Demokratiet er avhengig av frivilligheten og i særdeleshet den aktiviteten som skjer i ungdomsorganisasjonene. Her legges grunnlaget for fremtidens utvikling og demokrati i Norge. Ungdommens engasjement, enten det er i partipolitikken, fritidsklubbene, Ungdommens Kulturmønstring eller Natur og Ungdom, er avgjørende for hvordan landet ser ut i framtiden. Her finner man det nye Norge, der nye politiske ideer gror fram, framtidens kulturtilbud utfolder seg, morgendagens miljøpolitikk dannes, og morgendagens politikere skoleres.

Det siste året har de frivillige organisasjonene, som resten av samfunnet, måttet gjennomføre sine aktiviteter under til dels svært strenge og inngripende smitteverntiltak. Dette har spesielt gått hardt ut over ungdomsorganisasjonene.

Mye av gleden, engasjementet og inspirasjonen ved å være med i en ungdomsorganisasjon er knyttet til det sosiale. Man møtes, utveksler ideer, dyrker ens hobbyer, og utvikler seg som mennesker, i et sosialt fellesskap.

I ett år har mye av den sosiale kontakten i organisasjonene vært via Teams, Zoom eller andre digitale møteplattformer. Man har fått nyttig erfaring som en kan ta med videre, men det er ingen tvil om at organisasjonslivet har dårligere kår når man ikke kan møtes fysisk. Signaleffekten ved at kulturbransjen blir hardt ramma av pandemien, kan smitte over på ungdommens evne til å se dette som en yrkesvei.

Resultatet av det er at man mister en generasjons viktige stemmer på veien. Som alle vet sår man viktige frø for hvilken vei man tar videre, nettopp i ungdomsårene.

Dette kan gå ut over rekrutteringen til ungdomsorganisasjonene spesielt. I organisasjoner som først og fremst retter seg mot voksne og eldre, vet mange at bare man holder ut, så vil den normale aktiviteten ta seg opp igjen. Men folk som aldri har vært med i en organisasjon, og som får sitt første møte med organisasjonen gjennom digitale plattformer, gjennom et helt år, kan lettere miste interessen. Resultatet er at man kan gå glipp av svært mange viktige deltagere i utviklingen av framtidens Norge.

En organisasjon som Natur og Ungdom er for eksempel nødt til å fornye halvparten av sin medlemsmasse hvert eneste år, bare for å opprettholde medlemstallet. Hva skjer når de nye medlemmene ikke får mulighet til å møte opp på samlinger i organisasjonen? Når landsmøtet, hvor det aller mest spennende skjer utenfor landsmøtesalen, må arrangeres digitalt? Når seminarene hvor man la seg i en sovepose med mange andre i en stor gymsal, blir en digital happening, holdes motivasjonen for deltakelse oppe?

Når den sangen man skulle synge, eller låta en skulle spille på en scene, blir noe man må framføre foran egen PC, fra eget soverom, hvor blir det av tilbakemeldingene som kjennes der og da? Erfaringene med å stå på en scene er mange, alt det tekniske, følelsen, applausen og ansiktsuttrykkene.

I takt med at flere og flere blir vaksinert må man forberede gjenåpningen av landet og det frivillige Norge. En står i fare for å miste en hel generasjon ungdom som kunne vært fullt engasjert i en organisasjon eller i utviklingen av kulturtilbudet og idretten.

Voksne politikere skal vokte seg vel for å fortelle hvordan det skal skje. Det vet ungdomsorganisasjonene selv. Men man kan bidra til å gjøre overgangen smidigere.

Skolene er en viktig rekrutteringsarena både for organisasjonene og kulturen. Derfor mener forslagsstillerne skolene må bli mer åpne for å ta imot besøk fra ungdomsorganisasjoner som får muligheten til å presentere seg og verve medlemmer. Skolene må bli mer åpne for kulturinstitusjonene som rekrutterer ungdom, samt idrettsorganisasjoner. For mange organisasjoner og kulturarbeidere møter i dag stengte dører ved skolene. Enten fordi skolens ledelse mener budskapet er for politisk eller fordi det havner på siden av pensum.

Det andre man kan sørge for er å øke den frie grunnstøtten til ungdomsorganisasjonene og kulturlivet som rekrutterer ungdom. Det trengs en ekstra satsing nå for å få ting opp og stå igjen.