Bakgrunn

Skal man stanse klimaendringene, utvikle byene på en mer bærekraftig måte og tilrettelegge for helsevennlige bygder og byer må det bli mer effektivt og trygt å gå og sykle i hele landet enn det er i dag. Muligheten til å trygt kunne gå eller sykle i hverdagen er ikke minst en grunnleggende rettighet myndighetene har et ansvar for å sikre.

De politiske prioriteringene som er gjort nasjonalt de siste tiårene, har likevel ikke tatt innover seg at myke trafikanter må prioriteres høyere om man skal sikre disse trafikantenes trygghet og nå nasjonale mål om økt andel gående og syklende. I flere tiår har motorisert trafikk hatt hovedprioriteten i statlige bevilgninger, i mange tilfeller på bekostning av muligheten til å gjennomføre flere tiltak for gående og syklister. Regelverk som kan bedre myke trafikanters vilkår, er i dag på flere områder også utdatert. Dette skaper blant annet hindringer for lokale myndigheters mulighet til å utforme effektive og trygge transportmuligheter for gående og syklende i sine lokalsamfunn.

Resultatet av manglende finansiering og tilrettelegging er et stort etterslep innenfor vedlikehold og utbygging av infrastruktur for myke trafikanter mange steder i landet. Norge er ikke i nærheten av å nå vedtatte mål for andel gående og syklende, slik som målet om 20 prosent sykkelandel i byene. Konsekvensene av en sviktende satsing er negative for klimaet, folkehelsen og folks bomiljøer. I verste fall kan manglende tilrettelegging og sikkerhetstiltak også medføre tap av liv som kunne vært unngått.

Når visjoner om null drepte i trafikken også vedtas - uten at trafikksikkerhetstiltakene utgjør en nevneverdig forskjell for antall gående og syklende som blir drept i trafikken, risikerer man at tilliten svekkes til at myndighetene ivaretar myke trafikanters trygghet godt nok. En slik utvikling kan videre bidra til at andelen gående og syklende står stille eller i verste fall synker over tid.

Mange bilturer gjennomføres i dag over korte avstander. Disse kan enklere erstattes av andre transportmåter om myndighetene mer aktivt legger til rette for det. Særlig for barn og unge som reiser til skole og fritidsaktiviteter, er det viktig å skape sunne vaner tidlig i livet gjennom å gå eller sykle der det er mulig. Likevel gjennomføres mange slike reiser i dag med privatbil fordi strekninger ikke er trygge nok for barn. Særlig i distriktene er det mange steder stor mangel på trygge fortau og overganger langs veistrekninger, selv i relativt tettbebygde strøk.

Flere kommuner og fylker ønsker å gjøre mer for å skape tryggere forhold for myke trafikanter og kunne regulere trafikk enn de får mulighet til gjennom dagens lovverk og av staten. Dette gjelder blant annet muligheten til å innføre 20 km/t som fartsgrense og å utvide muligheten for bruk av automatisk trafikkontroll (ATK). Innsigelsesmuligheten oppleves også i dag som begrenset hos lokale myndigheter i møte med etater som Statens vegvesen i saker om fartsreduksjon, der fylker og kommuner ofte opplever å få nei fra Vegvesenet etter ønske om lavere fartsgrense.

I byene er det viktig å senke risikoen for at gående og syklister skades av lastebiler i tette bysentre hvor det oftere oppstår situasjoner med kort avstand mellom myke og harde trafikanter, særlig ved levering av gods. Derfor bør staten bidra til at økte andeler gods i bysentre i fremtiden leveres gjennom alternative metoder som lastesykler og lettere kjøretøy, i tillegg til å stille strengere krav om blindsonekamera for salg av alle nye kjøretøy.

Økonomisk støtte fra statlig hold for å kunne gjennomføre flere tiltak overfor myke trafikanter i fylker og kommuner vil også være et viktig virkemiddel i årene fremover for å støtte opp under en grønn omstilling i folks reisevaner. En premieringsordning bør derfor innføres for kommuner som øker antall gående og syklende, og det bør samtidig utarbeides nasjonale veiledere for hvordan gange- og sykkelstrategier kan innrettes på lokalt plan. Særlig for mindre kommuner med begrensede ressurser og kompetanse innenfor gange- og sykkelplanlegging vil det siste være viktig, slik at enda flere lokalsamfunn får tilgang til helhetlig infrastruktur for gående og syklister.

Det er på tide med en langt større innsats for å gjøre det mer effektivt og trygt å være myk trafikant i hele Norge. Forslagsstillerne mener Stortinget har et ansvar for å gjøre det mest mulig trygt og effektivt å bevege seg i hverdagen gjennom å gå eller sykle. Skal man få det til, trengs et solid løft fra dagens politikk, bedre regelverk og flere insentiver for lokalsamfunn til å prioritere gående og syklende enn de har i dag.