Bakgrunn
Husholdningenes økonomi
er under sterkt press på grunn av økte renter, strømpriser, økte
kommunale avgifter og generell prisoppgang. Vanngebyrene har økt med
46 prosent i gjennomsnitt i perioden 2010–2021, ifølge bokostnadsindeksen
laget av analysemiljøet Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag fra
Huseierne. Avløpsgebyrene har økt med 44 prosent i samme periode.
Til sammenligning har konsumprisindeksen steget med 26 prosent i
denne perioden.
Prognosen i rapporten
«Kommunalt investeringsbehov for vann og avløp 2021–2040» (259/2021)
fra Norsk Vann, utarbeidet av Norconsult og SINTEF, viser at gebyrene
vil mer enn dobles i 2040 sammenlignet med dagens nivå.
Rapporten «Mulighetsstudie
for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser» (Oslo Economics
m.fl. 2022) inneholder prognoser som viser at hvis det ikke gjøres
tiltak, vil gebyrene for en standardbolig i en gjennomsnittskommune
øke fra 10 200 kroner i 2020 til rundt 21 000 kroner i 2040. I rapporten
er det gjort en forenklet antakelse om jevn gebyrvekst på tvers
av kommuner som vil innebære at gebyret for en standardbolig i 2040
vil variere fra ca. 7 000 kroner i kommunen med lavest gebyr til
ca. 40 000 i kommunen med høyest gebyr.
For å sikre at den
norske befolkningen får nok rent drikkevann og forsvarlig rensing
av avløpsvann, må norske kommuner ifølge rapporten fra SINTEF og
Norconsult de neste 20 årene oppgradere og bygge infrastruktur for
332 mrd. kroner. Beløpet inkluderer ikke kostnader til separering
av overvann, nitrogenrensing for anlegg som slipper ut avløpsvann
til Oslofjorden, eller kostnader ved å oppgradere privat eide ledninger
og rør.
I dag har kommunene
et naturlig monopol på levering av vann- og avløpstjenester. Gebyrbestemmelsen
i lov om kommunale vass- og avløpsanlegg § 3 fastsetter at eiendommer
som er tilknyttet kommunal vann- og avløpsledning, skal betale vann-
og avløpsgebyrer til kommunen. Hvor effektivt tjenestene produseres
i et økonomisk perspektiv, blir ikke målt. Det er kommunene alene
som vurderer om deres anlegg driftes tilstrekkelig økonomisk effektivt.
Dette fører til at det ikke skapes effektivitet i tjenestene, og
befolkningen får økte gebyrer. De kommende investeringsbehovene
i VA-sektoren vil medføre et gebyrnivå som kan bli vanskelig å håndtere
for husholdninger med gjennomsnittsinntekter.
I Danmark har de
løst denne problematikken ved å innføre en benchmarking-modell.
I denne benchmarking-modellen sammenlignes kostnadseffektiviteten
til de enkelte vann- og avløpsselskapene med hverandre. Benchmarkingen
beregner selskapenes individuelle effektivitetscore, som forteller
om selskapets drift er effektiv eller ikke i forhold til de andre
selskapene. Resultatet fra benchmarkingen brukes til å beregne virksomhetens individuelle
effektive kostnadsnivå, som inngår i fastsettelsen av virksomhetens
økonomiske rammer. Det individuelle effektivitetskravet er derfor
et uttrykk for om en virksomhet er kostnadseffektiv. På denne måten
oppmuntres de minst effektive selskapene til å bruke ressursene
sine like effektivt som de mest effektive.
En liknende ordning
er allerede innført i kraftmarkedet i Norge gjennom nettselskapenes
reguleringsmodell. Denne modellen er et eksempel på hvordan en sektor
kan reguleres for å sikre mer effektiv drift og at forbrukerne ikke
skal betale unødvendig mye for tjenesten.
Norske myndigheter har tidligere
igangsatt et arbeid med å innføre incentiver for effektivisering
på vann- og avløpsområdet gjennom benchmarking for vann- og avløpssektoren
jf. (Innst. S. nr. 255 (2003–2004) Innstilling fra kommunalkomiteen
om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2005 (kommuneproposisjonen)).
Dette arbeidet kom så langt at SINTEF påbegynte arbeidet med et
forslag til en benchmarking-modell, men det stoppet siden opp.