlige regler forteller dem hva som er riktig.
Forslagsstillerne
mener det bør være opp til det enkelte par hvordan de vil fordele
foreldrepermisjonen mellom seg. Det bør derfor ikke være egne kvoter
for mor og far, men en felles kvote.
For mange foreldre
er det også verdifullt å kunne ta ut foreldrepermisjonen på en mer
fleksibel måte enn dagens regelverk tillater. For familier er det
en verdi å kunne ta ut foreldrepermisjonen slik at det passer best mulig
med deres liv. Jobb, slekt, eventuell plass i barnehage og mange
andre faktorer gjør at det er urimelig at alle skal måtte ta ut
permisjonen på samme måte. Derfor burde det legges opp til mer fleksibilitet
i uttak. Slik fleksibilitet bør også inkludere muligheten til at
uttaket ikke nødvendigvis må være sammenhengende.