Bakgrunn
Havbruk er en av
Norges viktigste næringer. Den er subsidiefri og svært lønnsom,
bidrar til økt matproduksjon, skaper verdier og arbeidsplasser i
distriktene og er miljøvennlig og bærekraftig. Havbruk har hatt
en tilnærmet firedobling i eksportverdien fra 2007 til 2018 og har
vokst flere ganger raskere enn andre eksportnæringer i denne perioden.
Den er nå landets nest største eksportnæring og eksporterte produkter
av laksefisk for 70 mrd. kroner i 2018. Havbruk har potensial til
å bli en av landets viktigste fremtidsnæringer. I en verden med økende
behov for mat som produseres på en miljøvennlig og bærekraftig måte,
er det et stort mulighetsrom for økt eksport av norsk sjømat, teknologi
og kompetanse. Næringen selv har en målsetting om å nå 200 mrd.
kroner i eksportverdi i 2030. Men for å oppnå dette er næringen
avhengig av økt konkurransekraft og produktivitet.
Imidlertid er produktiviteten
i norsk havbruk halvert de siste ti årene, ifølge Sjømatbedriftene.
Dette kan ikke forklares med endringer i havet eller en forringet
fiskehelse. Tvert imot er fiskens genetikk bedre, og nivået på lus
har sunket. Det er heller ikke kommet til nye sykdommer som kan
forklare produktivitetsfallet. Både utstyr og havbrukskompetansen
har blitt bedre på ti år, og Norge er verdensledende på forskningsbasert kunnskapsproduksjon
og innovasjon.
En sannsynlig forklaring
på lavere produktivitet er at næringen reguleres av en lite helhetlig
forvaltning. Den består av seks forskjellige departement, ni ulike sektorlover,
tre forvaltningsnivå, samt 23 forskjellige tilsynsorganer. Havbruk
er en kompleks næring i rivende utvikling innen teknologi, kunnskapsutvikling
og driftsmetoder, og dette krever en forvaltning med tilstrekkelige
ressurser og høy kompetanse som evner å se næringen som en helhet.
Dagens fragmenterte forvaltning svarer dårlig til næringens behov.
Flere næringsaktører har påpekt at det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget
for reguleringene på flere områder er for svakt, og at de ulike
forvaltningsorganene og saksbehandlerne i varierende grad evner
å anvende “state-of-the-art” forskningsbasert kunnskap. Dette fører
til ulik praktisering av regelverket langs kysten, delvis basert
på ulik kunnskap i ulike forvaltningsorganer og hos ulike saksbehandlere.
Selv om det brukes mye ressurser på å samordne de ulike myndighetene,
fremstår likevel de ulike sektoretater og forvaltningsnivåer i liten
grad som samhandlende og med en felles overordnet målsetting. Dette
kompliseres av at det ikke er noe organ med kompetanse til å gjøre
en helhetsvurdering av de ulike hensynene og som kan veie de ulike
interessene. Utøverne i havbruksnæringen uttrykker at møtet med
forvaltningen fortoner seg som en jungel med overlappende ansvar
og motstridende regler, og som stadig kompliseres.
Det er grunn til
å tro at produktiviteten vil fortsette å falle om ikke det kommer
tiltak som vil forenkle og effektivisere havbruksforvaltningen.
Dette er også en utfordring for næringens fremtid i Norge. Oppdrettsselskapene
har blitt globale og har muligheter til å flytte produksjon til
andre land basert på politiske og andre rammebetingelser. Et vanskelig
manøvrerbart forvaltningssystem i Norge kan friste til utflytting
av produksjonen.
Tidlig på 2000-tallet
ble det gjort et forsøk kalt «Trøndelagsmodellen», hvor forvaltningen
innenfor havbrukssektoren ble samlet og effektivisert, såkalt samordnet
saksbehandling. Resultatene derfra tyder på at saksbehandlingstiden
gikk ned, at samordningen ble bedre, og at de offentlige ressursene
ble bedre utnyttet. Det er heller ikke noe som tyder på at kvaliteten
i forvaltningen ble dårligere i forsøksprosjektet.
Regjeringen gikk
til valg på å forenkle Norge og sørge for en bedre og enklere hverdag
for bedrifter og folk flest. Imidlertid er inntrykket at forenklingene
ikke har nådd havbruksnæringen. Det vil derfor være hensiktsmessig
å vurdere alternative forvaltningsmodeller for en næring i sterk
vekst og med høye ambisjoner.
Da det norske oljeeventyret
startet på slutten av 1960-tallet, ble norsk olje- og gassektor
organisert gjennom ett departement, ett direktorat og ett tilsyn.
Dette har vist seg å være klokt og fremtidsrettet. Det bør derfor vurderes
om det er hensiktsmessig å etablere en lignende organisering for
havbruksnæringen.