Nikotinregulering i et skadebegrensningsperspektiv

Det er bred vitenskapelig konsensus om at forbrenningsbasert tobakk, særlig sigaretter, utgjør den klart største helserisikoen blant tobakksprodukter. Snus er ikke risikofritt, men innebærer vesentlig lavere helserisiko enn røyking.

Forslagsstillerne mener at en politikk som reduserer tilgangen til røykfrie tobakksprodukter, drastisk kan svekke den skadebegrensende effekten og trenden med stadig færre faste røykere som man har fått i Norge i dag. I Sverige, hvor snus er mer tilgjengelig enn i Norge, har man en mindre andel røykere enn i Norge, Europas laveste andel røykere og blant de laveste nivåene av røykerelatert dødelighet.

Utilsiktede konsekvenser av forbud og sterke innstramminger

Historisk og internasjonal erfaring tilsier at sterke restriksjoner på etterspurte rusmidler ofte gir utilsiktede effekter, deriblant økt grensehandel og privatimport og fremvekst av et uregulert svart marked. Dette kan igjen medføre redusert produktkontroll og økt substitusjon til mer skadelige produkter enn snus.

Dette er særlig relevant i Norge, som allerede har høye særavgifter på og betydelig grensehandel med tobakksprodukter.

Forslagsstillerne viser til at regjeringen selv fremhever behovet for å bekjempe ulovlig innførsel av tobakksvarer. Det fremstår inkonsistent å samtidig innføre tiltak som kan øke insentivene for slik virksomhet.

Sosiale forskjeller og målrettede tiltak

Det er godt dokumentert at nikotin kan ha negative effekter og øker risikoen for avhengighet. Problemet, slik forslagsstillerne ser det, er rekrutteringen til nikotinbruk, ikke nikotinstyrke isolert sett. Et generelt produktforbud, slik regjeringen foreslår, rammer voksne brukere og tidligere røykere, samtidig som det kan bidra til økt grensehandel og et større svart marked. Tiltak bør i større grad målrettes mot tilgjengelighet, markedsføring og alderskontroll.

Regjeringen fremhever at tobakksbruk er sosialt skjevt fordelt. Røyking er særlig utbredt i grupper med lavere utdanning og inntekt.

Forslagsstillerne mener at snus kan fungere som et mindre skadelig alternativ i disse gruppene. En politikk som begrenser tilgangen til slike alternativer, kan derfor bidra til å opprettholde eller forsterke sosiale helseforskjeller.

Slike innstramminger vil også innebære en betydelig inngripen i folks frihet, noe som bør reduseres til et minimum. Når regjeringens forslag er å stramme inn på tobakksprodukter med lavest skadepotensial, både for brukeren og for andre i samfunnet, er ikke myndighetenes bevisbyrde god nok, særlig når innstrammingene innebærer risiko for overgang til mer helseskadelige produkter.